Rastløs komponist og skribent.

Det eneste jeg er redd for…

Det er like før start på 400 meter hekk, VM i friidrett 2019. Nrk sitter på tribunen sammen med Leif Olav Alnes, treneren til vår favoritt, Karsten Warholm.  «Hva er du redd for kan skje, nå like før start?», spør journalisten. «Redd?», svarer Alnes. «Nei, det eneste jeg er redd for er om det ikke blir noe utvikling»

Jeg er ganske sikker på at den underfundige og kloke løpetreneren visste hva han sa. Utvikling er nøkkelen til å leve meningsfulle liv. Alle er avhengig av positiv utvikling, av forbedring for å føle mening med tilværelsen kunne filosofen Einar Duenger Bøhn fortelle oss da han var med på lanseringen av TronTalks i mai.

Personlig utvikling er viktig, men også felleskapet og samfunnet trenger utvikling for å være attraktive og meningsfulle for oss som bor her og andre. Hva er det som må til for at Nord Østerdalen skal utvikle seg? Det er flere svar på det. Næringsutvikling, kulturutvikling, et breiere tilbud til alle, osv. Etter å ha bodd her i et år er jeg imidlertid opptatt av uenigheten. For å være mere presis, jeg er bekymret for måten vi er uenige på her i dalen.

Uenighet er livsviktig for samfunnsutviklingen. For der mange tenker likt, tenkes det ikke særlig godt. Politisk uenighet og uenighet basert på verdier og ulike virkelighetsoppfattelse, er avgjørende for å finne de beste løsningene og inspirerer til nye idéer og tiltak. En god debatt og arena for uenighet tuftet på respekt for at vi er ulike, er som en friidrettsarena der de beste løsningene og idéer kappes om å vinne frem. En god uenighetskultur er det som har gjort demokratiet til den beste måten å organisere samfunnet på.

Det er imidlertidig forskjell på uenighet. Den gode uenigheten bygger på respekt og forståelse av et felles mål, som til eksempel å gjøre Nord Østerdalen mere attraktiv for tilflytting. Den dårlige uenigheten handler om å hevde seg selv og de som er enige med deg ved bruk av hersketeknikker, harselering eller uthenging. Den dårlige uenigheten florer gjerne i kommentarfeltene, der hvor alle kan skrive det de vil uten å måtte stå til ansvar for det. Den dårlige uenigheten dyrker polarisering, lufttette ekkokammer og seg-selv-nok holdninger. Den dårlige uenigheten har en tendens til å bøye fakta eller blåse en lang marsj i disse og driver gode folk ut av politikken og samfunnsdebatten på grunn av hets og trusler.

I en god debattkultur kveles ikke uenigheten og karakteriseres som «bråk». I et godt demokrati er ulikhet positivt og det er høyt under taket for høyttenkning. I en god uenighetskultur er det godt med rom for kritikk og andre synsvinkler. En god uenighetskultur er i tillegg fundamentert i fakta. Når ordførerene i Tynset og Alvdal eksempelvis fremstiller WWF som en organisasjon med svin på skogen, er det bra at folk er kritiske og sier at dette faktiske er helt feil.

På den annen side kan mange være redde for seg selv sin familie, arbeidsplass, kultur eller hjemsted. Det er menneskelig å være redd, beskytte seg, og kanskje lukke seg for hva andre måtte mene om verden. I en tid der polarisering øker, må vi snakke mere om hva det vil si å være menneske. Vi må skape nye rom for tanker, ettertanker og debatt. Vi må skape en god uenighet der det er trygt å ytre seg og være den man er. Det er dette jeg vil prøve å få til med TronTalks. 

Festivalen TronTalks som for første gang arrangeres i år foregår på Tynset Kulturhus med gode folk som Sigrid Ekran, Tone Sofie Aglen, Thomas Holland Eriksen og Henrik Syse. Lørdag 8. august skal vi snakke om vilje og viljestyrke. Hvilken rolle spiller den i våre liv? 

TronTalks er en arena der alle kan delta og der det skal være høyt under taket for uenighet. Hva vil du? Hva vil jeg? Vil vi det samme? Hva vil vi med Nord Østerdalen?

Det eneste jeg er redd for er at det ikke blir noen utvikling i Nord Østerdalen, verdens fineste sted. Det er ingenting å være redde for om vi åpner for mere god uenighet og flere tanker om hvordan denne fjellregionen kan utvikle seg. 

Mere åpenhet og mere demokrati, var refrenget etter terrorangrepene 22. juli for 9 år siden. Kanskje på tide å begynne nå?

Velkommen til TronTalks

Glenn Erik Haugland

Festivalsjef

  • En appell

Viljen til å styre samfunnsutviklingen har ikke tatt pause på grunn av Covid-19, det har bare bitt vanskeligere å få øye på hvem som nå får det som de vil.

