Innledning – Kultur inn i beredskapen – Hamar 15. januar 2026

«Ei vil gjør det sjøl!». Barnebarnet Hannah bryter av opplæringen og stormer i gang på egen hånd. Hun ramler, slår seg, feiler og gir seg ikke. Hun fikser det. Det umulige blir mulig, og barnet tar et nytt grep på tilværelsen. 

DET ER HÅPLØST OG VI GIR OSS IKKE, skrev Jan Erik Vold i NYTTÅRSDIKTET (1968).

Vi kjenner oss selv. 

Vi som jobber med kunst og kultur er trassige 6-åringer. 

Vi er idealister, ikke realister. 

Vi kjenner avmakten. 

Det er en følelse vi møter igjen og igjen.

Vi jobber med avmakten.

Vi lar avmakt komme til uttrykk i en frustrert tekst, i en dissonant akkord, i en blå-farge eller en fallende bevegelse. 

Vi gjør avmakten til estetikk.

Vi gjør avmakten håndterlig for oss selv og for andre. 

Vi gir avmakten motstand i kunstverkets eget lille maktspill, i dramaet. 

Er vi heldige kan noe av det vi skaper, utøver, arrangerer eller tilrettelegger snu avmakt til handlekraft.

Vi er her for å snakke om beredskap, fordi det er håpløst, og fordi det vil bli enda mere håpløst. 

Det er håpløst, og det er egentlig for sent. Men gir vi oss nå?

Er det livs-visdommen fra den trassige 6-åringen vi trenger akkurat nå?

Kan det trassige barnets kritiske og kreative aktivisme vise vei i slaget om vår sjel?

Trass holder oss i live. Trass er et kreativt driv som skaper kunst og motkultur. Når lovløshet og kynisk teknologi-imperialisme tilriver seg stadig større oppmerksomhet og makt, trengs anti-autoritære motkulturer som kan fornye og minne oss om hvem vi er.

Selvberging, å berge seg selv, handler om mer enn beredskapslageret, det handler om å berge fortellingen om oss selv, fortellingen til oss selv og hverandre.

Klimaendringer, autoritære gangstere og kunstig intelligens utfordrer fortellingen om hvem vi er. 

Umerkelig. 

For endringene i oss, vår adferd, vår tenkning og vår menneskelighet, siver inn i livene som luktfri gass. 

Vi merker ikke den giftige gassen, på grunn av daglige sjokknyheter. 

Vi merker ikke den giftige gassen, fordi vår tids Mussolini, Hitler og Stalin, snakker som deg og meg.

Vi merker ikke den giftige gassen, fordi KI har gjort oss dummere.

Vi merker ikke den giftige gassen, fordi alt virker tilsynelatende helt normalt.

Den giftige gassen har infisert våre relasjoner.

Naboer som slutter å snakke med hverandre.

Ungdommer som drømmer om å bli kriminelle.

Gutter som trasher kvinner.

Barn som har mistet respekten for den voksne.

Økende isolasjon og ensomhet.

Er vi alle blitt selviske drittsekker?

Handler alt nå om den sterkestes rett? 

Er alle relasjoner blitt business-transaksjoner? 

Finnes det ingen sannheter vi kan enes om?

Er primitiv maktbruk den nye normalen?

I boka 7 MENINGER MED LIVET,henter Thomas Hylland Eriksen frem en kjent legende. En bestefar forteller barnebarnet:

• Jeg har to ulver i meg som kjemper om herredømme. Den ene er ond. Han er sinne, misunnelse, sorg, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyld, agg, mindreverdighetsfølelse, løgn, falsk stolthet, overmot og egoisme. 

• Den andre er positive følelser. Han er glede, fred, kjærlighet, håp, harmoni, ydmykhet, godhet, vennlighet, empati, generøsitet, sannhet, medfølelse og tillit. 

• De to kjemper til døden. Den samme kampen foregår inni deg også.

Barnebarnet spør: Bestefar, hvem er det som vinner? 

Den gamle svarer: Det kommer an hvilken ulv jeg gir mat.

Det sier seg selv at felleskapet går under om det kun er den ondskapsfulle ulven som får mat. 

Det samme gjelder om det kun er den gode ulven som mates.

Vi må gjerne tro på det gode, heie på det gode, mate det gode, men kulturen må romme og eie ulvenes dødskamp. 

Eller er det en dødsdans? 

Eller er det livets symbiose?

Vi har begge ulvene i oss og vi trenger kunstens lille estetiske maktspill slik at dramaet som river inni oss får spille seg ut. 

Ulvekampen blir aldri ferdig utkjempet, den har pågått så lenge det har vært mennesker.

Å berge seg selv handler om å sørge for at fortellingen om oss selv forblir sammensatt, bevegelig og tro til vår motstridende livsfølelse. 

Den motstridende fortellingen om oss selv, handler om hvem vi er, hvordan vi tenker, og våre relasjoner.

Vi som jobber med dette til daglig vet at kunst og kultur er viktig i kritiske tider. Men vi må hente frem det trassige, være våkne, bevegelige og kontinuerlig kreative. 

Vi må også være oppmerksomme på forskjellene mellom kunst og kultur.

Kultur dyrker den lange fortellingen som langsomt og organisk oppstår i felleskapet.

Kulturen minner oss om hvor vi hører til, og ansvaret vi har for våre relasjoner når unntakstilstanden setter inn.

Kunst utfordrer selvet, den individuelle selv-forståelsen, og kan åpne innsikter vi ikke visste fantes.

Kunst kan sette oss i stand til å tenke nytt og alternativt. På sitt beste er kunsten full av indre liv – full av motsetninger, motkulturell og unormal. 

Både kunst og kultur står seg best når vi tenker på disse som praksiser i utvikling, og ikke som produkter. 

Altså kulturprodukter. 

Kulturprodukt-tenkningen forflater og tapper kunsten for sitt kritiske og korrigerende potensiale. Kulturprodukt-tenkningen forenkler og tapper kulturen for nyanser og forskjellighet. 

Markedet kjenner prisen på alt, men ikke verdien av noe.

Akkurat nå trenger vi å være våkne for den luktfrie gassen som eroderer adferden, språket, relasjonene og kulturen. Vi må gjenoppdage hvem vi er og hva suksessoppskriften på vårt felleskap består av. Kulturen må bevare, gjenskape og revidere det vi vet er oss, vår fortelling. Kunsten må skape nye fortellinger, nye måter å se verden på som kan holde oss våkne og hamle opp med både gode og onde ulver. 

Kunst og kultur må være trassig for å holder oss i live i en krisesituasjon. Trass er medisin mot avmakt og kjernen i motstandskraft.

Den kritiske og kreative kunsten og motkulturen vil holde oss våkne.

Å være våken er kjernen i å være beredt.

Både kunstnere og kulturarbeidere må være bevegelige og kreative. Å skape er handling. Handling er motgift mot avmakt når krisen tar grep.

