I forbindelse med min tekst om Harald Sæverud for noen dager siden ble det snakk om kunstmusikkens trange kår. At den offentlige samtalen om klassisk musikk og samtidsmusikk er blitt mer lavmælt, nærmest mumlende.

Kulturer utvikler seg, greit nok. Men at stadig færre snakker om musikk som kunst, er ikke det samme som at ingen lenger danser Charleston. 

charleston-2045100-5-1538907439567

Kan marginaliseringen av kunstmusikk være et symptom på en mer radikal endring? En lytte-erfaring som er i ferd med å forsvinne?

Frem til midten av forrige århundre var det å gå på konserter med klassisk musikk en relativ vanlig måte å få nye impulser på. Om det finnes et skifte i historien, en hendelse eller nyvinning som endret måten vi lyttet til musikk på, hva skulle det være? Kanskje innføringen av filmen og fjernsynet – bevegelige bilder med lyd? 

Det er mulig det er gjort forskning som tar for seg forholdet mellom visuelle og auditive inntrykk. Bevegelige bilder og «talking heads» har en tendens til å ta oppmerksomheten bort fra musikken. Det tror jeg de fleste kan være enige i.

Filmmediets inntog i kulturen endret mye. Tenk bare på hvor sofistikert og kompleks instrumentalmusikken hadde blitt i årene før spillefilmen og etterhvert fjernsynet bergtok vår oppmerksomhet.

Kunstmusikk var en naturlig del av dannelsen. Den allmenne interessen for Gustav Mahlers nye symfoni, Harald Sæverud eller Maurice Ravel var stor. Folk hadde helt andre forutsetninger til å forstå kodene og betydningen av en symfoni i 1918 enn i 2018. I dag er det mange som ikke vet hva en komponist er.

Hva skjedde på veien? 

Det er ingen tvil om at det har vært et interesseskifte. Ingenting å gjøre med det. Jeg lengter ikke tilbake til gode gamle dager der komponisten var Gud og det gikk et gisp gjennom publikum ved møtet med en ukjent akkord.

Her finnes det flere mulige forklaringer og mistanker :

  • Demokratiseringen av kunsten og kulturen. 
  • Verdenskrigene og modernismens effekt på kunstmusikken. 
  • Hvordan massemediene bedekker vår oppmerksomhet vegg-til-vegg.
  • Det multikulturelle samfunnet.

Alt dette kan imidlertid få lov til å ligge inntil videre. Poenget er at det å lytte tredimensjonalt, forstå koder og finne betydninger i kunstmusikk, ny eller gammel, er blitt marginalisert.

Er det trist? 

Er en utvikling der stadig færre forstår musikk som kunstform et tap?

Gjør det noe med vår menneskelighet om vi ikke lenger evner å finne mening i musikk som kunstform?

Ja.

Ja, jeg tror det.

Å lytte til og finne betydninger i et musikalske narrativ er kanskje noe av det mest forunderlige og avanserte vi gjør som mennesker. Å lytte til et komponert musikalsk forløp er en lek med kodet lyd og innebærer nærkontakt med følelser, idéer og energier. Å lytte til kunstmusikk er å møte uttrykk som vi kanskje ikke helt forstår, men forstår likefullt med hud og hår.

Kanskje vi helt enkelt blir dårligere lyttere om denne delen av vår kultur skulle forsvinne helt?

«We’re Lying» – Glenn Erik Haugland

Skrevet i 1994 for den svenske kvartetten: «Pärlor för svin».

#charleston #Sæverud #kunstmusikk #samtidsmusikk #klassiskmusikk #lytte #Ravel #Gesualdo

Alle øyne er rettet mot den neste skandalen og den neste uhyrlige kommentaren. Det er avhengighetsskapende og det har til og med fått et navn: TrumpFix. Det beskriver sensasjonshungeren og følelsen av å bli opprørt over den amerikanske presidenten. Det handler om å bli underholdt.

Makten til Trump står og faller på underholdningsverdien. Underholdning som skaper avhengighet og fyller oppmerksomheten vår med luft, på samme måte som snop og fast food fyller kroppen med mat uten næring. 

Vi blir det vi spiser, sies det. 

Og vi blir det vi velger å ta inn av informasjon.