Selv om hjulene langsomt er i ferd med å rulle igjen, har korona-pandemien skapt et vakuum, en unntakstilstand med tusenvis uten arbeid og mange tusen innestengte i egne hjem. De strenge smittevernstiltakene fører i tillegg til at kulturen rammes ekstra hardt og ikke kan utøve rollen som felleskapsbyggende prosjekt. 

Korona-epidemien er mer enn noe annet en unntakstilstand for felleskapsfølelsen.

Krisen er også en mulighet for de som har ressurser og viljen til å utnytte unntakstilstanden. Mens du karantene-slumrer er det andre som jobber for sine egne interesser. De får det som de vil.

Hva skjedde med klima-aksjonene? Før unntakstilstanden var skolestreiker og Gretha Thunberg på alles lepper og det blåste en grønn vind gjennom verden. Et vindu for bærekraftig forandring åpnet seg takket være engasjement fra en ny generasjon som hadde våknet til. Svart energi ville noe annet, og for noen uker siden vedtok Stortinget tidenes gavepakke til oljeindustrien, uten protesterende barn og ungdommer på Stortingsplassen. Over alt i verden meldes det om det samme – den grønne omstillingen taper terreng under pandemien.

Hvordan er et slikt stemningsskifte mulig? Det var mer enn økonomien som stoppet opp da Koronaen tok over verden. Aksjoner, protester og folkebevegelser ble plutselig satt på vent. Demokratiet handlet plutselig om informasjonsarbeid fra helsevesenet, mens store økonomiske pakker fløy ut av små komitéer. Covid-19 har satt demokratiske endringsprosesser på pause, i alle fall de som legger restriksjoner på tunge næringslivsaktører.

Det er ingen tvil om at Koronapandemien vil endre samfunnet, og det er blitt sagt at vi ikke vil se endringene før etter lang tid. Det stemmer ikke. Endringene skjer nå, og de skjer i stor fart.

Det skjer endringer i samfunnet mens vi ligger under digitale dyner og melker strømmetjenster for halvgode tv-serier. Endringene skjer mens alle øyne er vendt mot Statsministerens daglige pressekonferanser. Endringene skjer fordi noen utøver endringsvilje mens likegyldigheten vokser og frykten for å bli smittet suger oksygenet ut av rommet.

I en artikkel i The New York Times før helgen pekte kommentator David Leonhardt på samfunnsendringer pandemien allerede har satt i gang. Mindre og sårbare næringslivsaktører bukker under, lokale medier og butikker kaster inn håndkle og de store selskapene blir enda større.

Parallelt skjer det endringer med oss som individer, endringer i vaner og viljen til å gjøre en innsats. Lærere melder økende passivitet hos elever. Nettmøter på Zoom, FaceTime eller Skype samt kommentarfelt-kommunikasjon endrer våre sosiale evner radikalt når blikkene flakser rundt på skjermen i stedet for å møtes ansikt til ansikt.

Lenge før Covid-19, pekte psykolog Elke Rønning på konsekvensene av økende bruk av skjermer blant de unge. Viljestyrken og evnen til å konsentrere seg blir svekket av de mange timene med skjerm som fyller hverdagen, hevdet hun. At dusjen av dopamin som sosiale medier gir deg virker passiviserende, burde være enkel vitenskap.

Vi vet enda ikke hva hjemmekontorets tidsalder vil gjøre med arbeidslivet. For flere er det blitt mere tidskrevende å gjennomføre arbeidsoppgaver og grensene mellom arbeid og fritid er blitt mere utydelig. Høye skuldre og digital stress har lagt en tung tåke over kommunikasjonen, men også refleksjonsnivået og nytenkningen. Nettet kan levere all den faktabaserte informasjonen du trenger, men aldri den irrasjonelle, emosjonelle eller tilfeldige informasjonen eller kroppsspråket som fysiske møter kan gi. Forståelsen av tilværelsen og hverandre hviler på langt mer enn det fakta og fornuft kan levere.

Et slitesterkt samhold bygges ved å være tilstede, i samme rom, på samme sted, fysisk. Samholdet handler om samtaler, kulturopplevelser og demokratiske prosesser som engasjerer og involverer de mange, ikke de få. Om Koronakrisen og viljen til dugnad utnyttes av få sterke aktører som vil endre samfunnet til sin fordel, vil det kunne få alvorlige konsekvenser for demokratiet.

Viljen er drivkraften for alt som skjer. Viljen er en verdensmakt, skriver Henrik Ibsen i De unges forbund. Det er den fortsatt. Spørsmålet er hvem som skal eie viljen. I idretten snakkes det ofte om at den som vil mest vinner. Slik er det med samfunnsutviklingen også. Utviklingen kan ikke overlates til noen få ressurssterke aktører mens vi andre kryper inn under digitale dyner og NettTv-koser oss i påvente av at koronaen slipper tak.

