Hans Fredrik Jacobsen (bilde: Audun Strype)

Sceneteppe trekkes langsomt til side. Skogens sus og en jungel av troster, løvsangere, meiser og finker fyller lydbildet. Så bryter solisten inn og dekker lerretet med et sinnrikt spill gjennom et hult stykke selje. Det er intenst og stofflig. Et lyd-drama som løper av gårde som om det var selveste Pan som hadde fortryllet Hans Fredrik Jacobsens seljefløyte. 

Skulle ikke dette være et soloprosjekt? En innadvendt monolog på en fløyte med et klaustrofobisk begrenset antall toner?

Flerstemmige soloverk er noe av det mest mind-blowing som finnes. Selv blir jeg aldri ferdig med cellosonatene til J.S. Bach som er radikalt komplekse med selvstendige linjer på tvers av flere sjikt, vevd sammen til å utøves på ett enkeltstående instrument. Musikk som mer enn noe annet viser hvor sammensatte vi er, og hvordan vi alle bærer på et bunnløst arkiv av erfaringer, tanker og mønstre. Hans Fredrik Jacobsen spiller seg inn i arven etter Bach med sin nyeste utgivelse Svadilja. 

Med Svadilja har Hans Fredrik Jacobsen utvilsomt truffet en nerve som klinger med i tiden vi lever i. Gjennom historien har folk søkt seg til naturen for enten å gå seg en tur, feriere eller bo. Tilbake til naturen, vil noen si. Kanskje for å bli påmint om hvor vi kommer fra? De siste årene har pandemi og andre kriser ført til at flere har flyttet ut av byene eller oppsøkt skogen for å slippe unna overfylte trikker.

Jacobsens prosjekt handler imidlertid ikke om en tilbaketrekning til naturen. Seljefløyta og de mange nivåene som spiller med på denne utgivelsen er natur. Et naturspill bestående av pust, tunge, slag, fot, overtoner og fugler sammen og samtidig. Her høres liv, spor av liv og en lydløs undertekst – alt levende skal dø. Fløyta som lever i symbiose med årstidene skal bli til kompost som alt annet sevjen renner gjennom om våren. Den er smidd for å dø.

Lydkunstneren Audun Strype har med sitt evige nærvær gjort Svadilja til en høydare av en lytteropplevelse. Opptakene som er gjort på hytta til Strype i Krokskogen er intense, detaljrike og suggererende. Lydbildet er i konstant bevegelse der lytteren trekkes inn og ut av skogen, inn og ut av fløyta. 

Jeg blir dratt inn i et spill, nærmest et drama. Seljefløyta er altoverskyggende dominerende og fugler må vike mens Jacobsen leverer slåtter, salmer, sanger, improvisasjoner og egne komposisjoner. Men 21 ulike fuglearter synger med. Et utall solister som insisterer på å bli hørt, blander seg, skaper rytmiske og tonale kontrapunkt. Rett som det er trer fuglene inn i søkelyset og leverer låt som selv jeg som bor midt i skogen, aldri har hørt før. Som for eksempel i Kyrja – et sansespill av en låt der fløyta må finne seg i å spille andre fiolin som tilrettelegger for summende bier og påtrengende kvitter.

«Naturen imiterer oss ikke. Den er sin egen hensikt.» Skriver Lena Lindgren i det filosofiske hjørnesteinsverket Ekko. Lindgren skriver om hvordan sanseapparatet vårt blir invadert av kunstig intelligens og manipulasjon gjennom blant annet sosiale medier. Oppmerksomhetskrisen vi lever i er et resultat av «..en økonomi som er basert på overvåkning, styring og salg av den menneskelige oppmerksomheten.» En makaber idé skriver Lindgren. En forretningsmodell som uetisk utnytter filosof René Girards tanker om hvordan vi imiterer hverandre, og hvordan vårt begjær for det andre har, river felleskapet i stykker. 

Å frigjøre den menneskelige oppmerksomheten er den viktigste moralske og politiske kampen i vår tid, sier teknologi-filosofen James Williams. Girard peker på bibelske tekster som en vei ut av ekkokamre, mens Lindgren skriver om nødvendigheten av å løfte blikket til noe utenfor det sosiale, noe som er større enn oss. Hun peker på naturen.