Underholdning har selvsagt sin funksjon. Det kan være godt å koble av. Se en halvdårlig film på Netflix. Høre på lettbent pop fra ungdomstida. Men det handler om nettopp det: Å koble av. Slippe å tenke.

Men på akkurat samme måte som at dårlig mat bryter ned helsa, vil et ensidig kosthold av underholdning bryte ned tenkningen.

De virkelige utfordringene blir borte i tåken.

Samfunnsendringer og politikk som har stor betydning for våre liv blir vedtatt i det stille.

Små, berikende hverdagshendelser forsvinner i støyen.

Kanskje vi blir så distraherte fra det virkelige liv at vi glemmer hvem vi er?

Å være online 24/7, er noen mange sliter med. Selv vokste jeg opp med Tv-skjermen som en del av mitt DNA. Lyder, bilder, musikk fylte dagene fra så langt tilbake som jeg kan huske. Jeg har tenkt mye på hva det vil si å være en del av den aller første generasjonen skjermtroll. Daytime Tv var noe helt nytt i 1961. En tv som aldri ble slått av.

I forestillingen Det kommer til å regne (Cornerteateret, Bergen 2017) var dette et sentralt tema: 

Kan Glenn Eriks liv, væremåte, erfaringer eller oppførsel si noe om samfunnet i dag? 

Ja, sånn som samfunnet fremstår i dag gjennom alle tenkelige skjermer? 

Lett å påvirke, alltid beredt, flakkende, blir fort distrahert, veldig sans for det spektakulære og det dramatiske, liker å fremstille seg selv gjennom halvsanne, små-dramatiske anekdoter, drar veldig fort linjer og tegner opp sammenhenger mellom fenomener i verden som ikke nødvendigvis henger sammen eller er sant, er påståelig, vil heller se filmen enn å lese boken, syns det er hardt å tenke, evig unntakstilstand, liker å se hva som skjer, ja, du vet jo aldri..

 

Skjermene er weapons of mass distraction.

Fake News og skandaleoppslagene får oss til å se en annen vei, slik en tryllekunstner distraherer sitt publikum mens han utfører sine triks.

Følger du med, eller bare følger du med?

 

 

 

 

 

Harald S

Harald Sæverud, tegnet av Inger Bergitte Sæverud

I går kveld var jeg på Litteraturhuset i Bergen for å høre Tore Vagn Lid og Annabel Guaita samtale om Harald Sæverud, en av «Norges aller fremste komponister», som det står i Store Norske Leksikon. «Hva nå?» var spørsmålet Tore og Annabel stilte seg i serien «Notelangs». De har, som meg, vokst opp med Sæverud som en komponist alle visste om og hadde et forhold til. Han var en levende legende.

I dag er Sæveruds musikk så og si forsvunnet fra offentligheten. Hva skjedde? Svaret er sammensatt. Kanskje det henger sammen med mangel på promotør, forlag eller agent som jobber for at musikken blir spilt? Kanskje det har noe med alle anekdotene som henger ved Sæveruds musikk? Kanskje det dreier seg om musikkens særegenhet – at det er vanskelig å gå i dialog med det Sæverudske universet? Det henger definitivt sammen med at samtalen rundt den klassiske musikken og samtidsmusikken er i ferd med å stilne av.

Ved feiringen av Harald Sæveruds 100 års dag, skrev jeg et verk på bestilling fra jubileet:

 

Jeg prøvde å komme inn under huden på Haralds musikk, han hadde jo vært så positiv til meg og min musikk. Jeg lyttet gjennom absolutt alt av Sæveruds pianomusikk, og tenkte at jeg kanskje kunne begynne der «Kjempeviseslåtten» sluttet? Men nei, jeg fikk det ikke til. Det endte opp i et basketak med Sæverud! «I Tried to Strangle Harald Sæverud» ble en kamp med den gamle kamphanen. 

Kanskje dette stykke sier noe om hvor vanskelig det er å nærme seg Sæverud? Harald var VELDIG tydelig på hvordan musikken hans skulle spilles og oppfattes. Men hadde han enerett på hvordan hans musikk skulle gjøres?