Likegyldighet og slapphet som karantene, hjemmekontor og hjemmeundervisningen har ført til tærer på samholdet. Mens felleskapsbyggende aktører som kultur og idrett ligger med brukket rygg, kan likegyldighet få større skadepotensiale enn oppblomstringen av trafikk på nettsteder fra ytre høyre som PST nylig advarte mot.

Hva vil du? 

Vil du være en aktiv deltaker og eie viljen til å styre utviklingen? 

Eller skal andre få det som de vil?

Velkommen til den aller første TronTalks. 8. August på Tynset. Årets tema er VILJE. https://www.trontalks.no/trontalks-2020-program/

Jeg kan føle meg truet av at det blir flere fremmedkulturelle i samfunnet.

Jeg kan mene at demokratiet ikke virker i kampen mot klimaendringene. 

Jeg kan lengte etter en revolusjon, et nytt samfunn uten kapitalisme.

Men det er først når jeg mobiliserer vilje til å handle at følelser og meninger blir noe som kan få konsekvenser for andre.

Det er først når jeg handler at det som en gang har vært abstrakt, blir konkret. Handling forutsetter vilje til å sette tanker, følelser, impulser, fornemmelser eller idéer ut i livet. Det abstrakte blir dermed en virksom hendelse, en del av samfunnets dramaturgi.

Men først når det blir vilje bak ordene. Det krever sitt. Det må mobliseres, øves, trenes, prøves ut og gjentas over tid. Det må villes, villes og villes.

Men hva skjer om viljen får overtak og tanken bak blir utydelig eller forsvinner?

Hva skjer når intensjonen kommer i skyggen av hendelser og konsekvenser av handlingene i seg selv?

Det er uten unntak hendelsene, handlingene og konsekvensene det rapporteres om i mediene. Det ligger i sakenes natur. Hendelser skaper nyheter, langt mindre tankene bak. Det bakenforliggende «hvorfor?» må letes opp fra skyggene.

Kulemerker etter terrorangrep på en moské i Bærum

For tiden er det tett mellom rapportene om voldlige hendelser, skandaler og politisk bajaseri. Har vi helt mistet hodet? Når kulene peprer veggene på moskéen og rasistene lager apelyder på europeiske fotballbaner, har da viljen til å handle på de mørkeste innstinktene tatt overhånd? Har evnen til å stoppe opp og tenke over våre handlinger blitt svekket? Har tenkningen blitt svekket?

Dette filteret.

Denne kunstpausen.

Denne omtanken.

Dette lille stoppet.

Det lille øyeblikket der du kan få tenke deg om.

Tenke over det du ville si, tenke over det du vil gjøre.

Refleksjonen.

Hannah Arendt mente at nazisten Adolf Eichmann hadde feilet det å tenke da han ledet arbeidet med å utrydde jødene. Det var fravær av tenkning og refleksjon som hadde gjort Holocaust mulig. Nazistene gjorde alt de kunne for å bryte ned tenkningen og refleksjonen, mente Arendt. Utførelsen av jødeutryddelsen krevde vilje til handling, det var ikke rom til å tenke seg om.

Hannah Arendt, 1969. Foto: AP

Viljen til å gjennomføre nazistenes vanvittige idéer hadde vunnet over omtanken.

Hva var viktigst for de som gjennomførte jødeutryddelsen?

Idéen om at jøder ikke bør eksistere, eller viljen til å gjennomføre utryddelsen i seg selv?

Var det dette som var Viljens triumf?

Når får vilje til handling overtak og blir til ren vilje og ren handling uten tanke, omtanke eller tid til å tenke seg om? 

«Om komposisjon handler mer om vilje enn kunnskap, så hadde vi kalt det VILLST, og ikke KUNST

Denne sarkastiske tilbakemeldingen fra studietiden på Musikkhøgskolen har brent seg fast. Ikke hadde jeg de samme kunnskapene som flere av mine medstudenter, og ikke var jeg interessert i å fortape meg i sats-tekniske spissfindigheter. 

For meg var det langt viktigere ting som stod på spill.

Ung komponist som bedriver Villst på Høvikodden. Eksamenskonsert 1985.

I dag har jeg svaret jeg ikke klarte å formulere i Nordahl Bruns gate en svett dag i 1981. Å skape uten kunnskap om komposisjonsverktøyene eller musikkhistorien er umulig. På den annen side: et musikkverk uten energi, intensitet eller tilstedeværelse vil aldri kunne lette fra rullebanen. Uten en sterk vilje, en dedikert intensjon som gjør musikken unik ut over et kyndig stykke arbeid er musikken død.

Når jeg underviser unge komponister eller utfører fagutvalgsarbeid er dette spørsmål jeg alltid vender tilbake til:

Hva vil denne musikken?

Hva er hensikten?

Hvorfor er den blitt til?

Hva vil du?