Tanker som dette spiller med når jeg lytter på Svadilja. Når jeg hører hvordan Hans Fredrik Jacobsen bryter gjentagende fraser med finurlige melodiske finter og uventede ornamenteringer, slår det meg at kanskje også musikken kan virke frigjørende på oppmerksomheten og bidra til å gjøre oss til noe bedre enn «mimetiske maskiner». 

Utgivelsen til Jacobsen og Strype fremgår som unik og uforlignelig. Den inviterer til nærlytting og er rik på assosiasjoner for den som er villig til la seg rive med. Dette er noen av denne utgivelsens fineste kvaliteter, at den aldri blir gjentagende og forutsigbar, at spenningen mellom det monofone og flertydige oppleves som frigjørende. Men ikke spar på volumet. «To Be Played At Maximum Volume» står det på Ziggy Stardust lp’en min, det samme gjelder for Svadilja.

Jeg ville heller skrive en tanketekst som går i samtale med musikken til Jacobsen, fuglene og naturen, enn en ordinær anmeldelse. Det er ikke tilfeldig at det ble slik, fløytespillet til Jacobsen er mat for tankevandring. Vi kommer fra naturen, vi er natur. Vi er feilbare, dødlige, naturlig unike og samtidig del av et biologisk vev. Vi trenger kanskje å bli påminnet enkle kjensgjerninger som dette en gang i blant? En tur ut i skogen med tid til å sette seg ned under et tre for å lytte kan sortere tankene.

Den ukrainske filosofen Hryhorij Skovoroda (1722–1794) satt seg gjerne under et tre for å tenke. På Skovoroda-museet utenfor Kharkiv står et 700 år gammelt tenketre filosofen brukte flittig. Treet ble skadet under 2. verdenskrig og er i skrivende stund igjen blitt angrepet, denne gangen av russerne. På graven til Skovoroda står det: «Verden grep meg, men fanget meg ikke».

Linjer som ikke lar seg fange er det rikelig av på Svadilja. De finnes i en løpsk låt som Gull i munn eller i de åpne og søkende intro’ene og outtro’ene. I disse små snuttene er det som om Jacobsen spiller ut i skogen i håp om å få svar. Men her er det ingen ekko å få. Skogen med sine mange tanketrær holder i stedet opp et speil der vi kan se oss selv og de selvpåførte krisene som rir oss som en mare.

Musikken bærer i seg tiden.

Først og fremst bærer musikken seg selv der den beveger seg i sin egen lydlig logikk. Musikk eksisterer imidlertid ikke som et eget selvgående luftskip uavhengig av person, erfaringer, holdninger, tanker eller lydlandskapet den blir til i.

Når vi hører musikk hører vi musikere som musiserer med tiden.

Tiden på sin side blir definert av flere faktorer. Skjellsettende hendelser som 11. september 2001, idéer eller tidsavtrykk som det et kunstverk eller stykke musikk er. Musikk fra ulike tider kan til og med gi en bedre fornemmelse av tiden den er blitt til i enn en hvilken som helst historisk dokumentar.

Selv har jeg levd av å musisere med tiden siden 1985. Samtidsmusisering. Kunstmusikk for, om og med vår samtid. Som de fleste andre av mine komponist-kollegaer er jeg opptatt av og engasjert i min samtid. Det hører til det å åpne seg for tiden blant annet for å vite mest mulig om sammenhengen musikken vil fremføres i. Det finnes en lang tradisjon for komponister som har engasjert seg som aktivister eller politisk.

Da jeg i 2019 fikk idéen om å starte TronTalks festivalen var jeg motivert av tanken om å lage en arena for en åpen offentlig samtale. På denne arenaen ville jeg plassere kunstmusikken i sentrum, side om side med langsomme tanker. Samtidsmusikken hører hjemme i en filosofisk samtale om samtiden. Jeg ville at musikken skulle være noe mer enn et pauseinnslag eller hvileskjær. Den skulle være en kunstnerisk ytring, en auditiv tanke som kunne tilføre den åpne samtalen energi, ettertanker eller en annen, ny kvalitet.