Vennskapet med Sæverud-familien, er noe av det som har definert meg og mitt karrierevalg. Jeg er takknemelig for at de åpnet hjemmet sitt for meg, og på samme tid åpnet for en mulighet jeg ikke visste fantes.

Jeg var og er fortsatt nær venn med Trond Sæverud, sønn av komponistkollega Ketil Hvoslef og barnebarn av Harald Sæverud. Trond og jeg improviserte sammen, han på fiolin og jeg på saxofon. Etterhvert skrev jeg ned passasjer og mindre stykker som Trond og jeg spilte og improviserte over. Dette ble starten på mitt liv som profesjonell komponist. Jeg har vært heldig som har fått lov til å skrive så mye musikk for Trond.

Trond Sæverud og jeg i 1985. Bergens Tidende besøkte oss i Norges Musikkhøgskoles studio i forbindelse med min eksamenskonsert.

I 1997 vant Trond og jeg Spellemannsprisen for albumet vårt: Ghosts.

 

Jeg kommer til å skrive mer om Sæverud, både Harald og Trond i årene fremover, men avslutter dette innlegget med en historie fra da min yngste datter, Ragnhild ble født (Hun er også profesjonell komponist!). Det var den 17. april, samme dag som Harald Sæveruds fødselsdag og instruksen fra den nervøse pappaen var klar: 

«Blir det en gutt, så skal han hete Harald Sæverud Tronsmo Haugland».

 

For de som ikke fikk med seg seansen i går kveld kan den sees/høres i sin helhet her:

 

#Sæverud #GlennErikHaugland #kunstmusikk

 

I 1999 gav improvisasjonsmusikerne i Spunk ut sin debut-album. Den fikk navnet «Det eneste jeg vet er at det ikke er en støvsuger». Jeg tenkte at tittelen på albumet må ha kommet etter musikerne hadde blitt spurt om å beskrive musikken sin. Kanskje det.

For noen dager siden hadde jeg min egen musikalske støvsuger-opplevelse. Det var en av disse skippertakene der det skulle ryddes, kastes søppel, tørke støv, vaskes og støvsuges i samme sveip. Av en eller annen merkelig grunn så liker jeg å holde på med sånt. Jeg liker å se hvor kronglete jeg kan lage det til for meg selv. Det er en slags logistikk-leik.

Jeg kan starte med å gå ut med tomflasker, komme inn igjen med en bøtte som stod ute, ta oppvaskkluten og tørke av kjøkkenskap mens bøtta fylles med varmt vann, la kluten føre meg ut til stua, plukke av døde blader på plantene, bære disse ut til utgangsdøren, koble til støvsugeren og begynne å støvsuge i gangen, slippe støvsugeren midt i døren, rydde vekk aviser ut til vedskjulet, ta med ved inn i stua, plukke opp støvkluten og fortsette tørke støv, gå ut med headset og notater som har blitt liggende på stuebordet, hente opp støvsugeren igjen og fortsette der den slapp, osv. osv.

Midt i lørdagsryddingen slo det meg: DETTE ER JO AKKURAT SOM MUSIKKEN MIN! De gangene jeg står fritt til å komponere. Når musikken ikke er underlagt en scenisk dramaturgi eller skal stå sammen med en tekst. Da former jeg musikken på samme måten som jeg utfører husarbeid.

Jeg komponerer lørdagsvasken!

Musikken min er gjerne som bevissthetsstrømmer (stream of conscioness), men ikke helt det. Det ligger noen arbeidsoppgaver der i forveien som venter på å bli tatt hånd om. Noen øyeblikk, tema eller motiv, klanger som må bearbeides og vikles ut i kortere eller lengre strekk.

Men jeg er fri til hoppe fra det ene til det andre, komme tilbake for å fullføre en idé når jeg finner det for godt, men også la ting stå uferdige. La det henge og slenge litt. Det er ikke så om å gjøre å sluttføre hver bidige innspill. Kanskje spindelvevet som henger i kroken kan komme godt med en annen dag, i et annet musikkstykke?

Fra forestillingen «Det kommer til å regne» Cornerteateret 2017.