Å bli komponist handlet for meg om en intens ønske om å bli noe annet enn det oppveksten bød på av valgmuligheter. Å skrive musikk ble en måte å søke seg til og konstruere et annet og bedre liv med rom for min egen musikalitet og interesser. Min musikk var og er fortsatt fundert i et sterkt viljes-driv, men jeg leter fortsatt.

Iscenesatt komponist, Høvikodden 1983

Where there’s a will, there’s a way.

En av de mest fundamentale friheter vi som kunstnere har er friheten til å gå egne veier. Skape det vi forestiller oss, handle som vi vil og la det stå til. La gå at jeg ikke kan komponere musikk med det tekniske håndverket som en Bach, men jeg kan lage mine egne teknikker, egne regler og egen logikk. For meg er det faktisk ingenting som er mere interessant enn kunstnere som gjør nettopp dette helt og fullt, kompromissløst og hemningsløst. Et eget univers med en egen alternativ virkelighetsforståelse.

Dont try this in the real world!

Å lage egne regler og følge sin egen logikk fungerer dårlig i det sosiale samspillet, samfunnet eller i politikken. Å leve i en hypersubjektiv boble i møtet med andre mennesker er helt enkelt uforenlig med et velfungerende samfunn. Alle kan ikke få det som de vil, sies det. Selv om fri vilje er en viktig forutsetning for et moderne liv, så vil et samfunn der folk ikke er villige til å inngå komprimisser, ta hensyn til andres behov og interesser, helt enkelt bryte sammen.

Forunderlig nok har vi i dag, i 2019, politiske ledere som agiterer og styrer med bruk av egen logikk, egne regler og alternative virkelighetsforståelser. Det har blitt et utbredt politisk handlingsmønster med den amerikanske presidenten Donald Trump som den mest høylytte. Viljestyrte politikere som er kompromissløse og hemningsløse. Handlingene, retorikken og væremåten smitter. Stadig flere føler de kan ta seg friheter, ta saken i egne hender eller slenge om seg med nedsettende og rasistiske holdninger. Ut med fakta, forskning og historiske realiteter. 

Det er sånn fordi jeg vil at det skal være sånn.

Er enkelte maktmenneskers hypersubjektive vilje i ferd med å ta overhånd? 

Er denne viljen på ville veier i ferd med å kvele tenkningen?

På den annen side:

Viljen min ga livet mitt en retning.

For meg var det et gode som også andre har hatt glede av.

Jeg vil skape noe nytt til forundring, glede og ettertanke.

Kall det villst eller kunst eller hva som helst!

En sterk vilje kan være bra og den kan være ødeleggende. Nøkkelen ligger i å kjenne til og bruke livet til å lære stadig mer om hva det er du vil. Rent bortsett fra det er det vel Kardemommeloven som gjelder.

Vi distraheres.

Slik er menneskenaturen. Vi dagdrømmer, fantaserer, innbiller oss, hører en idotisk melodi kverne om og om igjen inne i hodet, snakker med oss selv, ser for oss scenarioer og kobler av fra arbeid og fokus. Og vi googler, snapchatter, poster, tvitrer, surfer og stirrer på skjermer.

bruegel

Pieter Bruegel: Dulle Griet, ca. 1562

Distraksjon er som en pauseknapp. På samme måte som søvn, kan distraksjon være et sted å rense hodet for fastlåste tankemønstre og avlede oppmerksomheten bort fra smerte, ubehageligheter og tungsinn. Distraksjonen kan åpne for nye uventede løsninger og innsikt eller helt enkelt være et fristed.

Å være for lenge og for mye distrahert kan imidlertid være lammende og fremtvinge avmakt. Som alt annet i livet handler det å finne en balanse. I dette tilfelle en balanse mellom å være fokusert og distrahert. Å arbeide for mye kan slite ut et menneske, mens en tilværelse full av distraksjoner kan passivisere og gjøre folk trollete og aggressive.

Men det er forskjell på distraksjoner.

Frie fabuleringer, assosiasjonsrekker og tankespinn er morsommere og ligger nærmere egne erfaringer enn distraksjonene som fanger oppmerksomheten via en skjerm. Den frie distraksjonen er usensurert, uredigert og full av innfall. Den digitale distraksjonen er regissert og styrt av algoritmer. Å klikke seg fra side til side styrer nysgjerrigheten, er forutsigbart og kjedelig.

Den tiden vi bruker på å distrahere oss på nett er i tillegg gull for kommersielle aktører som vil tjene penger din tidtrøyte. Distraksjonen din er til salgs ved at du blir tilbudt varer som matcher klikkene dine og algoritmene disse genererer. Man tenker dårligere og likere de som befinner seg i ditt ekkokammer, i tillegg til å hjelpe andre tjene store penger.

The-Creepy-Looking-“Anti-Distraction”-Helmet-of-the-1920s-2

Les om denne hjelmen som skulle fungere mot distraksjon her!