Kunst og kultur må holde oppe det sammensatte og motsetningsfulle.

Thomas Hylland Eriksen og andre utelater ofte resten av ulvefortellingen til den gamle bestefaren:

Hvis du kun mater den gode ulven, vil den mørke gjemme seg, vente på at du blir distrahert eller svak, og hoppe frem for å få den oppmerksomheten han higer etter. Han vil være i evig krig med den gode ulven. 

Men blir han sett, vil han finne seg til rette. 

For den mørke ulven har mange egenskaper som du til tider trenger – utholdenhet, mot, fryktløshet, viljestyrke, og god strategisk tenkning. 

Den lyse ulven mangler disse, men har til gjengjeld medfølelse, omsorg, styrke og evne til å gjenkjenne hva som er i alles beste interesse.

Hvordan du velger å samhandle med de motstridende kreftene inni deg, vil avgjøre livet ditt.

Selvberging er handling. 

Det er en øvelse i å HERDES i utrygge, ukjente, og åpne rom. 

Det er en balanseøvelse.

Selvberging er kunsten å gå i møte og leve med de motstridende kreftene i og rundt oss.

Keynote speech 6. march 2025 @ The Future of Bildung in the Nordics

Like the most of you, I am deeply troubled by the events now shaking and reshaping our society.

Standards of DECENCY are falling apart.

TRUTHFULNESS is falling apart.

The PUBLIC CONVERSATION is falling apart.

Firewalls are falling apart.

I would like to use this opportunity to talk about what I believe is needed to empower people to meet the challenges facing us. 

• How do we secure our inner firewalls? 
• How do we maintain healthy relationships, hard-earn truths and making sure negative feelings don’t affect decision making.
• How do we save and develop ourselves as independent, creative, and free individuals with social respond?

As a composer with a lifetime commitment and belief in the power of the arts, I’m rattled by how fast and efficient Silicon Valley is dismantling the work of artists. Society’s ability to PERCEIVE art is in play.

I was also invited to talk here as an American. It is not easy being an American these days. The last 10 years I’ve thought a lot about my American background. 

I was raised by the Tv-set in our living room. This affected my development as a child – my impuls control, physical development, social skills and language. I feel lucky to have survived growing up as a screen-child.

Many Americans my age and younger are marinated in television and digital media. They are engulfed in the attention-industry. And to make things worse, we are now only a few years away from the birth of AGI – Artificial General Intelligence. For the first time in our history – humans will have a phenomenon that is smarter than us.

I strongly believe we need new ideas to meet the challenges we are now facing; Autocracy, threats to human rights, climate change, loss of nature, Artificial General Intelligence and conformity.

How can get we out of this mess?

Can aesthetic thinking and artistic creativity help us?

Can music, books, films, theatre, dance and paintings save us as individuals?

We need to imagine the future in a way NO-ONE LIVING TODAY yet has imagined.

How do we do that?

By exposing ourselves to art and using our creativity of course. 

But maybe even more so by learning from artists how we create art by using not only creative tools, but a broad palette of human experiences. 

But first we need to analyse what’s truly going on in todays madness.

I believe we are too obedient.

I believe we are not power-critical enough.

To face power, to speak truth to power, we need to know the MECHANICS of power.

I may be wrong and forget something important, but I believe there are 4 main forces of power in play in our society today:

Political power

Financial power

Military power

Attentional power

From history, we know how military, financial and political powers work. But we know far less about the makings of attentional power.  

This phenomenon is often described as attention economy. I believe the outreach and influence of attention-grab is much more than an economic device, it is a FORCE FOR MASSIVE CHANGE. 

Power-players who manage the ins and outs of information, are today the most powerful and richest people on the planet. Grabbing the attention, having the eyeballs of millions/billions of people not only makes people buy a certain product or agree with a certain politician, it affects how people think and perceive reality. 

We often say that military force never can win hearts and minds. Attentional power can.

• The engineering of information and attention grabbing has the power to change political views, rewrite history, redefine government, break the legal system, education and culture.

• The engineering of information and attention has the power to not only shape the way we look upon reality, it has the power to shape how we look upon and define ourselves.

This of course started long before Silicon Valley started using algorithms, and has been the theme of books like 1984, Brave New World and my favorite; WE – a dystopian novel by the Russian Yevgeny Zamyatin. 

Back to young Glenn in the sofa in front of the TV.

Hours, days, weeks, months and years of extensive tv-watching shaped the way I looked upon myself when I was young. 

I believe this also is true for a vast majority of the American people. Six decades of wall-to-wall television and now cell phones, social media, etc. has speeded up the pace of events and how we experience reality. We get easier bored, less interested in real-life contact and spend more and more time glued to the screens.

Attention-seduction is penetrating how we define ourselves. 

The Norwegian thinker Thomas Hylland Eriksen once said: 

• Man is by nature neither a naked ape, a territorial being, a solidarity creature, nor a brute mammal. Man is a self-defining being.

Freedom to define ourselves is our inner firewall against oppression, fascism, simplicity and brutality.

We are still in the early days of the Attention-regime. There is still a lot we don’t know. But since we recently had a pandemic that forced us to rely on screens, we know a little about where we are headed. 

The New York Times recently wrote an opinion about this: 

– The pandemic turned us into hyper-individualists. For several months the daily lives of many Americans were reduced to the boundaries of their phones and televisions and computers…

Isolated, we saw one another first as threats and then as something LESS THAN REAL.

Maybe Covid was a major shift in society comparable to The Spanish Flu 1918-1920. But the changes caused by digital platforms and attention engineering started long before and where simply reinforced by Covid.

Attention-engineering by use of algorithms and disinformation has multiple effects on our lives. The 7-8 hours we use daily on screens affects our focus and speed up our social lives. Many have less real-life experiences. And a decline in experiences lead to a weakening of language.

The lack of real-life experience promotes illusions of easiness. We turn blind to the manipulative power of information and fall in to rabbit holes of simplicity.

Simplicity does not explain the human condition.

Because:

• Life is hard.
• Knowing how to react to your own feelings is hard.
• Thinking is hard.
• Common truths are hard to realize.
• Facts are hard.
• Recognizing how power works in society, in relationships and in ourselves is hard.
• Taking care of our intrigity, autonomy and uniqueness is hard.
• True freedom is hard.

The historian Timothy Snyder has held unpredictability as one of our most important freedoms.  I share his concern about how digital platforms make us think in similar manners about the world. Conformity is on the rise.

As it tuns out – UNPREDICTABILITY is also a virtue of good art. 

A friend of mine pointed out that these days no one is more unpredictable than the American president. He is, like Stalin, an artist-autocrat. The craziness of this artist president is forcing the rest of us to behave decent, and therefor depriving us of our freedom to be unpredictable. 

MAKE POLITICS BORING AGAIN!

The fascism of technology is attacking inner firewalls all over the world. It is for this reason URGENT that we enforce and build our inner firewall –  THE FREEDOM TO DEFINE OURSELVES.

