Rastløs komponist og skribent.

Musikken bærer i seg tiden.

Først og fremst bærer musikken seg selv der den beveger seg i sin egen lydlig logikk. Musikk eksisterer imidlertid ikke som et eget selvgående luftskip uavhengig av person, erfaringer, holdninger, tanker eller lydlandskapet den blir til i.

Når vi hører musikk hører vi musikere som musiserer med tiden.

Tiden på sin side blir definert av flere faktorer. Skjellsettende hendelser som 11. september 2001, idéer eller tidsavtrykk som det et kunstverk eller stykke musikk er. Musikk fra ulike tider kan til og med gi en bedre fornemmelse av tiden den er blitt til i enn en hvilken som helst historisk dokumentar.

Selv har jeg levd av å musisere med tiden siden 1985. Samtidsmusisering. Kunstmusikk for, om og med vår samtid. Som de fleste andre av mine komponist-kollegaer er jeg opptatt av og engasjert i min samtid. Det hører til det å åpne seg for tiden blant annet for å vite mest mulig om sammenhengen musikken vil fremføres i. Det finnes en lang tradisjon for komponister som har engasjert seg som aktivister eller politisk.

Da jeg i 2019 fikk idéen om å starte TronTalks festivalen var jeg motivert av tanken om å lage en arena for en åpen offentlig samtale. På denne arenaen ville jeg plassere kunstmusikken i sentrum, side om side med langsomme tanker. Samtidsmusikken hører hjemme i en filosofisk samtale om samtiden. Jeg ville at musikken skulle være noe mer enn et pauseinnslag eller hvileskjær. Den skulle være en kunstnerisk ytring, en auditiv tanke som kunne tilføre den åpne samtalen energi, ettertanker eller en annen, ny kvalitet.

Poing på TronTalks 2021

TronTalks er en festival som setter samtalen i førersete. Den offentlige samtalen på digitale plattformer er preget av polarisering og har ingen rom for tvisyn, læring eller nye tanker. Vi er dessuten midt inne i en rivende teknologisk utvikling som utfordrer spørsmålet om hva det vil si å være menneske. På samtalefestivalen TronTalks har jeg utviklet en egen modell for samtale.

Samtalene er gjerne en og en halvtime lange og ledes av en moderator med et panel bestående av 3-4 samtalere med bakgrunn fra forskjellige deler av samfunnet. Etter en kort innledende runde kommer første musikalske ytring (et verk, eller deler av et verk, +/- 10 minutter). Deretter fortsetter samtalen med en ny musikalsk ytring omtrent en time ute i seansen også igjen til slutt.

Sisu på TronTalks 2020

Samtaler er improvisasjoner over et tema. TronTalks-samtaler er lange og de som er med får god plass til å reflektere. Samtidsmusikk er ofte strukturert som refleksjoner over et musikalsk materiale. I motsetning til andre musikkgenrer kan samtidsmusikk stimulere lytting, konsentrasjon og refleksjon. Vi har fått tilbakemeldinger fra publikum som forteller at musikken får dem til å lytte ekstra godt etter.

Maja Ratkje på TronTalks 2021

I programmeringen av samtalene i TronTalks legger jeg ingen vekt på sammenheng mellom tema for samtalene og musikkverket. Musikken står på egne bein som et sanselig kontrapunkt til den filosofiske samtalen. Det fungerer over all forventning. Publikum er overrasket både over at de blir utsatt for musikk de aldri ville ha oppsøkt selv, og av hvordan vekslingen mellom høytenkning og kunstmusikk funger.

Selv er jeg ikke overasket. Jeg har alltid sett på mitt arbeid med musikk som et tankearbeid.

TronTalks er satt sammen av flere ulike typer arrangement. Festivalen inneholder visuell kunst, forestillinger, konserter, vandringer, middag ved et langbord, performance, osv. Men i kjernen ligger samtalen, bygget på det jeg har valgt å kalle TronTalks-modellen.

Thomas Hylland Eriksen, Henrik Syse, Hege Gabrielsen og Tone Sofie Aglen – TronTalks 2020

I sommer publiserte nettstedet Ballade et innlegg jeg skrev om debatten rundt Ytringsfrihetskommisjonen. Det første innlegget kan leses her.

Komponistkollega Dagfin Koch valgte å svare på innlegget her.

Jeg imøtegikk Dagfinn Koch i et tilsvar den 6. juli.

For noen uker siden kom det nok et svar fra Koch.

Her er mitt siste ord om denne saken.