Foto: Odin Nordhagen

Fake Music

«Litteraturen har kun en forpliktelse, og det er å være sann», skriver Karl Ove Knausgård. Det samme gjelder for all kunst, kunne man lett legge til. Men hva vil det si å være sannferdig når løgner gjentas med kraft og hyppighet til de fremstår som sanne? Er din sannhet bedre enn min? Og mens vi krangler om hva som er faktisk helt sant, produseres og spres falske nyheter med en intensitet vi aldri før har sett. Er det forskrudd å prøve å forstå falske nyheter som uttrykk for noe sannferdig? Og hva gjør oppmerksomhetsjaget og suget etter breaking news med evnen til å gjenkjenne det sannferdige?

Fake news er kommet for å bli. Hardtslående retorikk likeså. Omgangstonen er blitt hardere, mere komprimissløs, spesielt i kommentarfeltene der avstanden gir spillerom for hatytringer. Samtidig sliter kunstmusikken med å gjøre seg relevant. Hvor blir det av rommet for det komplekse, det tilbaketrukne eller de vanskelige spørsmålene?

Anstendigheten står på spill. Forståelsen av historien står på spill. Den felles forståelsen av hvilken vei utviklingen går står på spill. Det sannferdige står på spill.

Dette er bakteppet for konsertproduksjonen Fake Music. Konserten som består av en serie verker komponert med tanke på å stå sammen, er et tids(lyd)bilde fra en tid preget av fragmentering, Trump, økonomisk uro og en oppblomstring av rasisme. En musikalsk aksjon som adresserer ulike sannheter.

Fake Music er resultatet av et nært samarbeid mellom den unge pianisten Inger Kristine Riber og komponisten Glenn Erik Haugland.  Konserten består av 5 enkeltstående verk med ulik besetning. 

 

  1. This is not a concert, is it? Solo klaver

John Cage ble en gang spurt om hva han syns om Händels musikk: «I dont like to be pushed», var svaret. I dette soloverket handler det kun om det å pushe. Musikken er energisk og fremoverlent. Stikkord: Liberal intoleranse. 

2) What the frogs eyes tell the frogs brain. 

Klaver og Accordion.

Hva er det vi egentlig ser? Hvordan forstår vi verden? Den danske vitenskapsjournalisten Tor Nørretranders skrev i boken «Merk verden – en beretning om bevissthet» om den amerikanske banebrytende forskningen innen kognitiv vitenskap. «What the frogs eye tells the frogs brain» er navnet på studiet som synliggjorde gapet mellom det øyet kunne oppfatte og det hjernen registrete. «Froskens ubevisste sitter i øynene på den»

3) Scandal is the new cool. 

Fiolin, Accordion & Klaver

Digital aggresjon skaper nye former for utenforskap. De siste årenes oppblomstring av rasehat må konfronteres, men er dette egentlig en distraksjon, en  avledningsmanøver for at vi ikke skal få øye på de store strukturelle omleggingene i økonomien der de rike blir enda rikere? I dette verket møter økt aggresjon en spiritual  fra komponistens amerikanske barndom der han sang i et kirkekor sammen med afro-amerikanske barn.: «We are climbing Jacobs Ladder» (https://en.wikipedia.org/wiki/We_Are_Climbing_Jacob%27s_Ladder)

 

4) Loving the (hidden) ugly.

Fiolin & Klaver 

Det uhyrlige er en del av det vakre og omvendt: «Fair is foul and foul is fair» (MacBeth) Vi trenger å anerkjenne det stygge vi bærer på innsiden for å forstå fullt ut hvem vi er. I arbeidet med dette verket brukte komponisten mye tid på å forstå hvordan parasitter – stygge, skjulte små vesener alt levende bærer inne i seg, – påvirker vår oppførsel. Det virker å være en klar forbindelse mellom det ukjent/underbevisste og det redselsfulle.

 

5) Fake Music.

Fiolin, Cello, Accordion, Klaver & Slagverk.

«Julaften, 9 år gammel» – stod det på en lapp komponisten hadde skrevet til seg selv under arbeidet med dette verket – En kveld spekket med umulige forventninger og bunnløse skuffelser. Vakkert, grelt, enkelt, komplekst. Uforståelig og samtidig gjenkjennelig. Musikken er ikke nødvendigvis det den gir seg ut for å være, men kanskje det kaotiske bærer noe dypt personlig gjemt i skuffelsen over at ting ikke ble som man trodde.