I believe from personal experience in artistic creativity. 

Artistic creativity combined with critical thinking, less screen-time, analytic abilities, contextual thinking and emotional intelligence are some of the tools needed to reenforce the inner firewall. 

There is however an important difference between artistic creativity and everyday creativity.

Being creative in an artistic context is about using the whole bandwidth of personal experiences and imagination.

An artistic creative work consists of much more than choosing between – and putting together – bits and pieces from what others have done before. Nothing new under the sun is the refrain of the fatalists. 

In my work as a creative artist I challenge and I’m critical of familiar ideas. The artistic PROCESS draws upon and uses impulses from emotions and the subconscious. 

Intuition, failures, surprises, taking chances, sensing and ambivalence is also characteristics of artistic work.

A good work of art often carries within it a presence that awakens and activates the recipient. A work of art with a strong presence testifies to a subjective, creative sense of life. 

What about artistic creativity as opposed to artificial creativity?

Artificial creativity is about putting together existing material without unpredictable playful imagination, blood, sweat or tears. AI calculates and produces music, images or text that work from already existing models and bodies of work. 

AI produced art steals from real art and confirms consensus and conformity.

Its a CON-JOB.

Artistic creativity, in turn, is about the conflict between technical craftsmanship and individual, hyper-subjective failings. 

It’s within limitations and the process that the UNIQUELY HUMAN is to be found. simply because we do not have the logical capacity of a machine. 

Our limitations are human filters through which unique experiences and emotions can be formed in to a personal expression of art.

I strongly believe in the power of artistic creative work. It saved my life. When I was 9 years old I was given a clarinet and a piece of paper with empty staff lines. I started writing down the music that constantly filled my head, and learned how to channelize inner thoughts and emotions.

Building immunity, resilience and inner firewalls is more than just simply providing children and others with hard facts and knowledge. It’s about giving people the tools to work with, create, be unpredictable, feel and live in balance with the inner workings of individual complex lives. It is about taking seriously in to account that we ARE self-defined beings. The meaning of our lives depend on the space and true freedom needed to define who we are for ourselves.

This is in many ways a truly anarchistic idea.

We have to be aware of, understand and act critical to power to be truly free. Military, political and financial powers. The power in language, technology, attention-grab and descriptions of reality. The power of big lies. People who execute power upon others often have trouble taking responsibility for their own inner lives. How do we meet them?

But as a break-away from my anarchistic heart, I also believe in political action. I believe in taking responsibility, relating to the flood of news and going in to politics. 

Politics IS a beautiful thing – a community of disagreement at its best. Politics is the arena where people with different backgrounds, cultural values, experiences and beliefs meet to find solutions, often compromises, for the best for us all. Politics is also an arena for diversity and competition where new ideas and solutions can pop up.  

We live in truly dark times, but there are ways out in to the light. The challenge is enormous and the chances are that we will not be able to avoid a repetition from the last century. It might seem hopeless, but we can not give up. 

I believe in equipping people with artistic creativity, critical thinking, less screen-time, analytic abilities, contextual thinking and dealing with their own feelings.

In addition to strengthening our inner firewall we also must act, open ourselves to difficulties and differences of the world and seek new ideas in both our own imagination and environments where differences compete with one and other in a sivil conversation.

Thank you for the PRIVILEGE of your attention!

 Hver morgen møter jeg et kunstverk uten svar. 

Bildet er en påminnelse om min plass i verden. En vekker like nødvendig som de to bøttene med kaffe jeg trenger for å komme i gang. 

Hvem er jeg? Er jeg han som en gang kommer til å dø uten svar på den aller største gåten; Hvem er du? 

Selv om bildet heter Uten tittel, er den ikke uten betydning. Inger Bergitte Sæverud malte frem bildet gjennom mange lag av meninger og intensjoner. Hun var meningssterk, noe jeg tidlig fikk erfare. Som tenåring ble jeg invitert til middag hjemme hos familien Hvoslef/Sæverud. Der fikk jeg servert brun ris, noe jeg aldri hadde smakt. «Amerikanere spiser vel bare HVIT POLERT RIS!», freste Inger Bergitte.

Av en eller annen merkelig grunn glemmer jeg aldri hvordan denne uskyldige replikken traff meg. Jeg tenker det henger sammen med min amerikanske oppvekst og væremåte. Jeg var marinert i prosessert underholdning, baseball og enkle svar da jeg som 11-åring flyttet til Norge. Norge på 70-tallet føltes fremmed. Norsk kultur føltes fremmed. Den norske væremåten var fremmed. Radikale samtidskunstnere var hinsides fremmed. Det var et merkelig og forvirrende univers for en som elsket The Andy Williams Show. 

Men møtet med samtidsmusikk og kunst var skjellsettende. Mine amerikanske holdepunkter ble revet i stykker og jeg svevde retningsløst mellom en kultur bygd på enkle svar, og kunst uten svar. Når jeg tenker på tiden vi lever i slår det meg hvor virksom denne kampen mellom det skråsikre og det åpne er.  Er det dette 2020-tallets kulturkrig handler om? De ufeilbare løgnene, maktens språk og meningenes forsøk på å kuppe fortellingene om våre liv. Livene som i virkeligheten er full av ambivalens, spørsmål og hverdager som mangler språk?

Legendariske Gunnar Danbolt skrev boken, Under en farget himmel – Et kunstnerportrett av Inger Bergitte Sæverud. Boka kom ut fem år etter at hun døde. Om bildet Uten tittel, skriver han:

«Problemet oppstår når vi spør oss hvordan denne formen skal forstås. Hva er den for noe? Hva forestiller den?  Det finnes det ikke noe sikkert svar på, fordi kunstneren gjennom en lengre prosess har assosiert seg frem til den, og akkurat av den grunn var ute av stand til å si noe om det.»

Danbolt skriver godt om maleriet: «Når vi står foran slike bilder som dette, er det de estetiske kvalitetene vi først og fremst blir opptatt av, og det mener vi, som modernistene, de sansbare egenskapene.»

Jeg har brukt mye tid på å prøve finne ut av det gåtefulle kunstverket. Det brenner innenfor den grå rammen, og det går en rød blodig linje fra topp til bunn gjennom figurene i midten. Det røde lynet var for meg lenge et bilde på hjerteinfarktet som brått endte Inger Bergittes liv. 

I det siste har jeg sett noe som ligner en trang fjord-passasje i øverste hvite firkant. Ser jeg ut av et vindu et sted i Hardangerfjorden? Jeg vet ikke, men her er det stein og gråvær i en røff ramme. Lag på lag med penselstrøk som utfordrer mitt behov for å kategorisere, finne mening, finne svar og kontroll. 

Hvordan skal jeg forholde meg til dette bildet?

«Hvordan skal jeg forholde meg til dette vesenet? – er til syvende og sist et estetisk spørsmål», sa den amerikanske samfunnsforsker Gregory Bateson. Gåtene vi møter i hverandre er kanskje de samme vi møter i kunsten? Hva slags kreatur er det jeg hører i musikken til Helge Steen? Hva slags vesen er det jeg leser i poesien til Mona Høvring? Hvordan skal jeg forholde meg til det Inger Bergitte Sæverud har manet frem på lerretet?