Det er åpenbart hardt for Dagfinn Koch at jeg ikke lenger vil lese løgnene han sprer på Facebook. Han mener at det jeg skriver er en «veldig alvorlig anklage» og etterlyser dokumentasjon. Det har jeg ingen problemer med, men jeg kvier meg likefullt.

Som så mange andre feider på Facebook har denne utvekslingen her på ballade.no ingen ende. I motsetning til en respektfull samtale handler ikke Facebook-trådene om å bli klokere eller å finne frem til en felles forståelse (common sense), de handler om å løse opp limet i felleskapet. En bærekraftig ytringsfrihet undergraves av en markedsliberalistisk oppmerksomhetsøkonomi som belønner løgn og halvsannheter. Mark Zuckerberg vinner mens alle andre drukner i en pøl av gift.

Dessuten, hvorfor skal ballade.no sine lesere belemres med amerikansk kulturkrig? Et virus som vi må gjøre alt vi kan for å ikke importere til Norge. 

Men Dagfinn Koch insisterer på dokumentasjon. So here we go…

10. & 11. januar, få dager etter statskuppforsøket i Washington D.C. skriver Dagfinn Koch i gruppen «Komponister i Norge» om hvordan han reagerer på utestengelsen av Donald Trump fra Twitter og Facebook. Han mener dette henger sammen med woke og kanseleringskulturen som i neste instans vil gå ut over hans egen musikk.

Her er noe av det jeg mener er løgnaktig i det han skriver om mitt hjemland:

DK: «Sett ut fra mengden vold, så kommer ikke voldsfaren fra Trumps tilhengere men fra hans motstandere.» Løgn. Siden 2015 har høyre-ekstremister vært involvert i 267 angrep eller planlagte angrep som har kostet 91 menneskeliv. Samme tall for venstre-ekstremister er 66 angrep og 19 dødsfall viser undersøkelser fra Center for Strategic and International Studies

DK: «…sjansen for at valget (i USA 2020) ikke ble gjennomført etter boken er stor.» Denne artikkelen fra den politisk nøytrale Associated Press er etter min mening bevis nok for at også denne påstanden er usann. 

DK: «Det blir interessant når det etterhvert blir tegnet et mer nyansert bilde av det som skjedde både når det gjelder valget og Capitol…» Juryen har kommet tilbake og felt sin dom.

DK: «Videre er det dokumentert at det var BLM-medlemmer der.»

Det er ikke dokumentert. Løgn.

DK om det påståtte valgfusket i USA: «Norge har for eksempel ikke poststemmer». Jo, det har vi. Løgn.

Også kanskje det mest alvorlige: «Hatprat er et like ullent begrep som rasisme og fascisme.» Dette forsøket på å vanne ut begreper tjener kun et formål – å gi rasister og høyreekstreme frikort. Om dyret foran deg ser ut som en katt, mjauer som en katt og freser som en katt, da er det en katt. 

Situasjonen i USA er ekstremt ladet og farlig. En tredjedel av amerikanerne støtter politisk vold og køene utenfor våpenbutikkene er lengre enn køene utenfor vaksinestasjonene. USA er et land der rasismen og volden er en del av DNA’et, nå vokser den igjen. “If our election systems continue to be rigged and continue to be stolen, it’s gonna lead to one place, and it’s bloodshed,” sa den republikanske kongressmannen Madison Cawthorn bare for noen få dager siden. Konspirasjonen lever i beste velgående. For meg og min familie som bor i USA har dette ingen underholdningsverdi.

Demokratiet forvitrer takket være polariseringsmaskinene til sosiale medier. Oppmerksomhetsøkonomien har gitt løgnen gode vilkår. Dess mere sjokkerende usannheten er, dess mere oppmerksomhet får den. 

Det er merkelig at Dagfinn Koch bruker «Komponister i Norge» til å publisere politisk propaganda i stedet for musikkfaglig innhold som det gruppen er til for. Denne meningsløse utvekslingen mellom Dagfinn Koch og meg fortjener ikke mere oppmerksomhet nå.

Kvar bur du? Kor held du til? I ditt arbeid? Eller i kvardagen? Det er spørsmålet. Det seier kven du er. (Fra dagboken til Olav H. Hauge)

Olav H. Hauge hjemme i Ulvik Bilde: Bergens Tidende

Spørsmålene trenger ikke å stoppe her; hvor hører du til? I dine tanker, eller i det du tror på? I dine minner, opplevelser, følelser eller handlinger? Er det relasjonen til familie, venner, kollegaer som forteller hvor du bor, eller hører du til i Netflix-seriene, nyhetsoppdateringene eller Facebook-feeden?

