Samtidig som at advarslene mot kunstig intelligens tårner seg opp, letes det febrilsk i skuffer og skap etter mottrekk.
Hva er det vi mennesker i stand til som maskinene ikke kan?
Vi er bakpå, roper tenkere og teknologi-guruer. Politikk må lages, grenser må trekkes før disse vidunderlige digitale mulighetene havner i feil hender og tar fatale beslutninger. Det liberale demokratiet, kanskje til og med menneskeheten er truet, hevder varslerne.
Å bygge beredskap intellektuelt og emosjonelt kommer ikke av seg selv. Flere peker på nødvendigheten av å styrke kreative og kritiske evner. Kan kunstig intelligens (KI) møtes med kunstnerisk intelligens?
Fra barnets første fargerike kruseduller til den eldres fortellinger fra levd liv. Mennesker former og fantaserer for på den måten skape seg en livsfølelse det går an å leve med. Vi er kreative for å håndtere hendelser, følelser og tanker. KI kan benytte seg av alt som er skapt av menneskehender, men vil aldri få tilgang til roteloftet vi bruker for å kreere.
Denne vinteren har KI-generert kunst og musikk fascinert og skapt debatt. Teknologien er blendene. Det er imidlertid ikke det uforlignelige i KI-kunsten som tiltrekker, men snarere det gjenkjennelige. KI-kunst er snublende lett å like. Takket være likes, klikk og hemningsløse algoritmer, kan det fort bli umulig å ikke like KI-generert kunst.
En øvelse jeg ofte ber unge komponister å gjøre er å forestille seg og skrive musikk de ikke liker. Øvelsen handler om å tøye fantasien, men også om å bli utfordret. KI handler om det motsatte av å utfordre. KI er en konformitets-maskin. Maskinen leverer svar avhengig av tilgjengeliggjort innhold. Å tenke utenfor boksen må nødvendigvis handle om å plassere seg utenfor KI-boksen. Kunstnerisk intelligens handler om å tenke utenfor boksen. Kunstig intelligens er selve boksen.
Et skapende arbeid består av langt mer enn å velge mellom og sette sammen biter fra det andre har gjort før. Intet nytt under solen er fatalistenes refreng. En grundigere kreativ prosess handler om å utfordre og være kritisk til vante forestillinger. Kunstneriske prosesser henter og bruker impulser fra følelser og det underbevisste. Intuisjon, fornemmelser, feilkoblinger, risikovilje og mot til å la et verk være åpen for fortolkning er andre kjennetegn på et kunstnerisk arbeid.
Et godt kunstverk bærer ofte i seg en tilstedeværelse som vekker og aktiverer mottakeren. Et verk med en sterk tilstedeværelse vitner om en subjektiv skapende livsfølelse.
Kunstig kreativitet handler om å sette sammen eksisterende materiale uten blod, svett eller tårer. KI regner ut og produserer musikk, bilde eller tekst som fungerer ut fra allerede eksisterende modeller. Kunstnerisk kreativitet handler på sin side om brytningen mellom et teknisk håndverk og individuell, hypersubjektiv utilstrekkelighet. Det er i begrensingene det unikt menneskelige kan åpenbare seg, nettopp fordi vi ikke har maskinens kapasitet. Begrensingene er et filter der unike erfaringer og følelser omformer informasjon til et personlig uttrykk.
Samtidig er KI nyttig som verktøy i et kunstnerisk arbeid. KI kan komplementere kreativitet og nysgjerrighet. Enkelte kunstnere har allerede i flere ti-år brukt maskiner for å regne ut valgmuligheter.
I motsetning til lynraske KI-utregninger vil møysommelige kunstneriske prosesser åpne generøse rom for refleksjon, kritikk og utvikling. Et kunstnerisk arbeid er ofte en sneglefart full av tvil, tilbakeslag og restarter. Det motsatte av og en prosess som er totalt fremmed for KI-teknologien.
Evnen til å forme, forestille, fantasere og skape er noe alle har i seg. I essayet «A man without a country» skriver Kurt Vonnegut: Gå inn i kunsten. Jeg tuller ikke. Du kan ikke leve av å være kunstner, men kunst gjør livet tålelig. Syng i dusjen. Dans til radioen. Fortell historier. Skriv et dikt til en venn, selv et elendig dikt duger. Gjør så godt du kan. Du vil bli rikelig belønnet. Du vil ha skapt noe.
På vegne av mitt barnebarn håper jeg de lykkes de som nå jobber på spreng for å hindre at KI skal få det samme grenseløse spillerommet som det sosiale medier har tilrøvet seg. Dømmekraften, vår evne til å møte falsk informasjon, falske bilder og falsk musikk med den skepsisen vi har tilegnet oss gjennom flere tusen år – det er dette som nå står på spill. Som skapende kunstner tar jeg tusenvis av valg hver eneste dag. Det som ikke skal med er vel så viktig som det som blir med. Vi som jobber som kunstnere blir ofte veldig gode på å være kritiske.
Meningsfulle liv leves på utsiden av boksen, skjermen og kunstig intelligens. Et kunstnerisk arbeid henger symbiotisk sammen med livsfølelsen og knytter kunstnerisk intelligens nærmere naturen enn maskinen.
Innlegg om inkludering @Ingeborgdagene 23. april 2023
For fire-fem år siden lurte flere av oss om verden var i ferd med å gå av hengslene. Sosiale medier hadde forvandlet seg til en kampsone, løgnene til USA’s president Donald Trump ble mer og mer surrealistiske og demonstrasjonene ble stadig flere og voldsomme.
Februar 2019 skrev jeg i dagboka:
«Sosiale medier er blitt slagmarken som forvandler saklige diskusjoner til mesterskap i fornedrelse.»
«Vi må stoppe opp og tenke mere.
Vi må møtes og snakke sammen på et tanketorg.
Vi må snakke om hva det vil si å være menneske på 2020-tallet.»
Dette ble kimen til en festival som fikk navnet TronTalks, oppkalt etter fjellet Tron, selve grunnsteinen i Nord-Østerdalen. Fjellet som hadde inspirert, løftet frem tanker og innsikter hos Hulda Garborg, Arne Garborg, Ivar Mortensson Egnund og den indiske filosofen Baral.
Arne Gaborg og Baral på Tronfjellet
Tilbake til dagboka fra 2019:
«Jeg har uhelbredelig tro på fellesskapets evne til å finne de beste løsningene gjennom samtaler basert på respekt og samhold. Jeg er felleskaps-gründer og tenker på mitt arbeid som komponist som mer enn å sette sammen toner, men som noe jeg gjør for å tilføre flokken nye, kanskje uventede innsikter.»
Disse tankene ble selve fundamentet for TronTalks som startet opp året etter og fikk tilnavnet Den tenkende festivalen. Når vi her i dag skal snakke om inkludering slo det meg at arbeidet med TronTalks-festivalen handler om inkludering.
TronTalks er et demokratibyggende prosjekt. På TronTalks lytter vi til hverandre og til ukjent, fremmed musikk. Vi snakker sammen i panelsamtaler, i grupper – også kalt kommentarfelt – og vi snakker sammen over en øl. Nye og kanskje ukjente tanker møtes på et tanketorg som TronTalks.
TronTalks-festivalen er aktivisme. TronTalks er et horn i siden på sløvsinn, ignoranse, vanetenkning, ekskludering og hat. Målet med TronTalks er å få flere til å tenke.
Å tenke er slitsomt, men det må til. For tenkning styrker vårt menneskelig immunforsvar mot manipulering, undertrykkelse og det digitales overtakelse av absolutt alle aspekter av våre liv.