Jeg kjenner meg veldig heldig som lever et liv i samspill med estetikken. Det å ikke vite, ikke ha svarene på alt, er merkelig nok betryggende og trøstefullt. Det gir rammer og frihet til å finne ut av min egen plass i tilværelsen. Det er langt fra The Andy Williams Show til kunstverk som ikke gir svar!

Filosofen Heidegger mente vi ikke kjenner tilstedeværelsens sanne, midlertidige natur, om vi ikke er villige til å konfrontere vår egen død. Jeg tenker at det er mer produktivt å forsone seg med alt vi ikke kommer til å forstå når vi en gang dør. Å akseptere sin egen død, er å akseptere det vi aldri får vite. Det vil for alltid være et helt univers som vil være skjult for oss.

Vi er besatt av det skjulte! Besatt av å finne svar på det vi ikke vet. I dag fører denne besettelsen folk ut i konspirasjonsteorier, som lemen stupende i havet. Det du ikke vet om, har du heller ikke godt av å vite, sies det. Men min farmor ble nesten 105 år gammel, hun var for nysgjerrig til å dø.

Hvem er du? Hvem er vi for hverandre? Hvem er vi til sammen? Å møte og fundere over den gåtefulle andre, er en evigvarende prosess. Et livslangt arbeid. Kanskje er det et estetisk spørsmål. Kanskje kunst kan gi oss svar på tilværelsen ved å ikke ha svarene! Kanskje et gåtefullt maleri kan vise vei gjennom livet?

Without a title – Without an answer – Without meaning?

Every morning I encounter a work of art without an answer. 

The image is a reminder of my place in the world. A wake-up call as necessary as the two buckets of coffee I need to get going. 

Who am I? Am I one whom one day will die without an answer to the greatest riddle of all: Who are you? 

Although the picture is called Untitled, it is not without significance. Inger Bergitte Sæverud painted the picture through many layers of opinions and intentions. She was opinionated, something I experienced as a young man. I was invited to dinner at the home of the Hvoslef/Sæverud family. There I was served brown rice, it was new to me. “Yes, because Americans only eat WHITE POLISHED RICE!”. Inger Bergitte almost spitted the words.

For some strange reason, I’ll never forget how this innocent remark struck me. I think it has something to do with my American upbringing and demeanor. I was marinated in processed entertainment, baseball and simple answers when I moved to Norway at the age of 11. Norway in the 70s felt foreign. Norwegian culture felt foreign. The Norwegian way of life was foreign. Radical contemporary artists were beyond foreign. It was a strange and confusing universe for someone who loved The Andy Williams Show. 

My encounter with contemporary music and art was groundbreaking. My American reference points were torn apart and I floated directionlessly between a culture built on simple answers and art without answers. When I think about the times we live in, I’m struck by how true this battle between the confident and the open is.  Is this what the culture war of the 2020s is all about? The infallible lies, the language of power and opinions hijacking the narratives of our lives. Lives that in reality are full of ambivalence, questions and everyday lives that lack language?

The legendary Gunnar Danbolt wrote the book Under a colored sky – An artist’s portrait of Inger Bergitte Sæverud. The book was published five years after her death. About the untitled picture, he writes:

“The problem arises when we ask ourselves how this form should be understood. What is it? What does it represent?  There is no definite answer to this, because the artist has built it through a long process of association, and for that very reason was unable to say anything about it.”

“When we stand in front of pictures like this, it is the aesthetic qualities that we are first and foremost concerned with, and by that we mean, like the modernists, the sensory qualities.”

I’ve spent a lot of time trying to figure out the enigmatic artwork. There is a fire within the gray frame, and a red bloody line runs from top to bottom through the figures in the middle. For a long time, the red lightning bolt was an image of the heart attack that abruptly ended Inger Bergitte’s life. 

Lately, I’ve seen what looks like a narrow fjord passage in the top white square. Am I looking out of a window somewhere in the Hardangerfjord? I don’t know, but here there are rocks and gray weather in a rough frame. Layer upon layer of brushstrokes that challenge my need to categorize, find meaning, find answers and control. 

How should I relate to this picture?

“How should I relate to this creature? – is ultimately an aesthetic question,” said the American social scientist Gregory Bateson. Perhaps the riddles we encounter in each other are the same ones we encounter in art? What kind of creature am I hearing in Helge Steen’s music? What kind of creature am I reading in Mona Høvring’s poetry? How should I relate to what Inger Bergitte Sæverud has conjured up on the canvas?

I feel very lucky to live a life in daily interaction with aesthetics. Not knowing, not having the answers to everything, is strangely reassuring and comforting. It provides a framework and freedom to find my own place in life. It sure is a long way from The Andy Williams Show to works of art that don’t provide answers!

The philosopher Heidegger believed that we don’t know the true, temporary nature of presence unless we are willing to confront our own death. I think it’s more productive to come to terms with everything we won’t understand when we die. To accept our own death is to accept what we will never know. There will forever be a whole universe that will be hidden from us.

We are obsessed with the hidden! Obsessed with finding answers to what we don’t know. Today, this obsession leads people into conspiracy theories, like lemmings plunging into the sea. What you don’t know, you don’t need to know, they say. But my grandmother was almost 105 years old, she was too curious to die.

Who are you? Who are we to each other? Encountering and pondering the enigmatic «other» is a perpetual process. A lifelong work. Perhaps it is an aesthetic question. Perhaps art can give us answers to life by not having the answers! Perhaps an enigmatic painting can show us the way through life?

Tv2 håner det sære, Apple knuser kunsten, Spotify betaler ikke musikere og AI maltrakterer opphavsretten. Tilfeldig?

Tidkrevende kultur er under press. Nedbyggingen av kulturfeltet merkes i det frivillige musikklivet, kulturskolen, kunstutdanningen og kulturbudsjettene. Kulturkrigen handler ikke om identitet eller konservativ versus progressiv, den handler om levd liv versus brain rot. 

Det er begrenset hvor egnet kunst og kultur er til å ta opp kampen mot tidssluket fra skjermene. Det tar tid å lære seg å spille et instrument. Det tar tid å synke inn i en kunsterfaring. Konserten, teateret, boken og bildekunsten er formater bygget opp gjennom århundrer. Evnen til å lese konsentrert over tid må øves opp for å ha glede av en bok. Det gjennomsnittlige konsentrasjonspennet på nettet er til sammenligning 47 sekunder.

Kulturfolket møter angrep fra skjermene på ulike vis. Noen protesterer. Noen digitaliserer. Få snakker om de bakenforliggende mekanismene og enda færre om hvordan den kulturelle drittsekken endrer våre liv. Det finnes mer enn nok forskning som viser hvordan musikkutøvelse er bra for hjernen, hvordan kunstopplevelser øker empatien og hvordan det å skape noe selv gir mestring og styrker evnen til kritisk tenkning. Det finnes utallige fortellinger av hvor viktig kunst er. Hvorfor klarer vi likevel ikke å slå nettet?