Svaret forteller hvem du er. Stedet vi bor på er ikke så avgjørende lenger for hvor vi hører til, kanskje heller ikke kulturen vi er en del av. Tiden vi bruker på nettet virker derimot å bety mer enn noensinne. På grunn av nettets allestedsnærværenhet kan mennesker som bor under samme tak føle seg hjemme på vidt forskjellige planeter. Vi bor i ulike virkeligheter.

Pandemien har ført til at vi bruker mer av tiden vår online. Det har gjort noe med oppmerksomheten og konsentrasjonsevnen forteller folk jeg snakker med. Mere tid på nettet gjør oss utsatt for mekanismer som forer oss med et overflod av det vi klikker på og liker. Vi mesker oss i egne likes, preferanser og bekreftelser.

Hva skjer når vi bevisst eller ubevisst bygger tilhørighet til våre nett-klikk? Hva skjer når identiteten formes av det vi liker? Rommet rundt oss blir kanskje trangere? La-la-liker-land er uten innvendinger og motstand, uten korrektivene en samtale med en god venn eller en krevende teaterforestilling kan gi. Endeløse bakteriebad i egne preferanser gir grenseløse vekstforhold for fartsblindhet, faktaløs tro, dårlige lytteforhold og svekket evne til å snu i tide. Kanskje vi blir mere ufordragelige, isolerte og irriterte? Dømmekraften svekkes og flere utvikler krigerske holdninger. 

Ekstremiteten og de antidemokratiske holdningene vi ser vokse i hele verden blir bare sånn passe godt forklart av etablerte samfunnsmodeller. Professor i Statsvitenskap, Bernt Hagtvet bruker Marx sine teorier om Filleproletariatet i et innlegg i Aftenposten 5. februar i et forsøk på å forklare MAGA og stormingen av Capitol. Ekstremismen forklart som et utslag av sosial og økonomisk misnøye, stemmer bare sånn passe med OL-vinneren og de private jetflyene som fløy til Washington D.C. for å ta del i stormingen.

Fra stormingen av Capitol 6. januar 2021 – Bilde: Shutterstock

Det gir mere mening å forstå de anti-demokratiske bølgene som et utslag av en voksende og altomgripende oppmerksomhets-økonomi. Den som behersker oppmerksomhetens kunst i informasjonsteknologiens tidsalder, har også makten noe den avgåtte presidenten Donald Trump er et grelt og selvlysende eksempel på.

I en kronikk i The New York Times 4. Februar, skriver Charlie Warzel om advarsler fra internettets barndom, fremsatt av den teoretiske fysikeren Michael Goldhaber. Goldhaber forutså allerede på 1980-tallet hvordan nettet ville dominere våre liv og føre til skamløse politikere, reality-TV, bruken av sosiale medier til terrorformål, influencere og at evnen til å konsentrerer seg og holde fokus ville bli knust. Han forutså også hvordan sosiale medier ville vokse seg store og belønne de som mestret å holde på oppmerksomheten. 

Goldhaber leser volden i Washington D.C. i lys av oppmerksomhets-suget. Den økende polariseringen i samfunnet handler i følge Goldhaber om kampen om oppmerksomheten. «Se på de mange ulike grupperingene som var med i angrepet (6. januar), QAnon-tilhengere, paramilitære, Covid-19-fornektere og andre. De representerer en verden der alle desperat søker sitt eget publikum, der de filmer seg selv på vei inn i Capitol og fragmenterer virkeligheten på sin vei. Jeg ser at dette bare vil akselerere i tiden som kommer.»  «Folk med lavere utdannelse eller som bor utenfor de store byene mener de ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Vi burde ha fanget opp disse følelsene på et tidligere stadium, for det er kraftfulle og farlige følelser», sier Goldhaber.

Tilhørighet og beinhard identitets-markering blir stadig viktigere i alle mot alle-kampen om oppmerksomheten. Under pandemien er frontene blitt hardere og skyttergravene dypere. Mistenksomheten vokser når vi ikke kan møtes, lese hverandre som før og korrigere hverandre i fysiske møtepunkter. Selv er jeg ikke av de som mister nattesøvnen av bekymringer for hvor dette skal ende, men kjenner gryende uro om ikke oppmerksomhets-suget er del av hvordan vi skal forstå samfunnsutviklingen. Vår menneskelighet utvikles i møte med dyptgripende endringer som oppmerksomhets-økonomien bringer med seg, men bare om vi evner å se hva dette handler om og holder samtalen åpen.