Å tenke er et kreativt arbeid.
Jeg tenker, ergo skaper jeg.
Jeg har vært skapende kunstner siden 9 års alderen og har brennende tro på det kreative. Ikke bare som et kunstnerisk arbeid, men også som en måte å løse konflikter, skape nye felleskap og motarbeide utenforskap.
Inkluderingsarbeid kan ligne på fredsarbeid, og få har mere erfaring med konfliktløsninger enn fredsforsker Johan Galtung. Han sier: Kreativitet ligger i grenselandet mellom det emosjonelle og intellektuelle og er en av de viktigste ingredienser i arbeidet med å løse konflikter. Fredsforskeren Galtung mener litt av hvert, og har en gang sagt at nordmenn er altfor lite kreative til å kunne løse konflikter. Det kan virke som en flåsete ting å si, men kanskje har han et poeng?
Norge regnes som et av verdens mest konforme land preget av en homogen befolkning og høy tillit. Det skal vi som nasjon på en måte være glade for, fordi det har vist seg å være en suksessformel. Det er ikke olje som har sørget for at Norge gjør det bra, det er vår evne til å samarbeide. Men den norske monokulturen har samtidig også gjort oss til et land det er vanskelig å bli integrert i.
Liketenkning og monokultur er gift for kreativiteten. Der hvor mange tenker likt, tenkes det dårlig.
Å på den annen side tenke utenfor boksen, tenke kritisk, omgi seg med innpulser fra flere, ulike kulturer og mennesker med andre erfaring, er det som gir kreativiteten mat.
For at vi skal kunne løse utfordringer, være innovative og skapende trenger vi et rikt og motsetningsfullt mangfold. Det er flere gode grunner til at vi trenger å utvide rommet for at flere som i dag føler utenforskap er inkludert. Det er ingen tvil om at folk med andre erfaringer bidrar til å løfte frem kreativitet.
Samfunnet trenger altså å inkludere flere mennesker med ulike erfaringer for å motarbeide liketenkning. Men den aller viktigste motivasjonen for å jobbe for inkludering handler om arbeidet mot utenforskap.
Utenforskap er livsfarlig. Ferdig snakka.
Men når er man inkludert? Hva skal til for å føle seg inkludert?
Inkluderingsarbeidet er på et plan selvsagt et politisk anliggende. I politikken handler det om å finne løsninger som sikrer rettigheter for alle, tilrettelegging for de som trenger det og andre mere overordnede tiltak mot utenforskap.
Men politikken og det offentlige strekker ikke til. Inkludering handler om langt mer enn rettferdighet og like rettigheter for alle. Det handler om å bygge sollide uenighetsfelleskap og å endre negative tanker og følelser rettet mot de som av ulike årsaker står utenfor. Det handler om å vinne «hearts and minds». Med andre ord, det handler om å endre tanker og følelser, kanskje på begge sider av gjerdet?
Jeg elsker politikk. I politikken settes felles utfordringer ut på anbud. I full offentlighet konkurrerer politikere, aktivister og alle som vil om å komme med de beste ideene, de beste løsningene. Sakene vurderes ulikt avhengig av politisk ideologi, verdigrunnlag, fagfelt og livssituasjon. Gjennom en offentlig samtale og et saksbehandlings-rituale finner felleskapet frem til den beste løsningen. En løsning som har vært gjennom debatter, mer eller mindre gode forslag og kompromisser.
Politikken er en arena for uenighet og forskjellighet som på sitt beste lar alle sider av en sak få komme til ordet. Det er en arena som mange følger med på og som fungerer som en mal, et forbilde på hvordan vi kan løse felles utfordringer gjennom et uenighetsfelleskap. Flertallsvedtaket er ikke det viktigste med politikken, det er den offentlige samtalen som betyr noe. Den kan engasjere, lære oss noe og skape en dypere forståelse om vår forskjellighet og hvorfor samfunnet fungerer slik det gjør.
Eksempel på et dårlig uenighetsfelleskap
I politikken må viktige kamper kjempes og vinnes for at ulike typer minoriteter får de samme vilkårene for et godt liv som det en hvit, blond, blåøyd, heterofil mann i 60-årene har. Å vinne over antipatier, vinne over negative tanker og følelser slik at alle som faller utenfor virkelig føler seg inkludert – er et omfattende samfunnspsykologisk og kulturelt arbeid. Her kommer politikken til kort.
Et inkluderingsarbeid som engasjerer og har kraft i seg til å endre tanker og følelser, krever oppfinnsomhet, modning og eksponeringsterapi.
Hvilke forventninger har den som står utenfor til det å bli inkludert?
Hva skal til for å virkelig føle seg inkludert?
Hva med de som er innenfor?
Er de villige til endrer seg, komme med innrømmelser, og koste på seg den tiden som trengs for å venne seg til nye mennesker?
Ulike meninger, kulturer og verdier må nødvendigvis bryne seg mot hverandre, eksempelvis i et uenighetsfelleskap som politikken. Den som er inkludert og den som vil inkluderes må bli kjent med hverandre og forskjelligheten. Det er først når ulikhetene blir tydlige og ligger åpent i dagslyset at arbeidet med å finne løsninger kan lykkes. Hvis vi ikke velger å se motsetningene i øyne risikerer vi konflikter som ikke lar seg løse. Vi risikerer det noen vil kalle svenske tilstander, strukturell og systematisk undertrykkelse og sementert utenforskap.
Hva skal til for å føle seg inkludert?
På portalen inn til Apollon-templet i Delphi stod innskriften: Kjenn deg selv. Den greske filosofen Sokrates la til: Det uutforskede liv er ikke verdt å leve.
“gnothi seauton,” Kjenn deg selv
Som nevnt handler TronTalks om å snakke mer om hva det vil si å være menneske på 2020-tallet. Årets TronTalks handler om følelsenes plass i våre liv, her og nå. I innledningen til boka Livsfilosofi skriver Arne Næss om den grove og uforsvarlige undervurderingen av følelsenes plass i samfunnet. Filosofen mente at mange begynner for sent med å reflektere over sitt eget liv. Næss ønsket å få flere til å ta retningen på sin egen tilværelse opp til ny vurdering.
Følelseslivet vårt spiller en mye større rolle i samfunnet enn det mange kanskje er villige til å innrømme.
Alle snakker om følelser – men få – nesten ingen – snakker om hva følelsene betyr. Skal vi finne ut av hva det vil si å føle seg inkludert, må vi være villige til å gå dypere enn emojiene og Facebookstatusen. Skal vi finne ut hva det vil si å føle seg inkludert må vi gå bakenfor det strukturelle, juridiske og politiske. Skal vi finne ut hva det vil si å føle seg inkludert må vi snakke fritt og åpent om hvordan det føles både å stå i et utenforskap, og å kanskje verne om et sosialt og kulturelt innenforskap. Vi kan ikke forstå hvordan vi fungerer sosialt, kulturelt eller som samfunn uten å forstå oss selv og hvorfor vi reagerer og handler på følelser.
Å kjenne seg selv er å erkjenne følelseslivet som en visdom vi har opparbeidet oss gjennom tusenvis av år. Å kjenne seg selv er å finne ut hva sorg betyr, hva skam betyr, hva glede, frykt og sinne betyr. Følelser er ikke noe vi mennesker bare har, følelser har betydning.
Vår måte å oppleve verden på, vår væremåte, er satt sammen av følelser, tanker, reaksjoner og adferd. Følelser blir til tanker og omvendt. Nietzsche sier: Tanker er skygger av våre følelser – bestandig mørkere, tommere og enklere.