Det må snakkes mer om de psykologiske mekanismene som brukes for å skape nettavhengighet. Manipulasjonen verdens rikeste utøver på samfunnet må adresseres politisk. Det handler om makt. Hjerneråten vil uten tvil svekke felleskap, tenkning og våre kritiske evner. 

Vi som jobber med kultur må bruke oppfinnsomheten til å få flere til å møtes i virkeligheten, snakke sammen om livserfaringer og det som er blitt kåret til Norges beste dikt der Olav H. Hauge skrev at tidi skal opne seg.

Glenn Erik Haugland

Komponist

https://no.wikipedia.org/wiki/Glenn_Erik_Haugland

Samtidig som at advarslene mot kunstig intelligens tårner seg opp, letes det febrilsk i skuffer og skap etter mottrekk.

Hva er det vi mennesker i stand til som maskinene ikke kan?

Vi er bakpå, roper tenkere og teknologi-guruer. Politikk må lages, grenser må trekkes før disse vidunderlige digitale mulighetene havner i feil hender og tar fatale beslutninger. Det liberale demokratiet, kanskje til og med menneskeheten er truet, hevder varslerne. 

Å bygge beredskap intellektuelt og emosjonelt kommer ikke av seg selv. Flere peker på nødvendigheten av å styrke kreative og kritiske evner. Kan kunstig intelligens (KI) møtes med kunstnerisk intelligens? 

Fra barnets første fargerike kruseduller til den eldres fortellinger fra levd liv. Mennesker former og fantaserer for på den måten skape seg en livsfølelse det går an å leve med. Vi er kreative for å håndtere hendelser, følelser og tanker. KI kan benytte seg av alt som er skapt av menneskehender, men vil aldri få tilgang til roteloftet vi bruker for å kreere.

Denne vinteren har KI-generert kunst og musikk fascinert og skapt debatt. Teknologien er blendene. Det er imidlertid ikke det uforlignelige i KI-kunsten som tiltrekker, men snarere det gjenkjennelige. KI-kunst er snublende lett å like. Takket være likes, klikk og hemningsløse algoritmer, kan det fort bli umulig å ikke like KI-generert kunst.

En øvelse jeg ofte ber unge komponister å gjøre er å forestille seg og skrive musikk de ikke liker. Øvelsen handler om å tøye fantasien, men også om å bli utfordret. KI handler om det motsatte av å utfordre. KI er en konformitets-maskin. Maskinen leverer svar avhengig av tilgjengeliggjort innhold. Å tenke utenfor boksen må nødvendigvis handle om å plassere seg utenfor KI-boksen. Kunstnerisk intelligens handler om å tenke utenfor boksen. Kunstig intelligens er selve boksen.

Et skapende arbeid består av langt mer enn å velge mellom og sette sammen biter fra det andre har gjort før. Intet nytt under solen er fatalistenes refreng. En grundigere kreativ prosess handler om å utfordre og være kritisk til vante forestillinger. Kunstneriske prosesser henter og bruker impulser fra følelser og det underbevisste. Intuisjon, fornemmelser, feilkoblinger, risikovilje og mot til å la et verk være åpen for fortolkning er andre kjennetegn på et kunstnerisk arbeid.

Et godt kunstverk bærer ofte i seg en tilstedeværelse som vekker og aktiverer mottakeren. Et verk med en sterk tilstedeværelse vitner om en subjektiv skapende livsfølelse. 

Kunstig kreativitet handler om å sette sammen eksisterende materiale uten blod, svett eller tårer. KI regner ut og produserer musikk, bilde eller tekst som fungerer ut fra allerede eksisterende modeller. Kunstnerisk kreativitet handler på sin side om brytningen mellom et teknisk håndverk og individuell, hypersubjektiv utilstrekkelighet. Det er i begrensingene det unikt menneskelige kan åpenbare seg, nettopp fordi vi ikke har maskinens kapasitet. Begrensingene er et filter der unike erfaringer og følelser omformer informasjon til et personlig uttrykk.

Samtidig er KI nyttig som verktøy i et kunstnerisk arbeid. KI kan komplementere kreativitet og nysgjerrighet. Enkelte kunstnere har allerede i flere ti-år brukt maskiner for å regne ut valgmuligheter. 

I motsetning til lynraske KI-utregninger vil møysommelige kunstneriske prosesser åpne generøse rom for refleksjon, kritikk og utvikling. Et kunstnerisk arbeid er ofte en sneglefart full av tvil, tilbakeslag og restarter. Det motsatte av og en prosess som er totalt fremmed for KI-teknologien.

Evnen til å forme, forestille, fantasere og skape er noe alle har i seg. I essayet «A man without a country» skriver Kurt Vonnegut: Gå inn i kunsten. Jeg tuller ikke. Du kan ikke leve av å være kunstner, men kunst gjør livet tålelig. Syng i dusjen. Dans til radioen. Fortell historier. Skriv et dikt til en venn, selv et elendig dikt duger. Gjør så godt du kan. Du vil bli rikelig belønnet. Du vil ha skapt noe.

På vegne av mitt barnebarn håper jeg de lykkes de som nå jobber på spreng for å hindre at KI skal få det samme grenseløse spillerommet som det sosiale medier har tilrøvet seg. Dømmekraften, vår evne til å møte falsk informasjon, falske bilder og falsk musikk med den skepsisen vi har tilegnet oss gjennom flere tusen år – det er dette som nå står på spill. Som skapende kunstner tar jeg tusenvis av valg hver eneste dag. Det som ikke skal med er vel så viktig som det som blir med. Vi som jobber som kunstnere blir ofte veldig gode på å være kritiske.

Meningsfulle liv leves på utsiden av boksen, skjermen og kunstig intelligens. Et kunstnerisk arbeid henger symbiotisk sammen med livsfølelsen og knytter kunstnerisk intelligens nærmere naturen enn maskinen. 

For vi er fortsatt natur.

Hans Fredrik Jacobsen (bilde: Audun Strype)

Sceneteppe trekkes langsomt til side. Skogens sus og en jungel av troster, løvsangere, meiser og finker fyller lydbildet. Så bryter solisten inn og dekker lerretet med et sinnrikt spill gjennom et hult stykke selje. Det er intenst og stofflig. Et lyd-drama som løper av gårde som om det var selveste Pan som hadde fortryllet Hans Fredrik Jacobsens seljefløyte. 

Skulle ikke dette være et soloprosjekt? En innadvendt monolog på en fløyte med et klaustrofobisk begrenset antall toner?