Bilde: Shutterstock

Goldhabers største bekymring i dag er hvordan mange fortsatt ikke forstår omfanget av og i hvilken grad oppmerksomhets-økonomien griper inn i alle sine liv. 

Hva vil oppmerksomhetsjaget gjøre med tenkningen og vår kollektive evne til å ta gode politiske beslutninger for felleskapet? Når hodet fores med egne likes og bekreftelser er dette som et kosthold basert på kaker og brus uten fiber og omega-3. På samme måten som kroppen trenger vitaminer, mineraler og næringsstoffer trenger også tankene motstand, komplisert informasjon og utfordringer fra mennesker med andre perspektiv.

Dette brystet er et drops. Brystkassen min er et drops fra i går, liten, sleip og klissete og full av svarte hår – for du er hva du har spist og det som du spiser skal du bli» – Gustav Lorentzen

«Oppmerksomhet er litt som luften vi puster i. Den er livsnødvendig men usynlig og finnes i begrensede mengder. Det føles som om oppmerksomheten er blitt forurenset», skriver Warzel i NyTimes. Han mener det henger sammen med at oppmerksomheten sosiale medier gir er av stadig dårligere kvalitet. Det blir for lite oksygen i rommet.

Jaget etter oppmerksomhet er i ferd med å endre samfunnet. Det er ingen tvil om at det ligger virkelige problemer bak opprøret i Washington D.C. og urolighetene vi ser flere steder i verden. Økte økonomiske og sosiale forskjeller, økt avmaktsfølelse, svekket demokrati og en offentlig sektor som umyndiggjør individets dømmekraft, bidrar til dette. Men å luke ut kampen om oppmerksomheten for å forstå urolighetene, kan vise seg å bli en stor regnefeil. Det er ingen garantier for at ikke det samme kan oppstå i et av verdens mest stabile land.

Hvor bor du? Hvor holder du til? Postbox Tik Tok? 

Vær oppmerksom på hva du gir oppmerksomhet.

Fra stormingen av Capitol 6. januar 2021 – Bilde: Shutterstock

Det eneste jeg er redd for…

Det er like før start på 400 meter hekk, VM i friidrett 2019. Nrk sitter på tribunen sammen med Leif Olav Alnes, treneren til vår favoritt, Karsten Warholm.  «Hva er du redd for kan skje, nå like før start?», spør journalisten. «Redd?», svarer Alnes. «Nei, det eneste jeg er redd for er om det ikke blir noe utvikling»

Jeg er ganske sikker på at den underfundige og kloke løpetreneren visste hva han sa. Utvikling er nøkkelen til å leve meningsfulle liv. Alle er avhengig av positiv utvikling, av forbedring for å føle mening med tilværelsen kunne filosofen Einar Duenger Bøhn fortelle oss da han var med på lanseringen av TronTalks i mai.

Personlig utvikling er viktig, men også felleskapet og samfunnet trenger utvikling for å være attraktive og meningsfulle for oss som bor her og andre. Hva er det som må til for at Nord Østerdalen skal utvikle seg? Det er flere svar på det. Næringsutvikling, kulturutvikling, et breiere tilbud til alle, osv. Etter å ha bodd her i et år er jeg imidlertid opptatt av uenigheten. For å være mere presis, jeg er bekymret for måten vi er uenige på her i dalen.

Uenighet er livsviktig for samfunnsutviklingen. For der mange tenker likt, tenkes det ikke særlig godt. Politisk uenighet og uenighet basert på verdier og ulike virkelighetsoppfattelse, er avgjørende for å finne de beste løsningene og inspirerer til nye idéer og tiltak. En god debatt og arena for uenighet tuftet på respekt for at vi er ulike, er som en friidrettsarena der de beste løsningene og idéer kappes om å vinne frem. En god uenighetskultur er det som har gjort demokratiet til den beste måten å organisere samfunnet på.

Det er imidlertidig forskjell på uenighet. Den gode uenigheten bygger på respekt og forståelse av et felles mål, som til eksempel å gjøre Nord Østerdalen mere attraktiv for tilflytting. Den dårlige uenigheten handler om å hevde seg selv og de som er enige med deg ved bruk av hersketeknikker, harselering eller uthenging. Den dårlige uenigheten florer gjerne i kommentarfeltene, der hvor alle kan skrive det de vil uten å måtte stå til ansvar for det. Den dårlige uenigheten dyrker polarisering, lufttette ekkokammer og seg-selv-nok holdninger. Den dårlige uenigheten har en tendens til å bøye fakta eller blåse en lang marsj i disse og driver gode folk ut av politikken og samfunnsdebatten på grunn av hets og trusler.