Et velkjent ordtak sier:
Vær obs på dine tanker og følelser, for de blir dine ord.
Vær obs på dine ord, for de blir dine handlinger.
Vær obs på dine handlinger, for de blir dine vaner.
Vær obs på dine vaner, for de blir dine verdier.
Lær deg å kjenne dine verdier, for de blir din skjebne.
Skal vi forstå hva som skal til for å føle seg inkludert, må vi forstå følelsenes betydning. Skal vi forstå hva som skal til for å endre tanker og følelsene til samfunn som skaper utenforskap, må vi forstå følelsenes betydning.
Media er relativt gode til å rette fokus på ulike utenforskap og hvordan disse tenker og føler. Vi hører mindre fra de som er innenfor. Det vil si, vi hører mindre fra hvordan det tenkes og føles fra innenforskapet.
Bare det å prøve å forestille seg hvordan det tenkes, føles og handles i et innenforskap er så ukjent terreng at det føles som et minefelt.
Et innenforskap kan være en kultur, en menighet, en vennegjeng, en bygd, en stamme, et miljø, en flokk, en gjeng eller en familie. Å søke sammen til et større eller mindre felleskap er noe vi har gjort siden tidenes morgen. Det handler om å søke trygghet, og å få noe gjort. «Sammen er vi sterke.» «Vi må løfte i flokk». Det norske felleskapet, den norske konformiteten, vårt samfunns suksessoppskrift handler om nettopp dette.
Å stå utenfor flokken var i urtiden ensbetydende med døden i det kalde nord. Utenforskap var livsfarlig.
Men hvordan er det i dag?
Er vi fortsatt stammemennesker i hodet, slik historiker Yuval Noah Harari hevder?
Hvorfor og hvordan dannes nye stammer?
Når vet du at du er innenfor?
Hvordan blir en sosial gruppering, en kultur, et samfunn ekskluderende?
Hvorfor er det å ekskludere en del av det å danne et felleskap?
Og ikke minst: Hvorfor føles det fortsatt så livsviktig å være del av et felleskap?
Ulike felleskap dannes, popper opp og forsvinner. I dag kanskje fortere enn noensinne. Det føles i alle fall slik takket være de såkalte sosiale mediene. Fjorårets TronTalks handlet om oppmerksomhetsøkonomien og bygget i sin helhet på Lena Lindgrens bok Ekko.
Lindgren skriver om hvordan mediateknologi og sosiale medier forsterker og utnytter våre naturlige instinkter. Vi lærer av hverandre og skaper samhold ved å imitere hverandres oppførsel. De rikeste mennesker på kloden har forstått dette og bygd en industri som utnytter dette instinktet hos oss. De har skapt en overvåkningsteknologi der vi selv, vår oppmerksomhet er produktet. En av de viktigste måtene å holde oss online på flest mulig timer i døgnet handler om å engasjere oss emosjonelt.
Jeg liker å teste ut de ulike TronTalks-temaene på folk jeg møter. Når jeg forteller menn på min alder i Alvdal at vi i år skal snakke om følelser, får jeg solide garantier på at de da kommer til å holde seg unna.
Alle snakker om følelser, sa en en annen jeg snakket med. Hun har rett, tenkte jeg. Alle snakker om følelser. Det virker så uendelig lett å snakke om depresjoner og angstlidelser. På Instagram, Facebook, SnapChat går det i mentale problemer blant de unge, emoji-bonanza blant eldre kvinner og i kommentarfeltene herjer sinte menn på min alder. Alle er tilsynelatende fulle av følelser, men er de virkelig det? Er digitale følelser jevngodt med ekte følelser?
Kanskje tillegges de digitale følelsesutbruddene for stor betydning? Enten så+ blir folk krenka, oppfarne og reagerer allergisk, eller så overflommes nettet av støttegrupper, sympatierklæringer, hjerter og roser. Å stå rakt og fastholde på nyanser eller saklighet er nesten umulig når skittstormene eller sympatibølgen herjer som verst.
Har du lagt merke til hvor fort det går over? Hvor snare vi er til å glemme? På nettet er alt «content» – flyktig og forbipasserende innhold som skal fange oppmerksomheten. De som styrer plattformene er ikke interesserte våre følelser, tanker, verdier, felleskap eller verdighet. For dem er alt content – innhold som skal sørge for å holde oss limt til skjermene.
Det er med andre ord ikke på skjermene du vil finne varige felleskap. Det er ikke på skjermene du kan måle om du er innenfor eller utenfor. Det er ikke på skjermene du kan finne et ekte uenighetsmangfold.
Skal vi lære å kjenne oss selv må vi legge bort skjermene.
Skal vi endre tanker og følelser slik at folk kan føle seg inkludert på ordentlig, må vi legge bort skjermene.
Vi er ikke våre skjermer.
Vi må reddes fra den digitale oppførselen, den digitale kulturen og de digitale følelsene. Dette er rett og slett ikke oss.
Inn som en livbøye kommer kreativitet, kunst og kulturopplevelse. En kunstopplevelse kan minne oss om hvem vi er som mennesker. På godt og vondt. Det er så mye jeg kunne ha snakket om. Hvordan musikk spiller opp mot måten vi relaterer oss til hverandre på. Hvordan en konsert, et galleribesøk eller teaterforestilling kan være en lavterskel inngang til en samtale, et tilfeldig møte, kanskje en ny relasjon. Hvordan vi kan se et annet menneske i et helt annet lys etter å ha stått på scenen eller sunget eller spilt sammen i et kor eller korps.
Til slutt ønsker jeg å dvele litt ved hvordan en deltakende kunst og kulturopplevelse kan få oss til å lytte dypere. Jeg skriver musikk som krever sin lytter. På TronTalks er samtidsmusikk en del av samtalen. Denne for noen, krevende musikken, skaper gode lytteforhold. Når folk nærmest tvinges til å lytte til musikk de ofte ikke har et forhold til fra før, blir de ekstra lydhøre for panelsamtalen. Lytting åpner opp for den andre. En situasjon der det lyttes dypt og konsentrert smitter over på hvordan vi forstår oss selv og andre på. Vi blir aktiviserte, våkne og mere deltakende.
Tilhørighet handler om å bli sett og hørt. Å bli lyttet til er motgiften til all ignoranse. Å lytte dypt til den andre bringer frem mennesket bak ordene. Det bygger tillit og er inkludering i sin reneste form.
Et samfunn som kjenner seg selv, har selvtillit og er villig til å prøve noe nytt, noe kreativt, har de beste forutsetninger til å lykkes med integrering. Det krever mot, tid og en god porsjon eksponeringsterapi. Det krever at vi legger bort skjermene. Det krever at vi lytter og ser hverandre, men det handler aller mest om å skape nye innenforskap ved bruk av vår kreative evne til å lage og dyrke nye fortellinger om hvem vi er.
Fra Ingeborgdagene 23.04.2023
Artist Thomas Tvedt, Glenn Erik Haugland, Artist, Forfatter og aktivist Ella Marie Hætta Isaksen og Kunstkritiker og forfatter Bjørn Hatterud
Sceneteppe trekkes langsomt til side. Skogens sus og en jungel av troster, løvsangere, meiser og finker fyller lydbildet. Så bryter solisten inn og dekker lerretet med et sinnrikt spill gjennom et hult stykke selje. Det er intenst og stofflig. Et lyd-drama som løper av gårde som om det var selveste Pan som hadde fortryllet Hans Fredrik Jacobsens seljefløyte.
Skulle ikke dette være et soloprosjekt? En innadvendt monolog på en fløyte med et klaustrofobisk begrenset antall toner?