TronTalks er en festival som setter samtalen i førersete. Den offentlige samtalen på digitale plattformer er preget av polarisering og har ingen rom for tvisyn, læring eller nye tanker. Vi er dessuten midt inne i en rivende teknologisk utvikling som utfordrer spørsmålet om hva det vil si å være menneske. På samtalefestivalen TronTalks har jeg utviklet en egen modell for samtale.

Samtalene er gjerne en og en halvtime lange og ledes av en moderator med et panel bestående av 3-4 samtalere med bakgrunn fra forskjellige deler av samfunnet. Etter en kort innledende runde kommer første musikalske ytring (et verk, eller deler av et verk, +/- 10 minutter). Deretter fortsetter samtalen med en ny musikalsk ytring omtrent en time ute i seansen også igjen til slutt.

Samtaler er improvisasjoner over et tema. TronTalks-samtaler er lange og de som er med får god plass til å reflektere. Samtidsmusikk er ofte strukturert som refleksjoner over et musikalsk materiale. I motsetning til andre musikkgenrer kan samtidsmusikk stimulere lytting, konsentrasjon og refleksjon. Vi har fått tilbakemeldinger fra publikum som forteller at musikken får dem til å lytte ekstra godt etter.

I programmeringen av samtalene i TronTalks legger jeg ingen vekt på sammenheng mellom tema for samtalene og musikkverket. Musikken står på egne bein som et sanselig kontrapunkt til den filosofiske samtalen. Det fungerer over all forventning. Publikum er overrasket både over at de blir utsatt for musikk de aldri ville ha oppsøkt selv, og av hvordan vekslingen mellom høytenkning og kunstmusikk funger.

Selv er jeg ikke overasket. Jeg har alltid sett på mitt arbeid med musikk som et tankearbeid.

TronTalks er satt sammen av flere ulike typer arrangement. Festivalen inneholder visuell kunst, forestillinger, konserter, vandringer, middag ved et langbord, performance, osv. Men i kjernen ligger samtalen, bygget på det jeg har valgt å kalle TronTalks-modellen.

I sommer publiserte nettstedet Ballade et innlegg jeg skrev om debatten rundt Ytringsfrihetskommisjonen. Det første innlegget kan leses her.

Komponistkollega Dagfin Koch valgte å svare på innlegget her.

Jeg imøtegikk Dagfinn Koch i et tilsvar den 6. juli.

For noen uker siden kom det nok et svar fra Koch.

Her er mitt siste ord om denne saken.

Det er åpenbart hardt for Dagfinn Koch at jeg ikke lenger vil lese løgnene han sprer på Facebook. Han mener at det jeg skriver er en «veldig alvorlig anklage» og etterlyser dokumentasjon. Det har jeg ingen problemer med, men jeg kvier meg likefullt.

Som så mange andre feider på Facebook har denne utvekslingen her på ballade.no ingen ende. I motsetning til en respektfull samtale handler ikke Facebook-trådene om å bli klokere eller å finne frem til en felles forståelse (common sense), de handler om å løse opp limet i felleskapet. En bærekraftig ytringsfrihet undergraves av en markedsliberalistisk oppmerksomhetsøkonomi som belønner løgn og halvsannheter. Mark Zuckerberg vinner mens alle andre drukner i en pøl av gift.

Dessuten, hvorfor skal ballade.no sine lesere belemres med amerikansk kulturkrig? Et virus som vi må gjøre alt vi kan for å ikke importere til Norge. 

Men Dagfinn Koch insisterer på dokumentasjon. So here we go…

10. & 11. januar, få dager etter statskuppforsøket i Washington D.C. skriver Dagfinn Koch i gruppen «Komponister i Norge» om hvordan han reagerer på utestengelsen av Donald Trump fra Twitter og Facebook. Han mener dette henger sammen med woke og kanseleringskulturen som i neste instans vil gå ut over hans egen musikk.

