«Om komposisjon handler mer om vilje enn kunnskap, så hadde vi kalt det VILLST, og ikke KUNST.»
Denne sarkastiske tilbakemeldingen fra studietiden på Musikkhøgskolen har brent seg fast. Ikke hadde jeg de samme kunnskapene som flere av mine medstudenter, og ikke var jeg interessert i å fortape meg i sats-tekniske spissfindigheter.
For meg var det langt viktigere ting som stod på spill.

I dag har jeg svaret jeg ikke klarte å formulere i Nordahl Bruns gate en svett dag i 1981. Å skape uten kunnskap om komposisjonsverktøyene eller musikkhistorien er umulig. På den annen side: et musikkverk uten energi, intensitet eller tilstedeværelse vil aldri kunne lette fra rullebanen. Uten en sterk vilje, en dedikert intensjon som gjør musikken unik ut over et kyndig stykke arbeid er musikken død.
Når jeg underviser unge komponister eller utfører fagutvalgsarbeid er dette spørsmål jeg alltid vender tilbake til:
Hva vil denne musikken?
Hva er hensikten?
Hvorfor er den blitt til?
Hva vil du?
Å bli komponist handlet for meg om en intens ønske om å bli noe annet enn det oppveksten bød på av valgmuligheter. Å skrive musikk ble en måte å søke seg til og konstruere et annet og bedre liv med rom for min egen musikalitet og interesser. Min musikk var og er fortsatt fundert i et sterkt viljes-driv, men jeg leter fortsatt.

Where there’s a will, there’s a way.
En av de mest fundamentale friheter vi som kunstnere har er friheten til å gå egne veier. Skape det vi forestiller oss, handle som vi vil og la det stå til. La gå at jeg ikke kan komponere musikk med det tekniske håndverket som en Bach, men jeg kan lage mine egne teknikker, egne regler og egen logikk. For meg er det faktisk ingenting som er mere interessant enn kunstnere som gjør nettopp dette helt og fullt, kompromissløst og hemningsløst. Et eget univers med en egen alternativ virkelighetsforståelse.
Dont try this in the real world!
Å lage egne regler og følge sin egen logikk fungerer dårlig i det sosiale samspillet, samfunnet eller i politikken. Å leve i en hypersubjektiv boble i møtet med andre mennesker er helt enkelt uforenlig med et velfungerende samfunn. Alle kan ikke få det som de vil, sies det. Selv om fri vilje er en viktig forutsetning for et moderne liv, så vil et samfunn der folk ikke er villige til å inngå komprimisser, ta hensyn til andres behov og interesser, helt enkelt bryte sammen.
Forunderlig nok har vi i dag, i 2019, politiske ledere som agiterer og styrer med bruk av egen logikk, egne regler og alternative virkelighetsforståelser. Det har blitt et utbredt politisk handlingsmønster med den amerikanske presidenten Donald Trump som den mest høylytte. Viljestyrte politikere som er kompromissløse og hemningsløse. Handlingene, retorikken og væremåten smitter. Stadig flere føler de kan ta seg friheter, ta saken i egne hender eller slenge om seg med nedsettende og rasistiske holdninger. Ut med fakta, forskning og historiske realiteter.

Det er sånn fordi jeg vil at det skal være sånn.
Er enkelte maktmenneskers hypersubjektive vilje i ferd med å ta overhånd?
Er denne viljen på ville veier i ferd med å kvele tenkningen?
På den annen side:
Viljen min ga livet mitt en retning.
For meg var det et gode som også andre har hatt glede av.
Jeg vil skape noe nytt til forundring, glede og ettertanke.
Kall det villst eller kunst eller hva som helst!
En sterk vilje kan være bra og den kan være ødeleggende. Nøkkelen ligger i å kjenne til og bruke livet til å lære stadig mer om hva det er du vil. Rent bortsett fra det er det vel Kardemommeloven som gjelder.