Flerstemmige soloverk er noe av det mest mind-blowing som finnes. Selv blir jeg aldri ferdig med cellosonatene til J.S. Bach som er radikalt komplekse med selvstendige linjer på tvers av flere sjikt, vevd sammen til å utøves på ett enkeltstående instrument. Musikk som mer enn noe annet viser hvor sammensatte vi er, og hvordan vi alle bærer på et bunnløst arkiv av erfaringer, tanker og mønstre. Hans Fredrik Jacobsen spiller seg inn i arven etter Bach med sin nyeste utgivelse Svadilja.
Med Svadilja har Hans Fredrik Jacobsen utvilsomt truffet en nerve som klinger med i tiden vi lever i. Gjennom historien har folk søkt seg til naturen for enten å gå seg en tur, feriere eller bo. Tilbake til naturen, vil noen si. Kanskje for å bli påmint om hvor vi kommer fra? De siste årene har pandemi og andre kriser ført til at flere har flyttet ut av byene eller oppsøkt skogen for å slippe unna overfylte trikker.
Jacobsens prosjekt handler imidlertid ikke om en tilbaketrekning til naturen. Seljefløyta og de mange nivåene som spiller med på denne utgivelsen er natur. Et naturspill bestående av pust, tunge, slag, fot, overtoner og fugler sammen og samtidig. Her høres liv, spor av liv og en lydløs undertekst – alt levende skal dø. Fløyta som lever i symbiose med årstidene skal bli til kompost som alt annet sevjen renner gjennom om våren. Den er smidd for å dø.
Bilde: Audun Strype
Lydkunstneren Audun Strype har med sitt evige nærvær gjort Svadilja til en høydare av en lytteropplevelse. Opptakene som er gjort på hytta til Strype i Krokskogen er intense, detaljrike og suggererende. Lydbildet er i konstant bevegelse der lytteren trekkes inn og ut av skogen, inn og ut av fløyta.
Jeg blir dratt inn i et spill, nærmest et drama. Seljefløyta er altoverskyggende dominerende og fugler må vike mens Jacobsen leverer slåtter, salmer, sanger, improvisasjoner og egne komposisjoner. Men 21 ulike fuglearter synger med. Et utall solister som insisterer på å bli hørt, blander seg, skaper rytmiske og tonale kontrapunkt. Rett som det er trer fuglene inn i søkelyset og leverer låt som selv jeg som bor midt i skogen, aldri har hørt før. Som for eksempel i Kyrja – et sansespill av en låt der fløyta må finne seg i å spille andre fiolin som tilrettelegger for summende bier og påtrengende kvitter.
«Naturen imiterer oss ikke. Den er sin egen hensikt.» Skriver Lena Lindgren i det filosofiske hjørnesteinsverket Ekko. Lindgren skriver om hvordan sanseapparatet vårt blir invadert av kunstig intelligens og manipulasjon gjennom blant annet sosiale medier. Oppmerksomhetskrisen vi lever i er et resultat av «..en økonomi som er basert på overvåkning, styring og salg av den menneskelige oppmerksomheten.» En makaber idé skriver Lindgren. En forretningsmodell som uetisk utnytter filosof René Girards tanker om hvordan vi imiterer hverandre, og hvordan vårt begjær for det andre har, river felleskapet i stykker.
Å frigjøre den menneskelige oppmerksomheten er den viktigste moralske og politiske kampen i vår tid, sier teknologi-filosofen James Williams. Girard peker på bibelske tekster som en vei ut av ekkokamre, mens Lindgren skriver om nødvendigheten av å løfte blikket til noe utenfor det sosiale, noe som er større enn oss. Hun peker på naturen.
Tanker som dette spiller med når jeg lytter på Svadilja. Når jeg hører hvordan Hans Fredrik Jacobsen bryter gjentagende fraser med finurlige melodiske finter og uventede ornamenteringer, slår det meg at kanskje også musikken kan virke frigjørende på oppmerksomheten og bidra til å gjøre oss til noe bedre enn «mimetiske maskiner».
Utgivelsen til Jacobsen og Strype fremgår som unik og uforlignelig. Den inviterer til nærlytting og er rik på assosiasjoner for den som er villig til la seg rive med. Dette er noen av denne utgivelsens fineste kvaliteter, at den aldri blir gjentagende og forutsigbar, at spenningen mellom det monofone og flertydige oppleves som frigjørende. Men ikke spar på volumet. «To Be Played At Maximum Volume» står det på Ziggy Stardust lp’en min, det samme gjelder for Svadilja.
Jeg ville heller skrive en tanketekst som går i samtale med musikken til Jacobsen, fuglene og naturen, enn en ordinær anmeldelse. Det er ikke tilfeldig at det ble slik, fløytespillet til Jacobsen er mat for tankevandring. Vi kommer fra naturen, vi er natur. Vi er feilbare, dødlige, naturlig unike og samtidig del av et biologisk vev. Vi trenger kanskje å bli påminnet enkle kjensgjerninger som dette en gang i blant? En tur ut i skogen med tid til å sette seg ned under et tre for å lytte kan sortere tankene.
Den ukrainske filosofen Hryhorij Skovoroda (1722–1794) satt seg gjerne under et tre for å tenke. På Skovoroda-museet utenfor Kharkiv står et 700 år gammelt tenketre filosofen brukte flittig. Treet ble skadet under 2. verdenskrig og er i skrivende stund igjen blitt angrepet, denne gangen av russerne. På graven til Skovoroda står det: «Verden grep meg, men fanget meg ikke».
Linjer som ikke lar seg fange er det rikelig av på Svadilja. De finnes i en løpsk låt som Gull i munn eller i de åpne og søkende intro’ene og outtro’ene. I disse små snuttene er det som om Jacobsen spiller ut i skogen i håp om å få svar. Men her er det ingen ekko å få. Skogen med sine mange tanketrær holder i stedet opp et speil der vi kan se oss selv og de selvpåførte krisene som rir oss som en mare.
Byste av den ukrainske filosofen Hryhorij Skovoroda (1722–1794) i ruinene til Skovoroda National Literary Memorial Museum i Kharkiv-regionen i Ukraina. Museet ble ifølge ukrainske myndigheter og en rekke ukrainske og internasjonale medier ødelagt av raketter natt til 7. mai 2022. (Foto: Kharkiv regionale statsadministrasjon – kharkivoda.gov.ua)
Først og fremst bærer musikken seg selv der den beveger seg i sin egen lydlig logikk. Musikk eksisterer imidlertid ikke som et eget selvgående luftskip uavhengig av person, erfaringer, holdninger, tanker eller lydlandskapet den blir til i.
Når vi hører musikk hører vi musikere som musiserer med tiden.
Tiden på sin side blir definert av flere faktorer. Skjellsettende hendelser som 11. september 2001, idéer eller tidsavtrykk som det et kunstverk eller stykke musikk er. Musikk fra ulike tider kan til og med gi en bedre fornemmelse av tiden den er blitt til i enn en hvilken som helst historisk dokumentar.
Selv har jeg levd av å musisere med tiden siden 1985. Samtidsmusisering. Kunstmusikk for, om og med vår samtid. Som de fleste andre av mine komponist-kollegaer er jeg opptatt av og engasjert i min samtid. Det hører til det å åpne seg for tiden blant annet for å vite mest mulig om sammenhengen musikken vil fremføres i. Det finnes en lang tradisjon for komponister som har engasjert seg som aktivister eller politisk.