Her er noe av det jeg mener er løgnaktig i det han skriver om mitt hjemland:

DK: «Sett ut fra mengden vold, så kommer ikke voldsfaren fra Trumps tilhengere men fra hans motstandere.» Løgn. Siden 2015 har høyre-ekstremister vært involvert i 267 angrep eller planlagte angrep som har kostet 91 menneskeliv. Samme tall for venstre-ekstremister er 66 angrep og 19 dødsfall viser undersøkelser fra Center for Strategic and International Studies

DK: «…sjansen for at valget (i USA 2020) ikke ble gjennomført etter boken er stor.» Denne artikkelen fra den politisk nøytrale Associated Press er etter min mening bevis nok for at også denne påstanden er usann. 

DK: «Det blir interessant når det etterhvert blir tegnet et mer nyansert bilde av det som skjedde både når det gjelder valget og Capitol…» Juryen har kommet tilbake og felt sin dom.

DK: «Videre er det dokumentert at det var BLM-medlemmer der.»

Det er ikke dokumentert. Løgn.

DK om det påståtte valgfusket i USA: «Norge har for eksempel ikke poststemmer». Jo, det har vi. Løgn.

Også kanskje det mest alvorlige: «Hatprat er et like ullent begrep som rasisme og fascisme.» Dette forsøket på å vanne ut begreper tjener kun et formål – å gi rasister og høyreekstreme frikort. Om dyret foran deg ser ut som en katt, mjauer som en katt og freser som en katt, da er det en katt. 

Situasjonen i USA er ekstremt ladet og farlig. En tredjedel av amerikanerne støtter politisk vold og køene utenfor våpenbutikkene er lengre enn køene utenfor vaksinestasjonene. USA er et land der rasismen og volden er en del av DNA’et, nå vokser den igjen. “If our election systems continue to be rigged and continue to be stolen, it’s gonna lead to one place, and it’s bloodshed,” sa den republikanske kongressmannen Madison Cawthorn bare for noen få dager siden. Konspirasjonen lever i beste velgående. For meg og min familie som bor i USA har dette ingen underholdningsverdi.

Demokratiet forvitrer takket være polariseringsmaskinene til sosiale medier. Oppmerksomhetsøkonomien har gitt løgnen gode vilkår. Dess mere sjokkerende usannheten er, dess mere oppmerksomhet får den. 

Det er merkelig at Dagfinn Koch bruker «Komponister i Norge» til å publisere politisk propaganda i stedet for musikkfaglig innhold som det gruppen er til for. Denne meningsløse utvekslingen mellom Dagfinn Koch og meg fortjener ikke mere oppmerksomhet nå.

Kvar bur du? Kor held du til? I ditt arbeid? Eller i kvardagen? Det er spørsmålet. Det seier kven du er. (Fra dagboken til Olav H. Hauge)

Spørsmålene trenger ikke å stoppe her; hvor hører du til? I dine tanker, eller i det du tror på? I dine minner, opplevelser, følelser eller handlinger? Er det relasjonen til familie, venner, kollegaer som forteller hvor du bor, eller hører du til i Netflix-seriene, nyhetsoppdateringene eller Facebook-feeden?

Svaret forteller hvem du er. Stedet vi bor på er ikke så avgjørende lenger for hvor vi hører til, kanskje heller ikke kulturen vi er en del av. Tiden vi bruker på nettet virker derimot å bety mer enn noensinne. På grunn av nettets allestedsnærværenhet kan mennesker som bor under samme tak føle seg hjemme på vidt forskjellige planeter. Vi bor i ulike virkeligheter.

Pandemien har ført til at vi bruker mer av tiden vår online. Det har gjort noe med oppmerksomheten og konsentrasjonsevnen forteller folk jeg snakker med. Mere tid på nettet gjør oss utsatt for mekanismer som forer oss med et overflod av det vi klikker på og liker. Vi mesker oss i egne likes, preferanser og bekreftelser.

Hva skjer når vi bevisst eller ubevisst bygger tilhørighet til våre nett-klikk? Hva skjer når identiteten formes av det vi liker? Rommet rundt oss blir kanskje trangere? La-la-liker-land er uten innvendinger og motstand, uten korrektivene en samtale med en god venn eller en krevende teaterforestilling kan gi. Endeløse bakteriebad i egne preferanser gir grenseløse vekstforhold for fartsblindhet, faktaløs tro, dårlige lytteforhold og svekket evne til å snu i tide. Kanskje vi blir mere ufordragelige, isolerte og irriterte? Dømmekraften svekkes og flere utvikler krigerske holdninger. 