I en god debattkultur kveles ikke uenigheten og karakteriseres som «bråk». I et godt demokrati er ulikhet positivt og det er høyt under taket for høyttenkning. I en god uenighetskultur er det godt med rom for kritikk og andre synsvinkler. En god uenighetskultur er i tillegg fundamentert i fakta. Når ordførerene i Tynset og Alvdal eksempelvis fremstiller WWF som en organisasjon med svin på skogen, er det bra at folk er kritiske og sier at dette faktiske er helt feil.

På den annen side kan mange være redde for seg selv sin familie, arbeidsplass, kultur eller hjemsted. Det er menneskelig å være redd, beskytte seg, og kanskje lukke seg for hva andre måtte mene om verden. I en tid der polarisering øker, må vi snakke mere om hva det vil si å være menneske. Vi må skape nye rom for tanker, ettertanker og debatt. Vi må skape en god uenighet der det er trygt å ytre seg og være den man er. Det er dette jeg vil prøve å få til med TronTalks. 

Festivalen TronTalks som for første gang arrangeres i år foregår på Tynset Kulturhus med gode folk som Sigrid Ekran, Tone Sofie Aglen, Thomas Holland Eriksen og Henrik Syse. Lørdag 8. august skal vi snakke om vilje og viljestyrke. Hvilken rolle spiller den i våre liv? 

TronTalks er en arena der alle kan delta og der det skal være høyt under taket for uenighet. Hva vil du? Hva vil jeg? Vil vi det samme? Hva vil vi med Nord Østerdalen?

Det eneste jeg er redd for er at det ikke blir noen utvikling i Nord Østerdalen, verdens fineste sted. Det er ingenting å være redde for om vi åpner for mere god uenighet og flere tanker om hvordan denne fjellregionen kan utvikle seg. 

Mere åpenhet og mere demokrati, var refrenget etter terrorangrepene 22. juli for 9 år siden. Kanskje på tide å begynne nå?

Velkommen til TronTalks

Glenn Erik Haugland

Festivalsjef

  • En appell

Viljen til å styre samfunnsutviklingen har ikke tatt pause på grunn av Covid-19, det har bare bitt vanskeligere å få øye på hvem som nå får det som de vil.

Selv om hjulene langsomt er i ferd med å rulle igjen, har korona-pandemien skapt et vakuum, en unntakstilstand med tusenvis uten arbeid og mange tusen innestengte i egne hjem. De strenge smittevernstiltakene fører i tillegg til at kulturen rammes ekstra hardt og ikke kan utøve rollen som felleskapsbyggende prosjekt. 

Korona-epidemien er mer enn noe annet en unntakstilstand for felleskapsfølelsen.

Krisen er også en mulighet for de som har ressurser og viljen til å utnytte unntakstilstanden. Mens du karantene-slumrer er det andre som jobber for sine egne interesser. De får det som de vil.

Hva skjedde med klima-aksjonene? Før unntakstilstanden var skolestreiker og Gretha Thunberg på alles lepper og det blåste en grønn vind gjennom verden. Et vindu for bærekraftig forandring åpnet seg takket være engasjement fra en ny generasjon som hadde våknet til. Svart energi ville noe annet, og for noen uker siden vedtok Stortinget tidenes gavepakke til oljeindustrien, uten protesterende barn og ungdommer på Stortingsplassen. Over alt i verden meldes det om det samme – den grønne omstillingen taper terreng under pandemien.

Hvordan er et slikt stemningsskifte mulig? Det var mer enn økonomien som stoppet opp da Koronaen tok over verden. Aksjoner, protester og folkebevegelser ble plutselig satt på vent. Demokratiet handlet plutselig om informasjonsarbeid fra helsevesenet, mens store økonomiske pakker fløy ut av små komitéer. Covid-19 har satt demokratiske endringsprosesser på pause, i alle fall de som legger restriksjoner på tunge næringslivsaktører.

Det er ingen tvil om at Koronapandemien vil endre samfunnet, og det er blitt sagt at vi ikke vil se endringene før etter lang tid. Det stemmer ikke. Endringene skjer nå, og de skjer i stor fart.

Det skjer endringer i samfunnet mens vi ligger under digitale dyner og melker strømmetjenster for halvgode tv-serier. Endringene skjer mens alle øyne er vendt mot Statsministerens daglige pressekonferanser. Endringene skjer fordi noen utøver endringsvilje mens likegyldigheten vokser og frykten for å bli smittet suger oksygenet ut av rommet.