Music Fake er finansiert med støtte fra Norsk Kulturråd. I løpet av 2019 skal musikerne komme sammen i en produksjonsperiode og arbeide ut konserten. 

 

 

Musikere

Inger Kristine Riber – Klaver

Heidi Lousujärvi – Trekkspeill

Sini Simonen – Fiolin

Tomas Nilsson – Slagverk

Gunnar Hauge – Cello

 

Musikk

Glenn Erik Haugland

 

Klar melding, takk!

Syv forventninger til den kommende kulturmeldingen.

Kulturpolitikken har rykket opp fra politikkens bakgård til en plass i rampelyset. Når  statsråd Listhaug må trekke seg på grunn av et Facebookinnlegg, eller et hundretalls amerikanske aviser går sammen for å forsvare seg mot angrep fra verdens mektigste leder, så sier det noe om bølgene Trine Skei Grande skal sjøsette en ny kulturmelding i.

Kulturmeldinger har de siste årene vært forsiktige knebøyninger og rituelle oppramsinger av tingenes tilstand. I en tid der mange aktivt skaper og promoterer egne sannheter, bør en slik melding være alt annet enn tilbakelent. En ny kulturmelding må åpne for nye innsikter og nye kulturpolitiske svar. Det er vår virkelighetsforståelse, vår evne til tenke kritisk, til å tilpasse oss, og forstå de mange motstridende narrativ som fyller dagene våre; vårt selvbilde som er i spill. En ny kulturmelding må ha noe å melde og skapende kunstnerisk virksomhet bør være kjernen i det kulturpolitiske svaret. 

Kunstpolitikk bør være generatoren i en ny kulturpolitikk.

Kulturpolitikk handler om felleskapet, om hvem vi ønsker å være som et «vi».  Kulturpolitikk handler om samtalene, språket, bildene, minnene, lydene og fortellingene som definerer felleskapet. Kunsten og det kreative kulturlivet spiller en nøkkelrolle i all utvikling. Om kulturpolitikk handler om å dyrke et større «vi», handler kunstpolitikk om det motsatte. Kunstneren er en hypersubjektiv aktør som først og fremst er et «jeg» med sitt eget trollsyn. Kunstpolitikk handler om hvordan det offentlige kan hjelpe frem den beste kunsten.

Det er viktig å skille mellom kulturpolitikk og kunstpolitikk. En politikk for felleskapet og en politikk for individuelle skapende kunstnere krever vidt forskjellige virkemidler, selv om mye av det vi dyrker som norsk kultur en gang er blitt skapt av en forfatter, komponist, filmskaper eller billedkunstner.

Målet for kunstpolitikken må være å skape et enda større spillerom for kritisk fritenking og det skapende. Politikere må våge å framsnakke kunst på samme måte som USAs president Kennedy gjorde det da han snakket om hvordan en kunstner styrket «fiberet i vårt felleskap» ved å skrive bøker, komponere musikk eller fotografere.

Den nye kulturmeldingen er også nødt til å ta inn over seg og svare på en rekke urovekkende tendenser. Enkle, fascistiske ideer virker tiltrekkende, og blokkerer for kompleksitet, selvinnsikt og empati. Motgiften er det frivillige kulturlivets evne til å virke samlende, pressens evne til å sette spørsmålstegn ved maktpersoners narrativ og kunstens evne til å minne oss på hvem vi er på godt og vondt. Forførende fiksjon og forbannet diktning bør overlates til kunstnerne, og ikke politikere i lederposisjoner. Det er vi som er proffene.

Å kunne skille mellom sant og ikke sant, vil bli stadig viktigere. Sosiale mediers evige tilstedeværelse er som skapt for å pumpe opp og mangfoldiggjøre usannheter til å fremstå som sanne. Bruken av kunstig intelligens vil i fremtiden  utfordre vår oppfatning av hvem vi er som mennesker. Det kulturpolitiske svaret på dette er å stimulere til kritisk tenkning, evnen til å føle empati, evnen til å fantasere, skape og forestille seg og ikke minst gjennom kunst og kulturopplevelser minne folk på hvem vi er og hvem vi aldri kan bli.