Ekstremiteten og de antidemokratiske holdningene vi ser vokse i hele verden blir bare sånn passe godt forklart av etablerte samfunnsmodeller. Professor i Statsvitenskap, Bernt Hagtvet bruker Marx sine teorier om Filleproletariatet i et innlegg i Aftenposten 5. februar i et forsøk på å forklare MAGA og stormingen av Capitol. Ekstremismen forklart som et utslag av sosial og økonomisk misnøye, stemmer bare sånn passe med OL-vinneren og de private jetflyene som fløy til Washington D.C. for å ta del i stormingen.

Det gir mere mening å forstå de anti-demokratiske bølgene som et utslag av en voksende og altomgripende oppmerksomhets-økonomi. Den som behersker oppmerksomhetens kunst i informasjonsteknologiens tidsalder, har også makten noe den avgåtte presidenten Donald Trump er et grelt og selvlysende eksempel på.

I en kronikk i The New York Times 4. Februar, skriver Charlie Warzel om advarsler fra internettets barndom, fremsatt av den teoretiske fysikeren Michael Goldhaber. Goldhaber forutså allerede på 1980-tallet hvordan nettet ville dominere våre liv og føre til skamløse politikere, reality-TV, bruken av sosiale medier til terrorformål, influencere og at evnen til å konsentrerer seg og holde fokus ville bli knust. Han forutså også hvordan sosiale medier ville vokse seg store og belønne de som mestret å holde på oppmerksomheten. 

Goldhaber leser volden i Washington D.C. i lys av oppmerksomhets-suget. Den økende polariseringen i samfunnet handler i følge Goldhaber om kampen om oppmerksomheten. «Se på de mange ulike grupperingene som var med i angrepet (6. januar), QAnon-tilhengere, paramilitære, Covid-19-fornektere og andre. De representerer en verden der alle desperat søker sitt eget publikum, der de filmer seg selv på vei inn i Capitol og fragmenterer virkeligheten på sin vei. Jeg ser at dette bare vil akselerere i tiden som kommer.»  «Folk med lavere utdannelse eller som bor utenfor de store byene mener de ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Vi burde ha fanget opp disse følelsene på et tidligere stadium, for det er kraftfulle og farlige følelser», sier Goldhaber.

Tilhørighet og beinhard identitets-markering blir stadig viktigere i alle mot alle-kampen om oppmerksomheten. Under pandemien er frontene blitt hardere og skyttergravene dypere. Mistenksomheten vokser når vi ikke kan møtes, lese hverandre som før og korrigere hverandre i fysiske møtepunkter. Selv er jeg ikke av de som mister nattesøvnen av bekymringer for hvor dette skal ende, men kjenner gryende uro om ikke oppmerksomhets-suget er del av hvordan vi skal forstå samfunnsutviklingen. Vår menneskelighet utvikles i møte med dyptgripende endringer som oppmerksomhets-økonomien bringer med seg, men bare om vi evner å se hva dette handler om og holder samtalen åpen.

Goldhabers største bekymring i dag er hvordan mange fortsatt ikke forstår omfanget av og i hvilken grad oppmerksomhets-økonomien griper inn i alle sine liv. 

Hva vil oppmerksomhetsjaget gjøre med tenkningen og vår kollektive evne til å ta gode politiske beslutninger for felleskapet? Når hodet fores med egne likes og bekreftelser er dette som et kosthold basert på kaker og brus uten fiber og omega-3. På samme måten som kroppen trenger vitaminer, mineraler og næringsstoffer trenger også tankene motstand, komplisert informasjon og utfordringer fra mennesker med andre perspektiv.