Flerstemmige soloverk er noe av det mest mind-blowing som finnes. Selv blir jeg aldri ferdig med cellosonatene til J.S. Bach som er radikalt komplekse med selvstendige linjer på tvers av flere sjikt, vevd sammen til å utøves på ett enkeltstående instrument. Musikk som mer enn noe annet viser hvor sammensatte vi er, og hvordan vi alle bærer på et bunnløst arkiv av erfaringer, tanker og mønstre. Hans Fredrik Jacobsen spiller seg inn i arven etter Bach med sin nyeste utgivelse Svadilja. 

Med Svadilja har Hans Fredrik Jacobsen utvilsomt truffet en nerve som klinger med i tiden vi lever i. Gjennom historien har folk søkt seg til naturen for enten å gå seg en tur, feriere eller bo. Tilbake til naturen, vil noen si. Kanskje for å bli påmint om hvor vi kommer fra? De siste årene har pandemi og andre kriser ført til at flere har flyttet ut av byene eller oppsøkt skogen for å slippe unna overfylte trikker.

Jacobsens prosjekt handler imidlertid ikke om en tilbaketrekning til naturen. Seljefløyta og de mange nivåene som spiller med på denne utgivelsen er natur. Et naturspill bestående av pust, tunge, slag, fot, overtoner og fugler sammen og samtidig. Her høres liv, spor av liv og en lydløs undertekst – alt levende skal dø. Fløyta som lever i symbiose med årstidene skal bli til kompost som alt annet sevjen renner gjennom om våren. Den er smidd for å dø.

Lydkunstneren Audun Strype har med sitt evige nærvær gjort Svadilja til en høydare av en lytteropplevelse. Opptakene som er gjort på hytta til Strype i Krokskogen er intense, detaljrike og suggererende. Lydbildet er i konstant bevegelse der lytteren trekkes inn og ut av skogen, inn og ut av fløyta. 

Jeg blir dratt inn i et spill, nærmest et drama. Seljefløyta er altoverskyggende dominerende og fugler må vike mens Jacobsen leverer slåtter, salmer, sanger, improvisasjoner og egne komposisjoner. Men 21 ulike fuglearter synger med. Et utall solister som insisterer på å bli hørt, blander seg, skaper rytmiske og tonale kontrapunkt. Rett som det er trer fuglene inn i søkelyset og leverer låt som selv jeg som bor midt i skogen, aldri har hørt før. Som for eksempel i Kyrja – et sansespill av en låt der fløyta må finne seg i å spille andre fiolin som tilrettelegger for summende bier og påtrengende kvitter.

«Naturen imiterer oss ikke. Den er sin egen hensikt.» Skriver Lena Lindgren i det filosofiske hjørnesteinsverket Ekko. Lindgren skriver om hvordan sanseapparatet vårt blir invadert av kunstig intelligens og manipulasjon gjennom blant annet sosiale medier. Oppmerksomhetskrisen vi lever i er et resultat av «..en økonomi som er basert på overvåkning, styring og salg av den menneskelige oppmerksomheten.» En makaber idé skriver Lindgren. En forretningsmodell som uetisk utnytter filosof René Girards tanker om hvordan vi imiterer hverandre, og hvordan vårt begjær for det andre har, river felleskapet i stykker. 

Å frigjøre den menneskelige oppmerksomheten er den viktigste moralske og politiske kampen i vår tid, sier teknologi-filosofen James Williams. Girard peker på bibelske tekster som en vei ut av ekkokamre, mens Lindgren skriver om nødvendigheten av å løfte blikket til noe utenfor det sosiale, noe som er større enn oss. Hun peker på naturen.

Tanker som dette spiller med når jeg lytter på Svadilja. Når jeg hører hvordan Hans Fredrik Jacobsen bryter gjentagende fraser med finurlige melodiske finter og uventede ornamenteringer, slår det meg at kanskje også musikken kan virke frigjørende på oppmerksomheten og bidra til å gjøre oss til noe bedre enn «mimetiske maskiner». 

Utgivelsen til Jacobsen og Strype fremgår som unik og uforlignelig. Den inviterer til nærlytting og er rik på assosiasjoner for den som er villig til la seg rive med. Dette er noen av denne utgivelsens fineste kvaliteter, at den aldri blir gjentagende og forutsigbar, at spenningen mellom det monofone og flertydige oppleves som frigjørende. Men ikke spar på volumet. «To Be Played At Maximum Volume» står det på Ziggy Stardust lp’en min, det samme gjelder for Svadilja.

Jeg ville heller skrive en tanketekst som går i samtale med musikken til Jacobsen, fuglene og naturen, enn en ordinær anmeldelse. Det er ikke tilfeldig at det ble slik, fløytespillet til Jacobsen er mat for tankevandring. Vi kommer fra naturen, vi er natur. Vi er feilbare, dødlige, naturlig unike og samtidig del av et biologisk vev. Vi trenger kanskje å bli påminnet enkle kjensgjerninger som dette en gang i blant? En tur ut i skogen med tid til å sette seg ned under et tre for å lytte kan sortere tankene.

Den ukrainske filosofen Hryhorij Skovoroda (1722–1794) satt seg gjerne under et tre for å tenke. På Skovoroda-museet utenfor Kharkiv står et 700 år gammelt tenketre filosofen brukte flittig. Treet ble skadet under 2. verdenskrig og er i skrivende stund igjen blitt angrepet, denne gangen av russerne. På graven til Skovoroda står det: «Verden grep meg, men fanget meg ikke».

Linjer som ikke lar seg fange er det rikelig av på Svadilja. De finnes i en løpsk låt som Gull i munn eller i de åpne og søkende intro’ene og outtro’ene. I disse små snuttene er det som om Jacobsen spiller ut i skogen i håp om å få svar. Men her er det ingen ekko å få. Skogen med sine mange tanketrær holder i stedet opp et speil der vi kan se oss selv og de selvpåførte krisene som rir oss som en mare.

Musikken bærer i seg tiden.

Først og fremst bærer musikken seg selv der den beveger seg i sin egen lydlig logikk. Musikk eksisterer imidlertid ikke som et eget selvgående luftskip uavhengig av person, erfaringer, holdninger, tanker eller lydlandskapet den blir til i.

Når vi hører musikk hører vi musikere som musiserer med tiden.

Tiden på sin side blir definert av flere faktorer. Skjellsettende hendelser som 11. september 2001, idéer eller tidsavtrykk som det et kunstverk eller stykke musikk er. Musikk fra ulike tider kan til og med gi en bedre fornemmelse av tiden den er blitt til i enn en hvilken som helst historisk dokumentar.

Selv har jeg levd av å musisere med tiden siden 1985. Samtidsmusisering. Kunstmusikk for, om og med vår samtid. Som de fleste andre av mine komponist-kollegaer er jeg opptatt av og engasjert i min samtid. Det hører til det å åpne seg for tiden blant annet for å vite mest mulig om sammenhengen musikken vil fremføres i. Det finnes en lang tradisjon for komponister som har engasjert seg som aktivister eller politisk.