Da jeg i 2019 fikk idéen om å starte TronTalks festivalen var jeg motivert av tanken om å lage en arena for en åpen offentlig samtale. På denne arenaen ville jeg plassere kunstmusikken i sentrum, side om side med langsomme tanker. Samtidsmusikken hører hjemme i en filosofisk samtale om samtiden. Jeg ville at musikken skulle være noe mer enn et pauseinnslag eller hvileskjær. Den skulle være en kunstnerisk ytring, en auditiv tanke som kunne tilføre den åpne samtalen energi, ettertanker eller en annen, ny kvalitet.
Poing på TronTalks 2021
TronTalks er en festival som setter samtalen i førersete. Den offentlige samtalen på digitale plattformer er preget av polarisering og har ingen rom for tvisyn, læring eller nye tanker. Vi er dessuten midt inne i en rivende teknologisk utvikling som utfordrer spørsmålet om hva det vil si å være menneske. På samtalefestivalen TronTalks har jeg utviklet en egen modell for samtale.
Samtalene er gjerne en og en halvtime lange og ledes av en moderator med et panel bestående av 3-4 samtalere med bakgrunn fra forskjellige deler av samfunnet. Etter en kort innledende runde kommer første musikalske ytring (et verk, eller deler av et verk, +/- 10 minutter). Deretter fortsetter samtalen med en ny musikalsk ytring omtrent en time ute i seansen også igjen til slutt.
Sisu på TronTalks 2020
Samtaler er improvisasjoner over et tema. TronTalks-samtaler er lange og de som er med får god plass til å reflektere. Samtidsmusikk er ofte strukturert som refleksjoner over et musikalsk materiale. I motsetning til andre musikkgenrer kan samtidsmusikk stimulere lytting, konsentrasjon og refleksjon. Vi har fått tilbakemeldinger fra publikum som forteller at musikken får dem til å lytte ekstra godt etter.
Maja Ratkje på TronTalks 2021
I programmeringen av samtalene i TronTalks legger jeg ingen vekt på sammenheng mellom tema for samtalene og musikkverket. Musikken står på egne bein som et sanselig kontrapunkt til den filosofiske samtalen. Det fungerer over all forventning. Publikum er overrasket både over at de blir utsatt for musikk de aldri ville ha oppsøkt selv, og av hvordan vekslingen mellom høytenkning og kunstmusikk funger.
Selv er jeg ikke overasket. Jeg har alltid sett på mitt arbeid med musikk som et tankearbeid.
TronTalks er satt sammen av flere ulike typer arrangement. Festivalen inneholder visuell kunst, forestillinger, konserter, vandringer, middag ved et langbord, performance, osv. Men i kjernen ligger samtalen, bygget på det jeg har valgt å kalle TronTalks-modellen.
Thomas Hylland Eriksen, Henrik Syse, Hege Gabrielsen og Tone Sofie Aglen – TronTalks 2020
Det er åpenbart hardt for Dagfinn Koch at jeg ikke lenger vil lese løgnene han sprer på Facebook. Han mener at det jeg skriver er en «veldig alvorlig anklage» og etterlyser dokumentasjon. Det har jeg ingen problemer med, men jeg kvier meg likefullt.
Som så mange andre feider på Facebook har denne utvekslingen her på ballade.no ingen ende. I motsetning til en respektfull samtale handler ikke Facebook-trådene om å bli klokere eller å finne frem til en felles forståelse (common sense), de handler om å løse opp limet i felleskapet. En bærekraftig ytringsfrihet undergraves av en markedsliberalistisk oppmerksomhetsøkonomi som belønner løgn og halvsannheter. Mark Zuckerberg vinner mens alle andre drukner i en pøl av gift.
Dessuten, hvorfor skal ballade.no sine lesere belemres med amerikansk kulturkrig? Et virus som vi må gjøre alt vi kan for å ikke importere til Norge.
Men Dagfinn Koch insisterer på dokumentasjon. So here we go…
10. & 11. januar, få dager etter statskuppforsøket i Washington D.C. skriver Dagfinn Koch i gruppen «Komponister i Norge» om hvordan han reagerer på utestengelsen av Donald Trump fra Twitter og Facebook. Han mener dette henger sammen med woke og kanseleringskulturen som i neste instans vil gå ut over hans egen musikk.
Her er noe av det jeg mener er løgnaktig i det han skriver om mitt hjemland:
DK: «Sett ut fra mengden vold, så kommer ikke voldsfaren fra Trumps tilhengere men fra hans motstandere.» Løgn. Siden 2015 har høyre-ekstremister vært involvert i 267 angrep eller planlagte angrep som har kostet 91 menneskeliv. Samme tall for venstre-ekstremister er 66 angrep og 19 dødsfall viser undersøkelser fra Center for Strategic and International Studies
DK: «Det blir interessant når det etterhvert blir tegnet et mer nyansert bilde av det som skjedde både når det gjelder valget og Capitol…» Juryen har kommet tilbake og felt sin dom.
DK: «Videre er det dokumentert at det var BLM-medlemmer der.»
DK om det påståtte valgfusket i USA: «Norge har for eksempel ikke poststemmer». Jo, det har vi. Løgn.
Også kanskje det mest alvorlige: «Hatprat er et like ullent begrep som rasisme og fascisme.» Dette forsøket på å vanne ut begreper tjener kun et formål – å gi rasister og høyreekstreme frikort. Om dyret foran deg ser ut som en katt, mjauer som en katt og freser som en katt, da er det en katt.
Situasjonen i USA er ekstremt ladet og farlig. En tredjedel av amerikanerne støtter politisk vold og køene utenfor våpenbutikkene er lengre enn køene utenfor vaksinestasjonene. USA er et land der rasismen og volden er en del av DNA’et, nå vokser den igjen. “If our election systems continue to be rigged and continue to be stolen, it’s gonna lead to one place, and it’s bloodshed,” sa den republikanske kongressmannen Madison Cawthorn bare for noen få dager siden. Konspirasjonen lever i beste velgående. For meg og min familie som bor i USA har dette ingen underholdningsverdi.
Demokratiet forvitrer takket være polariseringsmaskinene til sosiale medier. Oppmerksomhetsøkonomien har gitt løgnen gode vilkår. Dess mere sjokkerende usannheten er, dess mere oppmerksomhet får den.
Det er merkelig at Dagfinn Koch bruker «Komponister i Norge» til å publisere politisk propaganda i stedet for musikkfaglig innhold som det gruppen er til for. Denne meningsløse utvekslingen mellom Dagfinn Koch og meg fortjener ikke mere oppmerksomhet nå.
Kvar bur du?Kor held du til? I ditt arbeid? Eller i kvardagen? Det er spørsmålet. Det seier kven du er. (Fra dagboken til Olav H. Hauge)
Olav H. Hauge hjemme i Ulvik Bilde: Bergens Tidende
Spørsmålene trenger ikke å stoppe her; hvor hører du til? I dine tanker, eller i det du tror på? I dine minner, opplevelser, følelser eller handlinger? Er det relasjonen til familie, venner, kollegaer som forteller hvor du bor, eller hører du til i Netflix-seriene, nyhetsoppdateringene eller Facebook-feeden?
Svaret forteller hvem du er. Stedet vi bor på er ikke så avgjørende lenger for hvor vi hører til, kanskje heller ikke kulturen vi er en del av. Tiden vi bruker på nettet virker derimot å bety mer enn noensinne. På grunn av nettets allestedsnærværenhet kan mennesker som bor under samme tak føle seg hjemme på vidt forskjellige planeter. Vi bor i ulike virkeligheter.