Distraksjonene er best når de får være frie. Assosiasjonen som får lov til å løpe avgårde i nye uopptråkkede baner er rikere, villere og morsommere enn det nettklikkene kan levere. Dessuten er frie distraksjoner er ofte tankehager der musikk, bildekunst, litteratur og scenekunst blir til.

Kunstneriske uttrykk kan fungere som en døråpner for fri tenkning og assosiasjoner for den som åpner seg for et forunderlig bilde, ulogisk lydlandskap eller merkverdige bevegelser. Undringen kan åpne kontakten med dagdrømmene og underbevisstheten og berike tilværelsen med de mest merkverdige distraksjoner.

Selv kan jeg ikke tenke meg en bedre måte å bli distrahert på enn den jeg lager på egenhånd.

Man får ikke mer moro enn man lager selv.

Reddipling fra PoY! – Glenn Erik Haugland & Heidi Tronsmo

#PoY! #distraksjoner #distraksjon #Bruegel #fri

Fredag: Kulturminister Trine Skei Grande legger frem «Kulturens kraft» – en kulturmelding som med overbevisning og virksomme ord plasserer kunst og kultur i frontlinjen mot fake news, hatytringer og nedbryting av felleskapet.

Lørdag: Emilie Nicolas synger «Feel fine» for en intetanende fan (Freddy Holden) som ikke klarer å sette ord på hva sangen betyr for han.

Hva har disse to hendelser med hverandre å gjøre?

Det ene er et dokument fra landets politiske ledelse som adresserer noe av det mest bekymringsfulle i vår tid. En marsjordre for de som styrer og finansierer kulturfeltet og et mulighetsrom for kunstnere og kulturarbeidere. Meldingen er klar: Landet trenger kunst og kultur for å verne om menneskeligheten. Store ord.

Den andre er en sang. En følelse og livsituasjon fanget i ord, følt stemmebruk og en komposisjon som våger å være nær uperfekt. «Is there a soul there?» synger Emilie Nicolas mens Freddy-fan ikke vet hvordan han skal takle det overveldende møtet med sangen og kanskje noe i seg selv som er umulig å vise på direktesendt tv.

Ja, det er regissert.

Det ene er storpolitikk. Det andre kanskje årets tv-øyeblikk.

Men det har betydning. På hver sin måte.

På grunn av tiden vi lever i. Og timingen.

Kulturmeldingen kommer i en tid da liberale demokratier er truet av retorikk og løgn fra ledere som nyter tillit fra millioner av mennesker. Fakta er i spill. Journalistikken er under angrep. Storpolitikk er blitt underholdning. Gubber på min alder slenger ut møkk i kommentarfeltene fordi de kjeder seg. Hva skal de bruke all tiden sin til?

words_matter-2045100-2-1543311270576

Kulturminsteren snakker om dannelse. Om å lære å skille mellom fakta og fiksjon. Kulturmeldingen holder opp kunstens virkekraft som kreativ og kritisk korrektiv til omgivelsene. Uten kunsten, ingen kultur. Kulturmeldingen snakker om kulturens kraft som samlende. Det handler om idéer, tanker, følelser og perspektiv som som blir artikulert og får vekt.

Kulturmeldingen er et dokument fullt av ord. Noen har ment festtale og honnørord. Andre mener det er for mye ord og for lite handling.

Politikk handler om løsninger og retorikk. Politikk er idéer omsatt til lover og bevilgninger. Konkrete ordre, tiltak og et uttrykk for vilje og retning: Slik gjør vi det her – sier politikken.

Mye av den politiske agendaen den siste tiden har handlet om ordenes vekt. Leder for Krf, Knut Arild Hareide har sammen med de av oss i Venstre som var mot å gå i regjering med FrP, sagt gang på gang: ORD BETYR NOE. Det handler om verdier.

Words matter stod det på demonstrantenes plakater når Trump besøkte en synagoge som ble rammet av høyreekstrem terror for noen uker siden. Sylvi Listhaug måtte gå av som Justisminister på grunn av ordene hun skrev på Facebook om Ap og terror.

Ord betyr noe, også når de kommer i form av en kulturmelding. Trine Skei Grandes kulturmelding er ingen tilfeldig sammenstilling av honnørord og feel good fraser. Det er ord som handler om verdier. Rette ord til rett tid.

WORD!

Men dette vet statsråden og hele hennes departement; alt som kommer nå vil bli målt opp mot kulturmeldingen. Ord må følges opp med handling, med lover og bevilgninger. Det nytter ikke å skrive at kunst og kultur er ytringer med samfunnsbyggende kraft om den som lager kunsten ikke har penger til neste husleie.

Og for å utøve min rolle som kritisk kunstner: Kulturmeldingen snakker varmt om den nye digitale virkeligheten. For varmt? Har meldingen glemt av vi lever i praksisen og ikke i bytes og digitale koder?