Da jeg i 2019 fikk idéen om å starte TronTalks festivalen var jeg motivert av tanken om å lage en arena for en åpen offentlig samtale. På denne arenaen ville jeg plassere kunstmusikken i sentrum, side om side med langsomme tanker. Samtidsmusikken hører hjemme i en filosofisk samtale om samtiden. Jeg ville at musikken skulle være noe mer enn et pauseinnslag eller hvileskjær. Den skulle være en kunstnerisk ytring, en auditiv tanke som kunne tilføre den åpne samtalen energi, ettertanker eller en annen, ny kvalitet.

TronTalks er en festival som setter samtalen i førersete. Den offentlige samtalen på digitale plattformer er preget av polarisering og har ingen rom for tvisyn, læring eller nye tanker. Vi er dessuten midt inne i en rivende teknologisk utvikling som utfordrer spørsmålet om hva det vil si å være menneske. På samtalefestivalen TronTalks har jeg utviklet en egen modell for samtale.

Samtalene er gjerne en og en halvtime lange og ledes av en moderator med et panel bestående av 3-4 samtalere med bakgrunn fra forskjellige deler av samfunnet. Etter en kort innledende runde kommer første musikalske ytring (et verk, eller deler av et verk, +/- 10 minutter). Deretter fortsetter samtalen med en ny musikalsk ytring omtrent en time ute i seansen også igjen til slutt.

Samtaler er improvisasjoner over et tema. TronTalks-samtaler er lange og de som er med får god plass til å reflektere. Samtidsmusikk er ofte strukturert som refleksjoner over et musikalsk materiale. I motsetning til andre musikkgenrer kan samtidsmusikk stimulere lytting, konsentrasjon og refleksjon. Vi har fått tilbakemeldinger fra publikum som forteller at musikken får dem til å lytte ekstra godt etter.

I programmeringen av samtalene i TronTalks legger jeg ingen vekt på sammenheng mellom tema for samtalene og musikkverket. Musikken står på egne bein som et sanselig kontrapunkt til den filosofiske samtalen. Det fungerer over all forventning. Publikum er overrasket både over at de blir utsatt for musikk de aldri ville ha oppsøkt selv, og av hvordan vekslingen mellom høytenkning og kunstmusikk funger.

Selv er jeg ikke overasket. Jeg har alltid sett på mitt arbeid med musikk som et tankearbeid.

TronTalks er satt sammen av flere ulike typer arrangement. Festivalen inneholder visuell kunst, forestillinger, konserter, vandringer, middag ved et langbord, performance, osv. Men i kjernen ligger samtalen, bygget på det jeg har valgt å kalle TronTalks-modellen.

Kvar bur du? Kor held du til? I ditt arbeid? Eller i kvardagen? Det er spørsmålet. Det seier kven du er. (Fra dagboken til Olav H. Hauge)

Spørsmålene trenger ikke å stoppe her; hvor hører du til? I dine tanker, eller i det du tror på? I dine minner, opplevelser, følelser eller handlinger? Er det relasjonen til familie, venner, kollegaer som forteller hvor du bor, eller hører du til i Netflix-seriene, nyhetsoppdateringene eller Facebook-feeden?

Svaret forteller hvem du er. Stedet vi bor på er ikke så avgjørende lenger for hvor vi hører til, kanskje heller ikke kulturen vi er en del av. Tiden vi bruker på nettet virker derimot å bety mer enn noensinne. På grunn av nettets allestedsnærværenhet kan mennesker som bor under samme tak føle seg hjemme på vidt forskjellige planeter. Vi bor i ulike virkeligheter.

Pandemien har ført til at vi bruker mer av tiden vår online. Det har gjort noe med oppmerksomheten og konsentrasjonsevnen forteller folk jeg snakker med. Mere tid på nettet gjør oss utsatt for mekanismer som forer oss med et overflod av det vi klikker på og liker. Vi mesker oss i egne likes, preferanser og bekreftelser.

Hva skjer når vi bevisst eller ubevisst bygger tilhørighet til våre nett-klikk? Hva skjer når identiteten formes av det vi liker? Rommet rundt oss blir kanskje trangere? La-la-liker-land er uten innvendinger og motstand, uten korrektivene en samtale med en god venn eller en krevende teaterforestilling kan gi. Endeløse bakteriebad i egne preferanser gir grenseløse vekstforhold for fartsblindhet, faktaløs tro, dårlige lytteforhold og svekket evne til å snu i tide. Kanskje vi blir mere ufordragelige, isolerte og irriterte? Dømmekraften svekkes og flere utvikler krigerske holdninger. 

Ekstremiteten og de antidemokratiske holdningene vi ser vokse i hele verden blir bare sånn passe godt forklart av etablerte samfunnsmodeller. Professor i Statsvitenskap, Bernt Hagtvet bruker Marx sine teorier om Filleproletariatet i et innlegg i Aftenposten 5. februar i et forsøk på å forklare MAGA og stormingen av Capitol. Ekstremismen forklart som et utslag av sosial og økonomisk misnøye, stemmer bare sånn passe med OL-vinneren og de private jetflyene som fløy til Washington D.C. for å ta del i stormingen.

Det gir mere mening å forstå de anti-demokratiske bølgene som et utslag av en voksende og altomgripende oppmerksomhets-økonomi. Den som behersker oppmerksomhetens kunst i informasjonsteknologiens tidsalder, har også makten noe den avgåtte presidenten Donald Trump er et grelt og selvlysende eksempel på.

I en kronikk i The New York Times 4. Februar, skriver Charlie Warzel om advarsler fra internettets barndom, fremsatt av den teoretiske fysikeren Michael Goldhaber. Goldhaber forutså allerede på 1980-tallet hvordan nettet ville dominere våre liv og føre til skamløse politikere, reality-TV, bruken av sosiale medier til terrorformål, influencere og at evnen til å konsentrerer seg og holde fokus ville bli knust. Han forutså også hvordan sosiale medier ville vokse seg store og belønne de som mestret å holde på oppmerksomheten. 

Goldhaber leser volden i Washington D.C. i lys av oppmerksomhets-suget. Den økende polariseringen i samfunnet handler i følge Goldhaber om kampen om oppmerksomheten. «Se på de mange ulike grupperingene som var med i angrepet (6. januar), QAnon-tilhengere, paramilitære, Covid-19-fornektere og andre. De representerer en verden der alle desperat søker sitt eget publikum, der de filmer seg selv på vei inn i Capitol og fragmenterer virkeligheten på sin vei. Jeg ser at dette bare vil akselerere i tiden som kommer.»  «Folk med lavere utdannelse eller som bor utenfor de store byene mener de ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Vi burde ha fanget opp disse følelsene på et tidligere stadium, for det er kraftfulle og farlige følelser», sier Goldhaber.