Pandemien har ført til at vi bruker mer av tiden vår online. Det har gjort noe med oppmerksomheten og konsentrasjonsevnen forteller folk jeg snakker med. Mere tid på nettet gjør oss utsatt for mekanismer som forer oss med et overflod av det vi klikker på og liker. Vi mesker oss i egne likes, preferanser og bekreftelser.
Hva skjer når vi bevisst eller ubevisst bygger tilhørighet til våre nett-klikk? Hva skjer når identiteten formes av det vi liker? Rommet rundt oss blir kanskje trangere? La-la-liker-land er uten innvendinger og motstand, uten korrektivene en samtale med en god venn eller en krevende teaterforestilling kan gi. Endeløse bakteriebad i egne preferanser gir grenseløse vekstforhold for fartsblindhet, faktaløs tro, dårlige lytteforhold og svekket evne til å snu i tide. Kanskje vi blir mere ufordragelige, isolerte og irriterte? Dømmekraften svekkes og flere utvikler krigerske holdninger.
Ekstremiteten og de antidemokratiske holdningene vi ser vokse i hele verden blir bare sånn passe godt forklart av etablerte samfunnsmodeller. Professor i Statsvitenskap, Bernt Hagtvet bruker Marx sine teorier om Filleproletariatet i et innlegg i Aftenposten 5. februar i et forsøk på å forklare MAGA og stormingen av Capitol. Ekstremismen forklart som et utslag av sosial og økonomisk misnøye, stemmer bare sånn passe med OL-vinneren og de private jetflyene som fløy til Washington D.C. for å ta del i stormingen.
Fra stormingen av Capitol 6. januar 2021 – Bilde: Shutterstock
Det gir mere mening å forstå de anti-demokratiske bølgene som et utslag av en voksende og altomgripende oppmerksomhets-økonomi. Den som behersker oppmerksomhetens kunst i informasjonsteknologiens tidsalder, har også makten noe den avgåtte presidenten Donald Trump er et grelt og selvlysende eksempel på.
I en kronikk i The New York Times 4. Februar, skriver Charlie Warzel om advarsler fra internettets barndom, fremsatt av den teoretiske fysikeren Michael Goldhaber. Goldhaber forutså allerede på 1980-tallet hvordan nettet ville dominere våre liv og føre til skamløse politikere, reality-TV, bruken av sosiale medier til terrorformål, influencere og at evnen til å konsentrerer seg og holde fokus ville bli knust. Han forutså også hvordan sosiale medier ville vokse seg store og belønne de som mestret å holde på oppmerksomheten.
Goldhaber leser volden i Washington D.C. i lys av oppmerksomhets-suget. Den økende polariseringen i samfunnet handler i følge Goldhaber om kampen om oppmerksomheten. «Se på de mange ulike grupperingene som var med i angrepet (6. januar), QAnon-tilhengere, paramilitære, Covid-19-fornektere og andre. De representerer en verden der alle desperat søker sitt eget publikum, der de filmer seg selv på vei inn i Capitol og fragmenterer virkeligheten på sin vei. Jeg ser at dette bare vil akselerere i tiden som kommer.» «Folk med lavere utdannelse eller som bor utenfor de store byene mener de ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Vi burde ha fanget opp disse følelsene på et tidligere stadium, for det er kraftfulle og farlige følelser», sier Goldhaber.
Tilhørighet og beinhard identitets-markering blir stadig viktigere i alle mot alle-kampen om oppmerksomheten. Under pandemien er frontene blitt hardere og skyttergravene dypere. Mistenksomheten vokser når vi ikke kan møtes, lese hverandre som før og korrigere hverandre i fysiske møtepunkter. Selv er jeg ikke av de som mister nattesøvnen av bekymringer for hvor dette skal ende, men kjenner gryende uro om ikke oppmerksomhets-suget er del av hvordan vi skal forstå samfunnsutviklingen. Vår menneskelighet utvikles i møte med dyptgripende endringer som oppmerksomhets-økonomien bringer med seg, men bare om vi evner å se hva dette handler om og holder samtalen åpen.
Bilde: Shutterstock
Goldhabers største bekymring i dag er hvordan mange fortsatt ikke forstår omfanget av og i hvilken grad oppmerksomhets-økonomien griper inn i alle sine liv.
Hva vil oppmerksomhetsjaget gjøre med tenkningen og vår kollektive evne til å ta gode politiske beslutninger for felleskapet? Når hodet fores med egne likes og bekreftelser er dette som et kosthold basert på kaker og brus uten fiber og omega-3. På samme måten som kroppen trenger vitaminer, mineraler og næringsstoffer trenger også tankene motstand, komplisert informasjon og utfordringer fra mennesker med andre perspektiv.
Dette brystet er et drops. Brystkassen min er et drops fra i går, liten, sleip og klissete og full av svarte hår – for du er hva du har spist og det som du spiser skal du bli» – Gustav Lorentzen
«Oppmerksomhet er litt som luften vi puster i. Den er livsnødvendig men usynlig og finnes i begrensede mengder. Det føles som om oppmerksomheten er blitt forurenset», skriver Warzel i NyTimes. Han mener det henger sammen med at oppmerksomheten sosiale medier gir er av stadig dårligere kvalitet. Det blir for lite oksygen i rommet.
Jaget etter oppmerksomhet er i ferd med å endre samfunnet. Det er ingen tvil om at det ligger virkelige problemer bak opprøret i Washington D.C. og urolighetene vi ser flere steder i verden. Økte økonomiske og sosiale forskjeller, økt avmaktsfølelse, svekket demokrati og en offentlig sektor som umyndiggjør individets dømmekraft, bidrar til dette. Men å luke ut kampen om oppmerksomheten for å forstå urolighetene, kan vise seg å bli en stor regnefeil. Det er ingen garantier for at ikke det samme kan oppstå i et av verdens mest stabile land.
Hvor bor du? Hvor holder du til? Postbox Tik Tok?
Vær oppmerksom på hva du gir oppmerksomhet.
Fra stormingen av Capitol 6. januar 2021 – Bilde: Shutterstock
Det er like før start på 400 meter hekk, VM i friidrett 2019. Nrk sitter på tribunen sammen med Leif Olav Alnes, treneren til vår favoritt, Karsten Warholm. «Hva er du redd for kan skje, nå like før start?», spør journalisten. «Redd?», svarer Alnes. «Nei, det eneste jeg er redd for er om det ikke blir noe utvikling»
Jeg er ganske sikker på at den underfundige og kloke løpetreneren visste hva han sa. Utvikling er nøkkelen til å leve meningsfulle liv. Alle er avhengig av positiv utvikling, av forbedring for å føle mening med tilværelsen kunne filosofen Einar Duenger Bøhn fortelle oss da han var med på lanseringen av TronTalks i mai.
Personlig utvikling er viktig, men også felleskapet og samfunnet trenger utvikling for å være attraktive og meningsfulle for oss som bor her og andre. Hva er det som må til for at Nord Østerdalen skal utvikle seg? Det er flere svar på det. Næringsutvikling, kulturutvikling, et breiere tilbud til alle, osv. Etter å ha bodd her i et år er jeg imidlertid opptatt av uenigheten. For å være mere presis, jeg er bekymret for måten vi er uenige på her i dalen.
Uenighet er livsviktig for samfunnsutviklingen. For der mange tenker likt, tenkes det ikke særlig godt. Politisk uenighet og uenighet basert på verdier og ulike virkelighetsoppfattelse, er avgjørende for å finne de beste løsningene og inspirerer til nye idéer og tiltak. En god debatt og arena for uenighet tuftet på respekt for at vi er ulike, er som en friidrettsarena der de beste løsningene og idéer kappes om å vinne frem. En god uenighetskultur er det som har gjort demokratiet til den beste måten å organisere samfunnet på.