Dette brystet er et drops. Brystkassen min er et drops fra i går, liten, sleip og klissete og full av svarte hår – for du er hva du har spist og det som du spiser skal du bli» – Gustav Lorentzen

«Oppmerksomhet er litt som luften vi puster i. Den er livsnødvendig men usynlig og finnes i begrensede mengder. Det føles som om oppmerksomheten er blitt forurenset», skriver Warzel i NyTimes. Han mener det henger sammen med at oppmerksomheten sosiale medier gir er av stadig dårligere kvalitet. Det blir for lite oksygen i rommet.

Jaget etter oppmerksomhet er i ferd med å endre samfunnet. Det er ingen tvil om at det ligger virkelige problemer bak opprøret i Washington D.C. og urolighetene vi ser flere steder i verden. Økte økonomiske og sosiale forskjeller, økt avmaktsfølelse, svekket demokrati og en offentlig sektor som umyndiggjør individets dømmekraft, bidrar til dette. Men å luke ut kampen om oppmerksomheten for å forstå urolighetene, kan vise seg å bli en stor regnefeil. Det er ingen garantier for at ikke det samme kan oppstå i et av verdens mest stabile land.

Hvor bor du? Hvor holder du til? Postbox Tik Tok? 

Vær oppmerksom på hva du gir oppmerksomhet.

Det eneste jeg er redd for…

Det er like før start på 400 meter hekk, VM i friidrett 2019. Nrk sitter på tribunen sammen med Leif Olav Alnes, treneren til vår favoritt, Karsten Warholm.  «Hva er du redd for kan skje, nå like før start?», spør journalisten. «Redd?», svarer Alnes. «Nei, det eneste jeg er redd for er om det ikke blir noe utvikling»

Jeg er ganske sikker på at den underfundige og kloke løpetreneren visste hva han sa. Utvikling er nøkkelen til å leve meningsfulle liv. Alle er avhengig av positiv utvikling, av forbedring for å føle mening med tilværelsen kunne filosofen Einar Duenger Bøhn fortelle oss da han var med på lanseringen av TronTalks i mai.

Personlig utvikling er viktig, men også felleskapet og samfunnet trenger utvikling for å være attraktive og meningsfulle for oss som bor her og andre. Hva er det som må til for at Nord Østerdalen skal utvikle seg? Det er flere svar på det. Næringsutvikling, kulturutvikling, et breiere tilbud til alle, osv. Etter å ha bodd her i et år er jeg imidlertid opptatt av uenigheten. For å være mere presis, jeg er bekymret for måten vi er uenige på her i dalen.

Uenighet er livsviktig for samfunnsutviklingen. For der mange tenker likt, tenkes det ikke særlig godt. Politisk uenighet og uenighet basert på verdier og ulike virkelighetsoppfattelse, er avgjørende for å finne de beste løsningene og inspirerer til nye idéer og tiltak. En god debatt og arena for uenighet tuftet på respekt for at vi er ulike, er som en friidrettsarena der de beste løsningene og idéer kappes om å vinne frem. En god uenighetskultur er det som har gjort demokratiet til den beste måten å organisere samfunnet på.

Det er imidlertidig forskjell på uenighet. Den gode uenigheten bygger på respekt og forståelse av et felles mål, som til eksempel å gjøre Nord Østerdalen mere attraktiv for tilflytting. Den dårlige uenigheten handler om å hevde seg selv og de som er enige med deg ved bruk av hersketeknikker, harselering eller uthenging. Den dårlige uenigheten florer gjerne i kommentarfeltene, der hvor alle kan skrive det de vil uten å måtte stå til ansvar for det. Den dårlige uenigheten dyrker polarisering, lufttette ekkokammer og seg-selv-nok holdninger. Den dårlige uenigheten har en tendens til å bøye fakta eller blåse en lang marsj i disse og driver gode folk ut av politikken og samfunnsdebatten på grunn av hets og trusler.

I en god debattkultur kveles ikke uenigheten og karakteriseres som «bråk». I et godt demokrati er ulikhet positivt og det er høyt under taket for høyttenkning. I en god uenighetskultur er det godt med rom for kritikk og andre synsvinkler. En god uenighetskultur er i tillegg fundamentert i fakta. Når ordførerene i Tynset og Alvdal eksempelvis fremstiller WWF som en organisasjon med svin på skogen, er det bra at folk er kritiske og sier at dette faktiske er helt feil.