Tilhørighet og beinhard identitets-markering blir stadig viktigere i alle mot alle-kampen om oppmerksomheten. Under pandemien er frontene blitt hardere og skyttergravene dypere. Mistenksomheten vokser når vi ikke kan møtes, lese hverandre som før og korrigere hverandre i fysiske møtepunkter. Selv er jeg ikke av de som mister nattesøvnen av bekymringer for hvor dette skal ende, men kjenner gryende uro om ikke oppmerksomhets-suget er del av hvordan vi skal forstå samfunnsutviklingen. Vår menneskelighet utvikles i møte med dyptgripende endringer som oppmerksomhets-økonomien bringer med seg, men bare om vi evner å se hva dette handler om og holder samtalen åpen.

Goldhabers største bekymring i dag er hvordan mange fortsatt ikke forstår omfanget av og i hvilken grad oppmerksomhets-økonomien griper inn i alle sine liv. 

Hva vil oppmerksomhetsjaget gjøre med tenkningen og vår kollektive evne til å ta gode politiske beslutninger for felleskapet? Når hodet fores med egne likes og bekreftelser er dette som et kosthold basert på kaker og brus uten fiber og omega-3. På samme måten som kroppen trenger vitaminer, mineraler og næringsstoffer trenger også tankene motstand, komplisert informasjon og utfordringer fra mennesker med andre perspektiv.

Dette brystet er et drops. Brystkassen min er et drops fra i går, liten, sleip og klissete og full av svarte hår – for du er hva du har spist og det som du spiser skal du bli» – Gustav Lorentzen

«Oppmerksomhet er litt som luften vi puster i. Den er livsnødvendig men usynlig og finnes i begrensede mengder. Det føles som om oppmerksomheten er blitt forurenset», skriver Warzel i NyTimes. Han mener det henger sammen med at oppmerksomheten sosiale medier gir er av stadig dårligere kvalitet. Det blir for lite oksygen i rommet.

Jaget etter oppmerksomhet er i ferd med å endre samfunnet. Det er ingen tvil om at det ligger virkelige problemer bak opprøret i Washington D.C. og urolighetene vi ser flere steder i verden. Økte økonomiske og sosiale forskjeller, økt avmaktsfølelse, svekket demokrati og en offentlig sektor som umyndiggjør individets dømmekraft, bidrar til dette. Men å luke ut kampen om oppmerksomheten for å forstå urolighetene, kan vise seg å bli en stor regnefeil. Det er ingen garantier for at ikke det samme kan oppstå i et av verdens mest stabile land.

Hvor bor du? Hvor holder du til? Postbox Tik Tok? 

Vær oppmerksom på hva du gir oppmerksomhet.

Det eneste jeg er redd for…

Det er like før start på 400 meter hekk, VM i friidrett 2019. Nrk sitter på tribunen sammen med Leif Olav Alnes, treneren til vår favoritt, Karsten Warholm.  «Hva er du redd for kan skje, nå like før start?», spør journalisten. «Redd?», svarer Alnes. «Nei, det eneste jeg er redd for er om det ikke blir noe utvikling»

Jeg er ganske sikker på at den underfundige og kloke løpetreneren visste hva han sa. Utvikling er nøkkelen til å leve meningsfulle liv. Alle er avhengig av positiv utvikling, av forbedring for å føle mening med tilværelsen kunne filosofen Einar Duenger Bøhn fortelle oss da han var med på lanseringen av TronTalks i mai.

Personlig utvikling er viktig, men også felleskapet og samfunnet trenger utvikling for å være attraktive og meningsfulle for oss som bor her og andre. Hva er det som må til for at Nord Østerdalen skal utvikle seg? Det er flere svar på det. Næringsutvikling, kulturutvikling, et breiere tilbud til alle, osv. Etter å ha bodd her i et år er jeg imidlertid opptatt av uenigheten. For å være mere presis, jeg er bekymret for måten vi er uenige på her i dalen.

Uenighet er livsviktig for samfunnsutviklingen. For der mange tenker likt, tenkes det ikke særlig godt. Politisk uenighet og uenighet basert på verdier og ulike virkelighetsoppfattelse, er avgjørende for å finne de beste løsningene og inspirerer til nye idéer og tiltak. En god debatt og arena for uenighet tuftet på respekt for at vi er ulike, er som en friidrettsarena der de beste løsningene og idéer kappes om å vinne frem. En god uenighetskultur er det som har gjort demokratiet til den beste måten å organisere samfunnet på.

Det er imidlertidig forskjell på uenighet. Den gode uenigheten bygger på respekt og forståelse av et felles mål, som til eksempel å gjøre Nord Østerdalen mere attraktiv for tilflytting. Den dårlige uenigheten handler om å hevde seg selv og de som er enige med deg ved bruk av hersketeknikker, harselering eller uthenging. Den dårlige uenigheten florer gjerne i kommentarfeltene, der hvor alle kan skrive det de vil uten å måtte stå til ansvar for det. Den dårlige uenigheten dyrker polarisering, lufttette ekkokammer og seg-selv-nok holdninger. Den dårlige uenigheten har en tendens til å bøye fakta eller blåse en lang marsj i disse og driver gode folk ut av politikken og samfunnsdebatten på grunn av hets og trusler.

I en god debattkultur kveles ikke uenigheten og karakteriseres som «bråk». I et godt demokrati er ulikhet positivt og det er høyt under taket for høyttenkning. I en god uenighetskultur er det godt med rom for kritikk og andre synsvinkler. En god uenighetskultur er i tillegg fundamentert i fakta. Når ordførerene i Tynset og Alvdal eksempelvis fremstiller WWF som en organisasjon med svin på skogen, er det bra at folk er kritiske og sier at dette faktiske er helt feil.

På den annen side kan mange være redde for seg selv sin familie, arbeidsplass, kultur eller hjemsted. Det er menneskelig å være redd, beskytte seg, og kanskje lukke seg for hva andre måtte mene om verden. I en tid der polarisering øker, må vi snakke mere om hva det vil si å være menneske. Vi må skape nye rom for tanker, ettertanker og debatt. Vi må skape en god uenighet der det er trygt å ytre seg og være den man er. Det er dette jeg vil prøve å få til med TronTalks. 

Festivalen TronTalks som for første gang arrangeres i år foregår på Tynset Kulturhus med gode folk som Sigrid Ekran, Tone Sofie Aglen, Thomas Holland Eriksen og Henrik Syse. Lørdag 8. august skal vi snakke om vilje og viljestyrke. Hvilken rolle spiller den i våre liv? 

TronTalks er en arena der alle kan delta og der det skal være høyt under taket for uenighet. Hva vil du? Hva vil jeg? Vil vi det samme? Hva vil vi med Nord Østerdalen?

Det eneste jeg er redd for er at det ikke blir noen utvikling i Nord Østerdalen, verdens fineste sted. Det er ingenting å være redde for om vi åpner for mere god uenighet og flere tanker om hvordan denne fjellregionen kan utvikle seg. 

Mere åpenhet og mere demokrati, var refrenget etter terrorangrepene 22. juli for 9 år siden. Kanskje på tide å begynne nå?

Velkommen til TronTalks

Glenn Erik Haugland

Festivalsjef