Det er imidlertidig forskjell på uenighet. Den gode uenigheten bygger på respekt og forståelse av et felles mål, som til eksempel å gjøre Nord Østerdalen mere attraktiv for tilflytting. Den dårlige uenigheten handler om å hevde seg selv og de som er enige med deg ved bruk av hersketeknikker, harselering eller uthenging. Den dårlige uenigheten florer gjerne i kommentarfeltene, der hvor alle kan skrive det de vil uten å måtte stå til ansvar for det. Den dårlige uenigheten dyrker polarisering, lufttette ekkokammer og seg-selv-nok holdninger. Den dårlige uenigheten har en tendens til å bøye fakta eller blåse en lang marsj i disse og driver gode folk ut av politikken og samfunnsdebatten på grunn av hets og trusler.
I en god debattkultur kveles ikke uenigheten og karakteriseres som «bråk». I et godt demokrati er ulikhet positivt og det er høyt under taket for høyttenkning. I en god uenighetskultur er det godt med rom for kritikk og andre synsvinkler. En god uenighetskultur er i tillegg fundamentert i fakta. Når ordførerene i Tynset og Alvdal eksempelvis fremstiller WWF som en organisasjon med svin på skogen, er det bra at folk er kritiske og sier at dette faktiske er helt feil.
På den annen side kan mange være redde for seg selv sin familie, arbeidsplass, kultur eller hjemsted. Det er menneskelig å være redd, beskytte seg, og kanskje lukke seg for hva andre måtte mene om verden. I en tid der polarisering øker, må vi snakke mere om hva det vil si å være menneske. Vi må skape nye rom for tanker, ettertanker og debatt. Vi må skape en god uenighet der det er trygt å ytre seg og være den man er. Det er dette jeg vil prøve å få til med TronTalks.
Festivalen TronTalks som for første gang arrangeres i år foregår på Tynset Kulturhus med gode folk som Sigrid Ekran, Tone Sofie Aglen, Thomas Holland Eriksen og Henrik Syse. Lørdag 8. august skal vi snakke om vilje og viljestyrke. Hvilken rolle spiller den i våre liv?
TronTalks er en arena der alle kan delta og der det skal være høyt under taket for uenighet. Hva vil du? Hva vil jeg? Vil vi det samme? Hva vil vi med Nord Østerdalen?
Det eneste jeg er redd for er at det ikke blir noen utvikling i Nord Østerdalen, verdens fineste sted. Det er ingenting å være redde for om vi åpner for mere god uenighet og flere tanker om hvordan denne fjellregionen kan utvikle seg.
Mere åpenhet og mere demokrati, var refrenget etter terrorangrepene 22. juli for 9 år siden. Kanskje på tide å begynne nå?
Viljen til å styre samfunnsutviklingen har ikke tatt pause på grunn av Covid-19, det har bare bitt vanskeligere å få øye på hvem som nå får det som de vil.
Selv om hjulene langsomt er i ferd med å rulle igjen, har korona-pandemien skapt et vakuum, en unntakstilstand med tusenvis uten arbeid og mange tusen innestengte i egne hjem. De strenge smittevernstiltakene fører i tillegg til at kulturen rammes ekstra hardt og ikke kan utøve rollen som felleskapsbyggende prosjekt.
Korona-epidemien er mer enn noe annet en unntakstilstand for felleskapsfølelsen.
Krisen er også en mulighet for de som har ressurser og viljen til å utnytte unntakstilstanden. Mens du karantene-slumrer er det andre som jobber for sine egne interesser. De får det som de vil.
Hva skjedde med klima-aksjonene? Før unntakstilstanden var skolestreiker og Gretha Thunberg på alles lepper og det blåste en grønn vind gjennom verden. Et vindu for bærekraftig forandring åpnet seg takket være engasjement fra en ny generasjon som hadde våknet til. Svart energi ville noe annet, og for noen uker siden vedtok Stortinget tidenes gavepakke til oljeindustrien, uten protesterende barn og ungdommer på Stortingsplassen. Over alt i verden meldes det om det samme – den grønne omstillingen taper terreng under pandemien.
Hvordan er et slikt stemningsskifte mulig? Det var mer enn økonomien som stoppet opp da Koronaen tok over verden. Aksjoner, protester og folkebevegelser ble plutselig satt på vent. Demokratiet handlet plutselig om informasjonsarbeid fra helsevesenet, mens store økonomiske pakker fløy ut av små komitéer. Covid-19 har satt demokratiske endringsprosesser på pause, i alle fall de som legger restriksjoner på tunge næringslivsaktører.
Det er ingen tvil om at Koronapandemien vil endre samfunnet, og det er blitt sagt at vi ikke vil se endringene før etter lang tid. Det stemmer ikke. Endringene skjer nå, og de skjer i stor fart.
Det skjer endringer i samfunnet mens vi ligger under digitale dyner og melker strømmetjenster for halvgode tv-serier. Endringene skjer mens alle øyne er vendt mot Statsministerens daglige pressekonferanser. Endringene skjer fordi noen utøver endringsvilje mens likegyldigheten vokser og frykten for å bli smittet suger oksygenet ut av rommet.
I en artikkel i The New York Times før helgen pekte kommentator David Leonhardt på samfunnsendringer pandemien allerede har satt i gang. Mindre og sårbare næringslivsaktører bukker under, lokale medier og butikker kaster inn håndkle og de store selskapene blir enda større.
Parallelt skjer det endringer med oss som individer, endringer i vaner og viljen til å gjøre en innsats. Lærere melder økende passivitet hos elever. Nettmøter på Zoom, FaceTime eller Skype samt kommentarfelt-kommunikasjon endrer våre sosiale evner radikalt når blikkene flakser rundt på skjermen i stedet for å møtes ansikt til ansikt.
Lenge før Covid-19, pekte psykolog Elke Rønning på konsekvensene av økende bruk av skjermer blant de unge. Viljestyrken og evnen til å konsentrere seg blir svekket av de mange timene med skjerm som fyller hverdagen, hevdet hun. At dusjen av dopamin som sosiale medier gir deg virker passiviserende, burde være enkel vitenskap.
Vi vet enda ikke hva hjemmekontorets tidsalder vil gjøre med arbeidslivet. For flere er det blitt mere tidskrevende å gjennomføre arbeidsoppgaver og grensene mellom arbeid og fritid er blitt mere utydelig. Høye skuldre og digital stress har lagt en tung tåke over kommunikasjonen, men også refleksjonsnivået og nytenkningen. Nettet kan levere all den faktabaserte informasjonen du trenger, men aldri den irrasjonelle, emosjonelle eller tilfeldige informasjonen eller kroppsspråket som fysiske møter kan gi. Forståelsen av tilværelsen og hverandre hviler på langt mer enn det fakta og fornuft kan levere.
Et slitesterkt samhold bygges ved å være tilstede, i samme rom, på samme sted, fysisk. Samholdet handler om samtaler, kulturopplevelser og demokratiske prosesser som engasjerer og involverer de mange, ikke de få. Om Koronakrisen og viljen til dugnad utnyttes av få sterke aktører som vil endre samfunnet til sin fordel, vil det kunne få alvorlige konsekvenser for demokratiet.
Viljen er drivkraften for alt som skjer. Viljen er en verdensmakt, skriver Henrik Ibsen i De unges forbund. Det er den fortsatt. Spørsmålet er hvem som skal eie viljen. I idretten snakkes det ofte om at den som vil mest vinner. Slik er det med samfunnsutviklingen også. Utviklingen kan ikke overlates til noen få ressurssterke aktører mens vi andre kryper inn under digitale dyner og NettTv-koser oss i påvente av at koronaen slipper tak.