På den annen side kan mange være redde for seg selv sin familie, arbeidsplass, kultur eller hjemsted. Det er menneskelig å være redd, beskytte seg, og kanskje lukke seg for hva andre måtte mene om verden. I en tid der polarisering øker, må vi snakke mere om hva det vil si å være menneske. Vi må skape nye rom for tanker, ettertanker og debatt. Vi må skape en god uenighet der det er trygt å ytre seg og være den man er. Det er dette jeg vil prøve å få til med TronTalks. 

Festivalen TronTalks som for første gang arrangeres i år foregår på Tynset Kulturhus med gode folk som Sigrid Ekran, Tone Sofie Aglen, Thomas Holland Eriksen og Henrik Syse. Lørdag 8. august skal vi snakke om vilje og viljestyrke. Hvilken rolle spiller den i våre liv? 

TronTalks er en arena der alle kan delta og der det skal være høyt under taket for uenighet. Hva vil du? Hva vil jeg? Vil vi det samme? Hva vil vi med Nord Østerdalen?

Det eneste jeg er redd for er at det ikke blir noen utvikling i Nord Østerdalen, verdens fineste sted. Det er ingenting å være redde for om vi åpner for mere god uenighet og flere tanker om hvordan denne fjellregionen kan utvikle seg. 

Mere åpenhet og mere demokrati, var refrenget etter terrorangrepene 22. juli for 9 år siden. Kanskje på tide å begynne nå?

Velkommen til TronTalks

Glenn Erik Haugland

Festivalsjef

Jeg kan føle meg truet av at det blir flere fremmedkulturelle i samfunnet.

Jeg kan mene at demokratiet ikke virker i kampen mot klimaendringene. 

Jeg kan lengte etter en revolusjon, et nytt samfunn uten kapitalisme.

Men det er først når jeg mobiliserer vilje til å handle at følelser og meninger blir noe som kan få konsekvenser for andre.

Det er først når jeg handler at det som en gang har vært abstrakt, blir konkret. Handling forutsetter vilje til å sette tanker, følelser, impulser, fornemmelser eller idéer ut i livet. Det abstrakte blir dermed en virksom hendelse, en del av samfunnets dramaturgi.

Men først når det blir vilje bak ordene. Det krever sitt. Det må mobliseres, øves, trenes, prøves ut og gjentas over tid. Det må villes, villes og villes.

Men hva skjer om viljen får overtak og tanken bak blir utydelig eller forsvinner?

Hva skjer når intensjonen kommer i skyggen av hendelser og konsekvenser av handlingene i seg selv?

Det er uten unntak hendelsene, handlingene og konsekvensene det rapporteres om i mediene. Det ligger i sakenes natur. Hendelser skaper nyheter, langt mindre tankene bak. Det bakenforliggende «hvorfor?» må letes opp fra skyggene.

For tiden er det tett mellom rapportene om voldlige hendelser, skandaler og politisk bajaseri. Har vi helt mistet hodet? Når kulene peprer veggene på moskéen og rasistene lager apelyder på europeiske fotballbaner, har da viljen til å handle på de mørkeste innstinktene tatt overhånd? Har evnen til å stoppe opp og tenke over våre handlinger blitt svekket? Har tenkningen blitt svekket?

Dette filteret.

Denne kunstpausen.

Denne omtanken.

Dette lille stoppet.

Det lille øyeblikket der du kan få tenke deg om.

Tenke over det du ville si, tenke over det du vil gjøre.

Refleksjonen.

Hannah Arendt mente at nazisten Adolf Eichmann hadde feilet det å tenke da han ledet arbeidet med å utrydde jødene. Det var fravær av tenkning og refleksjon som hadde gjort Holocaust mulig. Nazistene gjorde alt de kunne for å bryte ned tenkningen og refleksjonen, mente Arendt. Utførelsen av jødeutryddelsen krevde vilje til handling, det var ikke rom til å tenke seg om.

Viljen til å gjennomføre nazistenes vanvittige idéer hadde vunnet over omtanken.

Hva var viktigst for de som gjennomførte jødeutryddelsen?

