Uforlignelig

Hans Fredrik Jacobsen (bilde: Audun Strype)

Sceneteppe trekkes langsomt til side. Skogens sus og en jungel av troster, løvsangere, meiser og finker fyller lydbildet. Så bryter solisten inn og dekker lerretet med et sinnrikt spill gjennom et hult stykke selje. Det er intenst og stofflig. Et lyd-drama som løper av gårde som om det var selveste Pan som hadde fortryllet Hans Fredrik Jacobsens seljefløyte. 

Skulle ikke dette være et soloprosjekt? En innadvendt monolog på en fløyte med et klaustrofobisk begrenset antall toner?

Flerstemmige soloverk er noe av det mest mind-blowing som finnes. Selv blir jeg aldri ferdig med cellosonatene til J.S. Bach som er radikalt komplekse med selvstendige linjer på tvers av flere sjikt, vevd sammen til å utøves på ett enkeltstående instrument. Musikk som mer enn noe annet viser hvor sammensatte vi er, og hvordan vi alle bærer på et bunnløst arkiv av erfaringer, tanker og mønstre. Hans Fredrik Jacobsen spiller seg inn i arven etter Bach med sin nyeste utgivelse Svadilja

Med Svadilja har Hans Fredrik Jacobsen utvilsomt truffet en nerve som klinger med i tiden vi lever i. Gjennom historien har folk søkt seg til naturen for enten å gå seg en tur, feriere eller bo. Tilbake til naturen, vil noen si. Kanskje for å bli påmint om hvor vi kommer fra? De siste årene har pandemi og andre kriser ført til at flere har flyttet ut av byene eller oppsøkt skogen for å slippe unna overfylte trikker.

Jacobsens prosjekt handler imidlertid ikke om en tilbaketrekning til naturen. Seljefløyta og de mange nivåene som spiller med på denne utgivelsen er natur. Et naturspill bestående av pust, tunge, slag, fot, overtoner og fugler sammen og samtidig. Her høres liv, spor av liv og en lydløs undertekst – alt levende skal dø. Fløyta som lever i symbiose med årstidene skal bli til kompost som alt annet sevjen renner gjennom om våren. Den er smidd for å dø.

Bilde: Audun Strype

Lydkunstneren Audun Strype har med sitt evige nærvær gjort Svadilja til en høydare av en lytteropplevelse. Opptakene som er gjort på hytta til Strype i Krokskogen er intense, detaljrike og suggererende. Lydbildet er i konstant bevegelse der lytteren trekkes inn og ut av skogen, inn og ut av fløyta. 

Jeg blir dratt inn i et spill, nærmest et drama. Seljefløyta er altoverskyggende dominerende og fugler må vike mens Jacobsen leverer slåtter, salmer, sanger, improvisasjoner og egne komposisjoner. Men 21 ulike fuglearter synger med. Et utall solister som insisterer på å bli hørt, blander seg, skaper rytmiske og tonale kontrapunkt. Rett som det er trer fuglene inn i søkelyset og leverer låt som selv jeg som bor midt i skogen, aldri har hørt før. Som for eksempel i Kyrja – et sansespill av en låt der fløyta må finne seg i å spille andre fiolin som tilrettelegger for summende bier og påtrengende kvitter.

«Naturen imiterer oss ikke. Den er sin egen hensikt.» Skriver Lena Lindgren i det filosofiske hjørnesteinsverket Ekko. Lindgren skriver om hvordan sanseapparatet vårt blir invadert av kunstig intelligens og manipulasjon gjennom blant annet sosiale medier. Oppmerksomhetskrisen vi lever i er et resultat av «..en økonomi som er basert på overvåkning, styring og salg av den menneskelige oppmerksomheten.» En makaber idé skriver Lindgren. En forretningsmodell som uetisk utnytter filosof René Girards tanker om hvordan vi imiterer hverandre, og hvordan vårt begjær for det andre har, river felleskapet i stykker. 

Å frigjøre den menneskelige oppmerksomheten er den viktigste moralske og politiske kampen i vår tid, sier teknologi-filosofen James Williams. Girard peker på bibelske tekster som en vei ut av ekkokamre, mens Lindgren skriver om nødvendigheten av å løfte blikket til noe utenfor det sosiale, noe som er større enn oss. Hun peker på naturen.

Tanker som dette spiller med når jeg lytter på Svadilja. Når jeg hører hvordan Hans Fredrik Jacobsen bryter gjentagende fraser med finurlige melodiske finter og uventede ornamenteringer, slår det meg at kanskje også musikken kan virke frigjørende på oppmerksomheten og bidra til å gjøre oss til noe bedre enn «mimetiske maskiner». 

Utgivelsen til Jacobsen og Strype fremgår som unik og uforlignelig. Den inviterer til nærlytting og er rik på assosiasjoner for den som er villig til la seg rive med. Dette er noen av denne utgivelsens fineste kvaliteter, at den aldri blir gjentagende og forutsigbar, at spenningen mellom det monofone og flertydige oppleves som frigjørende. Men ikke spar på volumet. «To Be Played At Maximum Volume» står det på Ziggy Stardust lp’en min, det samme gjelder for Svadilja.

Jeg ville heller skrive en tanketekst som går i samtale med musikken til Jacobsen, fuglene og naturen, enn en ordinær anmeldelse. Det er ikke tilfeldig at det ble slik, fløytespillet til Jacobsen er mat for tankevandring. Vi kommer fra naturen, vi er natur. Vi er feilbare, dødlige, naturlig unike og samtidig del av et biologisk vev. Vi trenger kanskje å bli påminnet enkle kjensgjerninger som dette en gang i blant? En tur ut i skogen med tid til å sette seg ned under et tre for å lytte kan sortere tankene.

Tenketreet til Skovoroda (Foto: Skovoroda-museet / http://www.skovorodamuseum.com.ua/)

Den ukrainske filosofen Hryhorij Skovoroda (1722–1794) satt seg gjerne under et tre for å tenke. På Skovoroda-museet utenfor Kharkiv står et 700 år gammelt tenketre filosofen brukte flittig. Treet ble skadet under 2. verdenskrig og er i skrivende stund igjen blitt angrepet, denne gangen av russerne. På graven til Skovoroda står det: «Verden grep meg, men fanget meg ikke».

Linjer som ikke lar seg fange er det rikelig av på Svadilja. De finnes i en løpsk låt som Gull i munn eller i de åpne og søkende intro’ene og outtro’ene. I disse små snuttene er det som om Jacobsen spiller ut i skogen i håp om å få svar. Men her er det ingen ekko å få. Skogen med sine mange tanketrær holder i stedet opp et speil der vi kan se oss selv og de selvpåførte krisene som rir oss som en mare.

Byste av den ukrainske filosofen Hryhorij Skovoroda (1722–1794) i ruinene til Skovoroda National Literary Memorial Museum i Kharkiv-regionen i Ukraina. Museet ble ifølge ukrainske myndigheter og en rekke ukrainske og internasjonale medier ødelagt av raketter natt til 7. mai 2022. (Foto: Kharkiv regionale statsadministrasjon – kharkivoda.gov.ua)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s