Likegyldighet og slapphet som karantene, hjemmekontor og hjemmeundervisningen har ført til tærer på samholdet. Mens felleskapsbyggende aktører som kultur og idrett ligger med brukket rygg, kan likegyldighet få større skadepotensiale enn oppblomstringen av trafikk på nettsteder fra ytre høyre som PST nylig advarte mot.
Hva vil du?
Vil du være en aktiv deltaker og eie viljen til å styre utviklingen?
Jeg kan føle meg truet av at det blir flere fremmedkulturelle i samfunnet.
Jeg kan mene at demokratiet ikke virker i kampen mot klimaendringene.
Jeg kan lengte etter en revolusjon, et nytt samfunn uten kapitalisme.
Men det er først når jeg mobiliserer vilje til å handle at følelser og meninger blir noe som kan få konsekvenser for andre.
Det er først når jeg handler at det som en gang har vært abstrakt, blir konkret. Handling forutsetter vilje til å sette tanker, følelser, impulser, fornemmelser eller idéer ut i livet. Det abstrakte blir dermed en virksom hendelse, en del av samfunnets dramaturgi.
Men først når det blir vilje bak ordene. Det krever sitt. Det må mobliseres, øves, trenes, prøves ut og gjentas over tid. Det må villes, villes og villes.
Men hva skjer om viljen får overtak og tanken bak blir utydelig eller forsvinner?
Hva skjer når intensjonen kommer i skyggen av hendelser og konsekvenser av handlingene i seg selv?
Det er uten unntak hendelsene, handlingene og konsekvensene det rapporteres om i mediene. Det ligger i sakenes natur. Hendelser skaper nyheter, langt mindre tankene bak. Det bakenforliggende «hvorfor?» må letes opp fra skyggene.
Kulemerker etter terrorangrep på en moské i Bærum
For tiden er det tett mellom rapportene om voldlige hendelser, skandaler og politisk bajaseri. Har vi helt mistet hodet? Når kulene peprer veggene på moskéen og rasistene lager apelyder på europeiske fotballbaner, har da viljen til å handle på de mørkeste innstinktene tatt overhånd? Har evnen til å stoppe opp og tenke over våre handlinger blitt svekket? Har tenkningen blitt svekket?
Dette filteret.
Denne kunstpausen.
Denne omtanken.
Dette lille stoppet.
Det lille øyeblikket der du kan få tenke deg om.
Tenke over det du ville si, tenke over det du vil gjøre.
Refleksjonen.
Hannah Arendt mente at nazisten Adolf Eichmann hadde feilet det å tenke da han ledet arbeidet med å utrydde jødene. Det var fravær av tenkning og refleksjon som hadde gjort Holocaust mulig. Nazistene gjorde alt de kunne for å bryte ned tenkningen og refleksjonen, mente Arendt. Utførelsen av jødeutryddelsen krevde vilje til handling, det var ikke rom til å tenke seg om.
Hannah Arendt, 1969. Foto: AP
Viljen til å gjennomføre nazistenes vanvittige idéer hadde vunnet over omtanken.
Hva var viktigst for de som gjennomførte jødeutryddelsen?
Idéen om at jøder ikke bør eksistere, eller viljen til å gjennomføre utryddelsen i seg selv?
Var det dette som var Viljens triumf?
Når får vilje til handling overtak og blir til ren vilje og ren handling uten tanke, omtanke eller tid til å tenke seg om?
«Om komposisjon handler mer om vilje enn kunnskap, så hadde vi kalt det VILLST, og ikke KUNST.»
Denne sarkastiske tilbakemeldingen fra studietiden på Musikkhøgskolen har brent seg fast. Ikke hadde jeg de samme kunnskapene som flere av mine medstudenter, og ikke var jeg interessert i å fortape meg i sats-tekniske spissfindigheter.
For meg var det langt viktigere ting som stod på spill.
Ung komponist som bedriver Villst på Høvikodden. Eksamenskonsert 1985.
I dag har jeg svaret jeg ikke klarte å formulere i Nordahl Bruns gate en svett dag i 1981. Å skape uten kunnskap om komposisjonsverktøyene eller musikkhistorien er umulig. På den annen side: et musikkverk uten energi, intensitet eller tilstedeværelse vil aldri kunne lette fra rullebanen. Uten en sterk vilje, en dedikert intensjon som gjør musikken unik ut over et kyndig stykke arbeid er musikken død.
Når jeg underviser unge komponister eller utfører fagutvalgsarbeid er dette spørsmål jeg alltid vender tilbake til:
Hva vil denne musikken?
Hva er hensikten?
Hvorfor er den blitt til?
Hva vil du?
Å bli komponist handlet for meg om en intens ønske om å bli noe annet enn det oppveksten bød på av valgmuligheter. Å skrive musikk ble en måte å søke seg til og konstruere et annet og bedre liv med rom for min egen musikalitet og interesser. Min musikk var og er fortsatt fundert i et sterkt viljes-driv, men jeg leter fortsatt.
Iscenesatt komponist, Høvikodden 1983
Where there’s a will, there’s a way.
En av de mest fundamentale friheter vi som kunstnere har er friheten til å gå egne veier. Skape det vi forestiller oss, handle som vi vil og la det stå til. La gå at jeg ikke kan komponere musikk med det tekniske håndverket som en Bach, men jeg kan lage mine egne teknikker, egne regler og egen logikk. For meg er det faktisk ingenting som er mere interessant enn kunstnere som gjør nettopp dette helt og fullt, kompromissløst og hemningsløst. Et eget univers med en egen alternativ virkelighetsforståelse.
Dont try this in the real world!
Å lage egne regler og følge sin egen logikk fungerer dårlig i det sosiale samspillet, samfunnet eller i politikken. Å leve i en hypersubjektiv boble i møtet med andre mennesker er helt enkelt uforenlig med et velfungerende samfunn. Alle kan ikke få det som de vil, sies det. Selv om fri vilje er en viktig forutsetning for et moderne liv, så vil et samfunn der folk ikke er villige til å inngå komprimisser, ta hensyn til andres behov og interesser, helt enkelt bryte sammen.
Forunderlig nok har vi i dag, i 2019, politiske ledere som agiterer og styrer med bruk av egen logikk, egne regler og alternative virkelighetsforståelser. Det har blitt et utbredt politisk handlingsmønster med den amerikanske presidenten Donald Trump som den mest høylytte. Viljestyrte politikere som er kompromissløse og hemningsløse. Handlingene, retorikken og væremåten smitter. Stadig flere føler de kan ta seg friheter, ta saken i egne hender eller slenge om seg med nedsettende og rasistiske holdninger. Ut med fakta, forskning og historiske realiteter.
Det er sånn fordi jeg vil at det skal være sånn.
Er enkelte maktmenneskers hypersubjektive vilje i ferd med å ta overhånd?
Er denne viljen på ville veier i ferd med å kvele tenkningen?
På den annen side:
Viljen min ga livet mitt en retning.
For meg var det et gode som også andre har hatt glede av.
Jeg vil skape noe nytt til forundring, glede og ettertanke.
Kall det villst eller kunst eller hva som helst!
En sterk vilje kan være bra og den kan være ødeleggende. Nøkkelen ligger i å kjenne til og bruke livet til å lære stadig mer om hva det er du vil. Rent bortsett fra det er det vel Kardemommeloven som gjelder.
HØR HØR HØR 