En kulturmelding kan ikke og skal heller ikke synge slik Emilie Nicolas gjør. Men det er i praksisen, når skjermene er gjemt i lommene eller lagt hjemme at vi erfarer hva det vil si å være del av et felleskap. Det er i den kulturelle praksisen sanselige opplevelser som skaper spor blir til.

truth-166853_1920-1-620x342

Den siste tiden har jeg vært i debatt med Kulturtanken om vi trenger en nasjonal samtale om kvalitet. Jeg mener vi ikke trenger en byråkratisk kvalitetssamtale. Kvalitet diskuteres hele tiden og blir til basert på erfaringer fra det praktiske i møte med nye idéer. Som en sa i en kommentar til debatten: man kan ikke bake en kake bare fordi man har sett et bilde av hvordan den skal se ut tilslutt. Det må gjøres. Prøves og feiles. Øves. Med mel, sukker og riktig varme i ovnen.

Nok om det. Kulturens kraft og Feel fine handler om ord og musikk som betyr noe utover seg selv og konteksten de fremføres i.

Det handler om at tiden og timingen og hvordan ordene og musikken virker som noe langt viktigere enn egeninteresser, egne preferanser og egne behov.

skjermbilde_2018_11_25_21-2045100-1-1543180321285

#kulturmedlingen #kulturenskraft #TrineSkeiGrande #P3Gull #EmilieNicolas #Word! #Feelfine

9. Novemer var jeg på konferanse i regi av Kulturtanken. Det handlet om Kvalitet i kunst og kultur for barn og unge.

I løpet av noen få hektiske timer skulle vi forfatte «kvalitetsprinsipper» med utgangspunkt i begreper som risikovilje, mangfold, kunstnerisk autonomi, læring, underholdning og refleksjon, for å nevne noe. Mange satt med verdifull praktisk erfaring som hadde vært veldig nyttig å bygge på, men det ble det ikke tid til.

I stedet ble vi jaget fra tema til tema og nærmest pisket til å skrive halvtenkte tanker på små gule lapper. Det hele utartet seg som et norgesmesterskap i hurtig-forumleringskunst.

Hva skulle dette være godt for egentlig?

img_4745-2045100-1-1541792844825

Her var produsenter og formidlere (og noen stakkars få kunstnere) fra hele landet samlet for å reflektere og samtale om kvalitet. De kunne ha gitt dette hellige kulturpolitiske honørordet kjøtt og blod med årevis med erfaringer fra det å skape, forske, tilrettelege, formidle og møte barn og unge med musikk, teater, dans, sirkus, bøker, filmer, bildekunst. En gylden anledning ble skuslet bort i et overregissert gruppearbeid uten annet mål enn å gi Kulturtanken legitimitet for å starte en årelang utredningsarbeid om kvalitet.

Var ikke Kulturrådets fireårige lange forskningsprogram om samme tema, kvalitet brukandes til noe?

Hva er det med kulturbyråkratiet som bruker så mye tid og ressurser på å problematisere og utrede kulturpolitiske floksler?

Hvorfor skal det brukes så mye tid og penger på luftgitar-spilling med begreper, når det er langt viktigere ting å snakke om?

Det pågår kulturkriger som barn og unge står midt oppe i. Store endringer nå og i nær fremtid som den oppvoksende generasjoner må lære seg å håndtere. Da er ikke hule begreper om kunstens autonomitet det vi skal bruke tid og penger på.

Kulturtanken har planer om å bruke mange år på å utrede kvalitet i kunst og kulturformidling til barn og unge.

Det bør de få slippe å gjøre.

Møteleder fra Kulturtanken sa at vi aldri kan snakke nok om kvalitet.

Ja, men kanskje det har blitt snakket nok om dette i kulturbyråkratiet?

Kanskje de  burde snakke mindre om kvalitet, og mer om hvordan kunstneriske ytringer virker inn på våre liv?

Fra Supra 2018

Fra SUPRA 2018 – Heidi Tronsmo/Glenn Erik Haugland

#Kulturtanken #Kulturrådet #Kvalitet

Det er ikke mulig å snakke om musikalske lytteropplevelser uten å samtidig å snakke om sansene.

Eller det sanselige.

En musikalsk opplevelse har for meg alltid vært mer enn noe som kun har med øregangene å gjøre. Jeg tenker på musikk og opplever musikk som noe fysisk. Og metafysisk. Og visuelt. Det er i alle fall minst et par sanser til i sving når jeg hører på eller komponerer musikk.

Som anmelder har jeg ofte brukt ordet sanselig om musikalske opplevelser som oppleves som sublime, sjelfulle eller fulle av liv. Jeg kan føle meg berørt av musikken, eller den musikalske fremførelsen. Og når jeg skriver berørt, så er ikke det nødvendigvis emosjonelt. Det er fysisk. Sånn som her når den svenske klarinettisten Martin Fröst spiller andre satsen fra Mozarts klarinettkonsert. Det tar pusten fra meg.