I en artikkel i The New York Times før helgen pekte kommentator David Leonhardt på samfunnsendringer pandemien allerede har satt i gang. Mindre og sårbare næringslivsaktører bukker under, lokale medier og butikker kaster inn håndkle og de store selskapene blir enda større.

Parallelt skjer det endringer med oss som individer, endringer i vaner og viljen til å gjøre en innsats. Lærere melder økende passivitet hos elever. Nettmøter på Zoom, FaceTime eller Skype samt kommentarfelt-kommunikasjon endrer våre sosiale evner radikalt når blikkene flakser rundt på skjermen i stedet for å møtes ansikt til ansikt.

Lenge før Covid-19, pekte psykolog Elke Rønning på konsekvensene av økende bruk av skjermer blant de unge. Viljestyrken og evnen til å konsentrere seg blir svekket av de mange timene med skjerm som fyller hverdagen, hevdet hun. At dusjen av dopamin som sosiale medier gir deg virker passiviserende, burde være enkel vitenskap.

Vi vet enda ikke hva hjemmekontorets tidsalder vil gjøre med arbeidslivet. For flere er det blitt mere tidskrevende å gjennomføre arbeidsoppgaver og grensene mellom arbeid og fritid er blitt mere utydelig. Høye skuldre og digital stress har lagt en tung tåke over kommunikasjonen, men også refleksjonsnivået og nytenkningen. Nettet kan levere all den faktabaserte informasjonen du trenger, men aldri den irrasjonelle, emosjonelle eller tilfeldige informasjonen eller kroppsspråket som fysiske møter kan gi. Forståelsen av tilværelsen og hverandre hviler på langt mer enn det fakta og fornuft kan levere.

Et slitesterkt samhold bygges ved å være tilstede, i samme rom, på samme sted, fysisk. Samholdet handler om samtaler, kulturopplevelser og demokratiske prosesser som engasjerer og involverer de mange, ikke de få. Om Koronakrisen og viljen til dugnad utnyttes av få sterke aktører som vil endre samfunnet til sin fordel, vil det kunne få alvorlige konsekvenser for demokratiet.

Viljen er drivkraften for alt som skjer. Viljen er en verdensmakt, skriver Henrik Ibsen i De unges forbund. Det er den fortsatt. Spørsmålet er hvem som skal eie viljen. I idretten snakkes det ofte om at den som vil mest vinner. Slik er det med samfunnsutviklingen også. Utviklingen kan ikke overlates til noen få ressurssterke aktører mens vi andre kryper inn under digitale dyner og NettTv-koser oss i påvente av at koronaen slipper tak.

Likegyldighet og slapphet som karantene, hjemmekontor og hjemmeundervisningen har ført til tærer på samholdet. Mens felleskapsbyggende aktører som kultur og idrett ligger med brukket rygg, kan likegyldighet få større skadepotensiale enn oppblomstringen av trafikk på nettsteder fra ytre høyre som PST nylig advarte mot.

Hva vil du? 

Vil du være en aktiv deltaker og eie viljen til å styre utviklingen? 

Eller skal andre få det som de vil?

Velkommen til den aller første TronTalks. 8. August på Tynset. Årets tema er VILJE. https://www.trontalks.no/trontalks-2020-program/

Jeg kan føle meg truet av at det blir flere fremmedkulturelle i samfunnet.

Jeg kan mene at demokratiet ikke virker i kampen mot klimaendringene. 

Jeg kan lengte etter en revolusjon, et nytt samfunn uten kapitalisme.

Men det er først når jeg mobiliserer vilje til å handle at følelser og meninger blir noe som kan få konsekvenser for andre.

Det er først når jeg handler at det som en gang har vært abstrakt, blir konkret. Handling forutsetter vilje til å sette tanker, følelser, impulser, fornemmelser eller idéer ut i livet. Det abstrakte blir dermed en virksom hendelse, en del av samfunnets dramaturgi.

Men først når det blir vilje bak ordene. Det krever sitt. Det må mobliseres, øves, trenes, prøves ut og gjentas over tid. Det må villes, villes og villes.

Men hva skjer om viljen får overtak og tanken bak blir utydelig eller forsvinner?

Hva skjer når intensjonen kommer i skyggen av hendelser og konsekvenser av handlingene i seg selv?

Det er uten unntak hendelsene, handlingene og konsekvensene det rapporteres om i mediene. Det ligger i sakenes natur. Hendelser skaper nyheter, langt mindre tankene bak. Det bakenforliggende «hvorfor?» må letes opp fra skyggene.