Jeg har syv forventninger til den nye kulturmeldingen:

1. Kulturmeldingen må være ambisiøs. Politikken må våge å snakke høyt om betydningen av det nyskapende.

2. Kulturmeldingen må by på nye fortellinger om felleskapet. Vi trenger nye selvbilder, nye perspektiv og nye identiteter for å møte dagens utfordringer.

3. Kulturmeldingen må bidra til å bedre vår selvinnsikt som samfunn og individer.

4. Kunstens kompleksitet er en motgift til forenkling og maktmisbruk.

5. Kulturmeldingen må stimulere til sosial nytenking. Hvor er de nye møteplassene og hvor møtes vi når alle neser synes å være vendt mot smarttelefonen?

6. Kulturmeldingen må prioritere innlevelse og innsikt og det forunderlige fremfor passiv underholdning.

7. Kulturmeldingen må stimulere til nye idéer om samfunnsutvikling. I møte med overveldende informasjonsstrømmer trengs kreativ nytenkning og kritisk tenking.

Skaperkraft har gjennom menneskets historie alltid vært viktig for vår utvikling. Historiker Yuval Noah Harari, forfatteren av blant annet «Sapiens», sier dette: «Glem programmering, det viktigste vi kan lære våre barn er å skape og gjenskape.» 

Skapende arbeid handler om å bruke fantasien, leve seg inn i andres liv og oppøve evnen til kritiske valg, både for den som skaper og for de som oppsøker ny musikk, film, bøker, dans, teater og billedkunst. Når vi nå står overfor avgjørende valg for fremtiden, trenger vi mer deltakelse, mer empati, mer kritisk tenking og mer skaperkraft.

Vi setter sammen det vi sanser og vekter det mot den vi føler vi er. Våre livssituasjon, opplevelser, erfaringer, våre og andres fortellinger – alt dette er med på å definere hvem vi er.

Det er din egen oppfatning av virkeligheten du komponerer. Ditt syn på samfunnet rundt deg. Ditt syn på andre mennesker.

Vi komponerer oss selv inn i vår egen virkelighet. I møtet med andre er det annerledes. Vi kan planlegge og se for oss hvordan vi skal møte andre. Skal eg være tøff i tryne? Skal eg smile og ta det med det gode? Skal eg overse han/hun? Skal eg vise følsomhet?

Men møtet med andre lar seg ikke styre av et pre-komponert forløp. Møtet med andre er uforutsigbart og full av improviserte øyeblikk. Vi kan øve og forestille oss hvordan slike møter blir, men aldri helt kontrollere situasjonen.

På sosiale medier er det annerledes. Her har vi kontroll. Her kan vi velge å gå inn eller tre ut alt ettersom. Her kan vi velge å være en annen enn den vi egentlig er. Her kan vi lyve. Her kan vi kontrollere komposisjonen/virkelighetsbildet på en helt annen måte.

Det fine med å være komponist er at vi stadig kan komponere nye virkeligheter. Vi kan revidere tidligere virkelighetsoppfatninger og vi kan lage nye virkeligheter som står i kontrast til det vi komponerte i går. Ikke minst kan vi komponere oss inn i hvordan det er å være noen andre.

For et år siden hadde jeg premiere på DET KOMMER TIL Å REGNE – Glenn Erik komponerer virkeligheten. Selvsagt var det mye av meg og mitt i konsertforestillingen, men spørsmålet var om et hyper-subjektivt prosjekt som denne kunne si noe om OSS?

Som komponist er hovedoppgaven min å lage best mulig musikk. For å klare det må eg være kritisk. Eg må være åpen for andre måter å gjøre ting på. Eg må bygge møysommelig min musikk, være insisterende på det eg tror på og samtidig hele tiden være i bevegelse, korrigere mitt syn på hva som er sant. Og komponere nytt, igjen og igjen.

En komponist skaper, omskaper og gjenskaper seg selv hver eneste dag. 

Sånn er det med oss alle.

Denne bloggen vil sakte men sikkert fylles med tekster om hva jeg tenker om min egen og andres musikk. Her vil jeg også fortelle om hvordan jeg ser på tilværelsen og om ulike observasjoner og filosofiske refleksjoner. Ikke minst vil bloggen inneholde politiske og aktuelle meningsutbrudd.

Musikk handler om liv.