 

Det blir ikke mere sanselig enn dette. 

Men hva betyr egentlig det? At noe er sanselig? Jeg kan kanskje ikke gi noen fasitsvar på det, lytteopplevelsen må jo nødvendigvis være subjektiv. Men for meg så har dette alt å gjøre med det å lytte tredimensjonalt. Mine livserfaringer spiller med når jeg lytter til Fröst/Mozart. Jeg blir satt til en annen tid, jeg kan fysisk føle hvordan musikken har med luft, pust å gjøre, og jeg befinner meg i noe uendelig vakkert og skjørt. Musikken får meg til å holde pusten, i frykt for at noe vil bli knust. 

Det er sanseløst vakkert.

Men det mangler noe.

Jeg lytter til Fröst gjennom headsettet mens jeg ser han på YouTube, og kjenner at jeg savner å være i det samme rommet og puste i den samme luften som klarinettisten og orkesteret. Vel er de i sin egen boble, dypt konsentrert, lyttende, men jeg vet at den akustiske tilstedeværelsen ville ha gitt meg flere sanseinntrykk som jeg ikke får gjennom denne videoen. Den visuelle opplevelsen er i tillegg redigert. Gjennom kamera-produksjonen kommer jeg riktignok nærmere fingerne til solisten, det forsiktige anslaget til fiolinene og de lukkede øynene, men ved å ikke være tilstede i konsertsalen kan jeg ikke la blikket vandre fra orkester til dirigent til de som sitter ved siden av meg. Gjennom mikrofonene er også rommet redigert. Det akustiske er borte.

Det er på en måte litt sanseløst.

Det får meg til å tenke på denne formen for overlevering av inntrykk og all kommunikasjon via nett. Hva er det vi mister og hvordan påvirker det de ulike sansene at stadig mer formidles og kommuniseres via skjermene?

Når du leser dette, så vet du ingenting om kroppspråket mitt, hvilke rom jeg befinner meg i, om jeg har noe lyd på eller når på dagen jeg skriver dette. Alt samme vesentlig informasjon for å fullt ut forstå/oppleve. Det du får er en redigert tekst, en liten flik av det jeg egentlig tenker på. Jeg ønsker jo at du skal forstå dette, men det er store sjanser for at du kan lese denne teksten på en helt annen måte og dermed misforstå.

Kanskje er det sånn med all kommunikasjon på nett at begrensingene i skjermene reduserer en dypere forståelse? Og når sanseinntrykkene reduseres, hva gjør det med oss? Jeg for min del kan bli sliten og irritert. Ja, kanskje også finne på å skrive noe dumt til noe andre. Kan nettirritasjon bli til netthat?

På engelsk så brukes uttrykket Common sense om sunn fornuft eller alminnelig fornuft. Men uttrykket ble i tidligere tider også brukt om å forstå helt og fullt. Altså når alle sanser spiller sammen og man danner seg et inntrykk av virkeligheten. Sam-sanse kanskje?. Come to your senses er også et uttrykk som passer å hente frem.

Å bruke alle våre sanser for å forstå virkeligheten, er det vi egentlig er skapt til å gjøre.

Alt annet er sanseløst.

Klapp igjen maskinen og legg vekk smarttelefonen. Virkeligheten venter.

#CommonSense #Mozart #MartinFröst #Sanseløst

Det har vært en intens kreativ uke med mine synkronsvømmende venner i Pelagia, Heidi Tronsmo og Øivind Hånes.

En pelagisk uke handler om å fylle studio med vann og musisere oss frem til rare, vare og unike øyeblikk som vi hermetiserer, bearbeider og matcher med poesien til Øivind. I det pelagiske landskapet flyter det av klarinetter, lyder fra andre rom, trekkspill, bassklarinett, xafoon, saxofon, piano, melodika, rop, pust, avslappede og spente stemmebånd, kald og varm sang.

img_4685-2045100-5-1539889229671

Øivind tester en tekst

img_4687-2045100-5-1539889228334

Heidi, bassklarinetten og jeg

Det pelagiske har med åpne vannmasser å gjøre. Jeg liker å tenke på det som det som befinner seg like under havoverflaten. Dette har også en hel del med vårt prosjekt å gjøre. I Pelagia veies teksten opp mot mer eller mindre formulerte lydbilder.

Eller er det snarere lydskulpturer?

Sånn som i dette sporet: Reisen over Khaibar. Mektig, nølende, pustende, nølende.

Musikken kan være illustrerende, kontrapunktisk eller utfyllende i forhold til Øivinds lesing. Den kan også leve sitt eget liv. Være i sin egen boble, eller i sitt eget farvann. I dette prosjektet skifter musikken fokus fra å være den som fører ordet, til å bli ført av ordet.