Idéen om at jøder ikke bør eksistere, eller viljen til å gjennomføre utryddelsen i seg selv?

Var det dette som var Viljens triumf?

Når får vilje til handling overtak og blir til ren vilje og ren handling uten tanke, omtanke eller tid til å tenke seg om? 

«Om komposisjon handler mer om vilje enn kunnskap, så hadde vi kalt det VILLST, og ikke KUNST.»

Denne sarkastiske tilbakemeldingen fra studietiden på Musikkhøgskolen har brent seg fast. Ikke hadde jeg de samme kunnskapene som flere av mine medstudenter, og ikke var jeg interessert i å fortape meg i sats-tekniske spissfindigheter. 

For meg var det langt viktigere ting som stod på spill.

I dag har jeg svaret jeg ikke klarte å formulere i Nordahl Bruns gate en svett dag i 1981. Å skape uten kunnskap om komposisjonsverktøyene eller musikkhistorien er umulig. På den annen side: et musikkverk uten energi, intensitet eller tilstedeværelse vil aldri kunne lette fra rullebanen. Uten en sterk vilje, en dedikert intensjon som gjør musikken unik ut over et kyndig stykke arbeid er musikken død.

Når jeg underviser unge komponister eller utfører fagutvalgsarbeid er dette spørsmål jeg alltid vender tilbake til:

Hva vil denne musikken?

Hva er hensikten?

Hvorfor er den blitt til?

Hva vil du?

Å bli komponist handlet for meg om en intens ønske om å bli noe annet enn det oppveksten bød på av valgmuligheter. Å skrive musikk ble en måte å søke seg til og konstruere et annet og bedre liv med rom for min egen musikalitet og interesser. Min musikk var og er fortsatt fundert i et sterkt viljes-driv, men jeg leter fortsatt.

Where there’s a will, there’s a way.

En av de mest fundamentale friheter vi som kunstnere har er friheten til å gå egne veier. Skape det vi forestiller oss, handle som vi vil og la det stå til. La gå at jeg ikke kan komponere musikk med det tekniske håndverket som en Bach, men jeg kan lage mine egne teknikker, egne regler og egen logikk. For meg er det faktisk ingenting som er mere interessant enn kunstnere som gjør nettopp dette helt og fullt, kompromissløst og hemningsløst. Et eget univers med en egen alternativ virkelighetsforståelse.

Dont try this in the real world!

Å lage egne regler og følge sin egen logikk fungerer dårlig i det sosiale samspillet, samfunnet eller i politikken. Å leve i en hypersubjektiv boble i møtet med andre mennesker er helt enkelt uforenlig med et velfungerende samfunn. Alle kan ikke få det som de vil, sies det. Selv om fri vilje er en viktig forutsetning for et moderne liv, så vil et samfunn der folk ikke er villige til å inngå komprimisser, ta hensyn til andres behov og interesser, helt enkelt bryte sammen.

Forunderlig nok har vi i dag, i 2019, politiske ledere som agiterer og styrer med bruk av egen logikk, egne regler og alternative virkelighetsforståelser. Det har blitt et utbredt politisk handlingsmønster med den amerikanske presidenten Donald Trump som den mest høylytte. Viljestyrte politikere som er kompromissløse og hemningsløse. Handlingene, retorikken og væremåten smitter. Stadig flere føler de kan ta seg friheter, ta saken i egne hender eller slenge om seg med nedsettende og rasistiske holdninger. Ut med fakta, forskning og historiske realiteter. 

Det er sånn fordi jeg vil at det skal være sånn.

Er enkelte maktmenneskers hypersubjektive vilje i ferd med å ta overhånd? 

Er denne viljen på ville veier i ferd med å kvele tenkningen?

På den annen side:

Viljen min ga livet mitt en retning.

For meg var det et gode som også andre har hatt glede av.

Jeg vil skape noe nytt til forundring, glede og ettertanke.

Kall det villst eller kunst eller hva som helst!

En sterk vilje kan være bra og den kan være ødeleggende. Nøkkelen ligger i å kjenne til og bruke livet til å lære stadig mer om hva det er du vil. Rent bortsett fra det er det vel Kardemommeloven som gjelder.