Kulemerker etter terrorangrep på en moské i Bærum

For tiden er det tett mellom rapportene om voldlige hendelser, skandaler og politisk bajaseri. Har vi helt mistet hodet? Når kulene peprer veggene på moskéen og rasistene lager apelyder på europeiske fotballbaner, har da viljen til å handle på de mørkeste innstinktene tatt overhånd? Har evnen til å stoppe opp og tenke over våre handlinger blitt svekket? Har tenkningen blitt svekket?

Dette filteret.

Denne kunstpausen.

Denne omtanken.

Dette lille stoppet.

Det lille øyeblikket der du kan få tenke deg om.

Tenke over det du ville si, tenke over det du vil gjøre.

Refleksjonen.

Hannah Arendt mente at nazisten Adolf Eichmann hadde feilet det å tenke da han ledet arbeidet med å utrydde jødene. Det var fravær av tenkning og refleksjon som hadde gjort Holocaust mulig. Nazistene gjorde alt de kunne for å bryte ned tenkningen og refleksjonen, mente Arendt. Utførelsen av jødeutryddelsen krevde vilje til handling, det var ikke rom til å tenke seg om.

Hannah Arendt, 1969. Foto: AP

Viljen til å gjennomføre nazistenes vanvittige idéer hadde vunnet over omtanken.

Hva var viktigst for de som gjennomførte jødeutryddelsen?

Idéen om at jøder ikke bør eksistere, eller viljen til å gjennomføre utryddelsen i seg selv?

Var det dette som var Viljens triumf?

Når får vilje til handling overtak og blir til ren vilje og ren handling uten tanke, omtanke eller tid til å tenke seg om? 

«Om komposisjon handler mer om vilje enn kunnskap, så hadde vi kalt det VILLST, og ikke KUNST

Denne sarkastiske tilbakemeldingen fra studietiden på Musikkhøgskolen har brent seg fast. Ikke hadde jeg de samme kunnskapene som flere av mine medstudenter, og ikke var jeg interessert i å fortape meg i sats-tekniske spissfindigheter. 

For meg var det langt viktigere ting som stod på spill.

Ung komponist som bedriver Villst på Høvikodden. Eksamenskonsert 1985.

I dag har jeg svaret jeg ikke klarte å formulere i Nordahl Bruns gate en svett dag i 1981. Å skape uten kunnskap om komposisjonsverktøyene eller musikkhistorien er umulig. På den annen side: et musikkverk uten energi, intensitet eller tilstedeværelse vil aldri kunne lette fra rullebanen. Uten en sterk vilje, en dedikert intensjon som gjør musikken unik ut over et kyndig stykke arbeid er musikken død.

Når jeg underviser unge komponister eller utfører fagutvalgsarbeid er dette spørsmål jeg alltid vender tilbake til:

Hva vil denne musikken?

Hva er hensikten?

Hvorfor er den blitt til?

Hva vil du?

Å bli komponist handlet for meg om en intens ønske om å bli noe annet enn det oppveksten bød på av valgmuligheter. Å skrive musikk ble en måte å søke seg til og konstruere et annet og bedre liv med rom for min egen musikalitet og interesser. Min musikk var og er fortsatt fundert i et sterkt viljes-driv, men jeg leter fortsatt.

Iscenesatt komponist, Høvikodden 1983

Where there’s a will, there’s a way.

En av de mest fundamentale friheter vi som kunstnere har er friheten til å gå egne veier. Skape det vi forestiller oss, handle som vi vil og la det stå til. La gå at jeg ikke kan komponere musikk med det tekniske håndverket som en Bach, men jeg kan lage mine egne teknikker, egne regler og egen logikk. For meg er det faktisk ingenting som er mere interessant enn kunstnere som gjør nettopp dette helt og fullt, kompromissløst og hemningsløst. Et eget univers med en egen alternativ virkelighetsforståelse.

Dont try this in the real world!

Å lage egne regler og følge sin egen logikk fungerer dårlig i det sosiale samspillet, samfunnet eller i politikken. Å leve i en hypersubjektiv boble i møtet med andre mennesker er helt enkelt uforenlig med et velfungerende samfunn. Alle kan ikke få det som de vil, sies det. Selv om fri vilje er en viktig forutsetning for et moderne liv, så vil et samfunn der folk ikke er villige til å inngå komprimisser, ta hensyn til andres behov og interesser, helt enkelt bryte sammen.

Forunderlig nok har vi i dag, i 2019, politiske ledere som agiterer og styrer med bruk av egen logikk, egne regler og alternative virkelighetsforståelser. Det har blitt et utbredt politisk handlingsmønster med den amerikanske presidenten Donald Trump som den mest høylytte. Viljestyrte politikere som er kompromissløse og hemningsløse. Handlingene, retorikken og væremåten smitter. Stadig flere føler de kan ta seg friheter, ta saken i egne hender eller slenge om seg med nedsettende og rasistiske holdninger. Ut med fakta, forskning og historiske realiteter. 