Nå vi jobber skjer det forunderlige ting. Vi overrasker hverandre med øyeblikk der alt kommer sammen og klaffer som om vi har øvd på akkurat denne felles bevegelsen i 30 år. Musikken spinner sitt forunderlige vev også når vi ikke spiller sammen. Kanskje bare med tanke på det pelagiske?

Vi er som familie, sier Øivind. Vi har jo kjent hverandre siden tidlig på 80-tallet.

Tilslutt et bloddryppende ferskt spor fra Pelagia. Ja, det er faktisk spilt inn i dag! I dette sporet har jeg komponert en vokallinje til Heidi som Øivind og jeg har lagt oss forsiktig rundt. Musikken har her omfavnet teksten i sitt fuktige grep og gjort den til en del av en musikalsk struktur. Gjentagende, men aldri helt likt. Svømmende men samtidig håndfast.

Det kommer mer Pelagia

#ØivindHånes #Gyldendal #HeidiTronsmo #Pelagia #Lydskulpturer #Lydpoesi

Jeg har i mange år kombinert livet som kunstner med det å være politiker. Jeg har sittet som representant for Venstre i to kommunestyrer, har vært kulturutvalgsleder, leder for to lokallag, medlem i fylkesstyret og nå også medlem av formannskapet i Os. Det begynner å bli en grei politiker-cv.

Å kombinere det politiske arbeidet med jobben min som komponist har aldri vært lett. Som kunstner jobber jeg med fiksjon. Jeg skaper musikk og narrativ som ikke skal forståes bokstavelig, men oppleves som sannferdige på et menneskelig nivå. Å bli trodd som kunstner er noe helt annet enn å vinne tillit og sanke stemmer som politiker.

Politikeren under valgkampen for 3 år siden.

Mange av mine kollegaer i kunsten har brennhete meninger og er rett som det er ute og flagger engasjementet sitt på Facebook. Stort sett befinner disse seg på den sosialistisk side i politikken og rett som det er får jeg så ørene flagrer for å være sentrumspolitiker. Sosialliberalismen kom imidlertid tidlig inn i mitt liv, takket være en fantastisk samfunnsfaglærer på Reginald Bennett Elementary School i Boiceville, Upstate New York. Han var en engasjert liberaler med klokketro på Robert Kennedy.

 

Jeg bestemte meg tidlig for å ta konsekvensene av mitt politiske engasjement og faktisk gjøre en jobb som lokalpolitiker. Å være skippertak-aktivist, eller facebook-politiker ligger ikke for meg. Som politiker er det mange saker å sette seg inn i, og mange, lange møter. Hvor skal den nye skolen plasseres? Hvordan styrker vi barnevernet? Skal vi prioritere bedre mat på omsorgsenteret eller ny gang og sykkelvei? Skal det være 5 eller 7 medlemmer i det nye samarbeidsutvalget? Å være folkevalgt ombudsperson er et tungtveiende tillitsverv som må tas på største alvor.

Spørsmålet er om alvoret og ansvaret som følger med politikervervet lar seg kombinere med jobben som illusjonist/narr/skapende kunstner. Hva skal folk tro på og hvem hører de når jeg uttaler meg i offentligheten? Den ansvarlige politikeren, eller han som finner på så mye rart?

 

Listen to me, don’t listen to me
Talk to me, don’t talk to me
Dance with me, don’t dance with me
No
Beep-beep

David Bowie: Fashion

I fjor stod jeg på scenen på Cornerteateret, Bergen for første gang og spilte den fiktive rollen som «Glenn Erik» i forestillingen Det kommer til å regne.

– «Glenn Erik» er en tragikomisk komponist som hele livet har vært over gjennomsnittet besatt av sammenhenger. 
– «Glenn Erik» komponerer virkeligheten.
– De som kjenner «Glenn Erik» har måtte lide seg gjennom langtekkelige hjemmesnekrede teorier og merkverdige løsninger på verdensproblemene. 
– «Glenn Erik» har luftige tanker om sin egen betydning.

 

I rollen som det 56 år gamle skjermtrollet, kjente jeg for alvor på dilemmaet å være både kunstner og politiker.

Som politiker ønsker jeg å tjene de som har stemt på meg og bygge tillit, som kunstner er det kun min hypersubjektive boble som betyr noe.

Også i kunstmusikk-kretser er det en tendens til å se ned på de som ikke helt og fullt er dedikert til kunsten sin. Slik samfunnet utvikler seg er det en forsømmelse å ikke være mer reflektert over hvilken rolle vi spiller som kunstnere. Denne realitetsorienteringen er minst like viktig som det kunstneriske arbeidet.

Jeg er stolt over det jeg har fått til som politiker.

Vi som er lokalpolitikere er arbeidshestene i demokratiet.

#kunstnerpolitiker #RobertKennedy #sosialliberalisme #GlennErik