Det er sånn fordi jeg vil at det skal være sånn.

Er enkelte maktmenneskers hypersubjektive vilje i ferd med å ta overhånd? 

Er denne viljen på ville veier i ferd med å kvele tenkningen?

På den annen side:

Viljen min ga livet mitt en retning.

For meg var det et gode som også andre har hatt glede av.

Jeg vil skape noe nytt til forundring, glede og ettertanke.

Kall det villst eller kunst eller hva som helst!

En sterk vilje kan være bra og den kan være ødeleggende. Nøkkelen ligger i å kjenne til og bruke livet til å lære stadig mer om hva det er du vil. Rent bortsett fra det er det vel Kardemommeloven som gjelder.

Vi distraheres.

Slik er menneskenaturen. Vi dagdrømmer, fantaserer, innbiller oss, hører en idotisk melodi kverne om og om igjen inne i hodet, snakker med oss selv, ser for oss scenarioer og kobler av fra arbeid og fokus. Og vi googler, snapchatter, poster, tvitrer, surfer og stirrer på skjermer.

bruegel

Pieter Bruegel: Dulle Griet, ca. 1562

Distraksjon er som en pauseknapp. På samme måte som søvn, kan distraksjon være et sted å rense hodet for fastlåste tankemønstre og avlede oppmerksomheten bort fra smerte, ubehageligheter og tungsinn. Distraksjonen kan åpne for nye uventede løsninger og innsikt eller helt enkelt være et fristed.

Å være for lenge og for mye distrahert kan imidlertid være lammende og fremtvinge avmakt. Som alt annet i livet handler det å finne en balanse. I dette tilfelle en balanse mellom å være fokusert og distrahert. Å arbeide for mye kan slite ut et menneske, mens en tilværelse full av distraksjoner kan passivisere og gjøre folk trollete og aggressive.

Men det er forskjell på distraksjoner.

Frie fabuleringer, assosiasjonsrekker og tankespinn er morsommere og ligger nærmere egne erfaringer enn distraksjonene som fanger oppmerksomheten via en skjerm. Den frie distraksjonen er usensurert, uredigert og full av innfall. Den digitale distraksjonen er regissert og styrt av algoritmer. Å klikke seg fra side til side styrer nysgjerrigheten, er forutsigbart og kjedelig.

Den tiden vi bruker på å distrahere oss på nett er i tillegg gull for kommersielle aktører som vil tjene penger din tidtrøyte. Distraksjonen din er til salgs ved at du blir tilbudt varer som matcher klikkene dine og algoritmene disse genererer. Man tenker dårligere og likere de som befinner seg i ditt ekkokammer, i tillegg til å hjelpe andre tjene store penger.

The-Creepy-Looking-“Anti-Distraction”-Helmet-of-the-1920s-2

Les om denne hjelmen som skulle fungere mot distraksjon her!

Distraksjonene er best når de får være frie. Assosiasjonen som får lov til å løpe avgårde i nye uopptråkkede baner er rikere, villere og morsommere enn det nettklikkene kan levere. Dessuten er frie distraksjoner er ofte tankehager der musikk, bildekunst, litteratur og scenekunst blir til.

Kunstneriske uttrykk kan fungere som en døråpner for fri tenkning og assosiasjoner for den som åpner seg for et forunderlig bilde, ulogisk lydlandskap eller merkverdige bevegelser. Undringen kan åpne kontakten med dagdrømmene og underbevisstheten og berike tilværelsen med de mest merkverdige distraksjoner.

Selv kan jeg ikke tenke meg en bedre måte å bli distrahert på enn den jeg lager på egenhånd.

Man får ikke mer moro enn man lager selv.

Reddipling fra PoY! – Glenn Erik Haugland & Heidi Tronsmo

#PoY! #distraksjoner #distraksjon #Bruegel #fri

Fredag: Kulturminister Trine Skei Grande legger frem «Kulturens kraft» – en kulturmelding som med overbevisning og virksomme ord plasserer kunst og kultur i frontlinjen mot fake news, hatytringer og nedbryting av felleskapet.

Lørdag: Emilie Nicolas synger «Feel fine» for en intetanende fan (Freddy Holden) som ikke klarer å sette ord på hva sangen betyr for han.

Hva har disse to hendelser med hverandre å gjøre?

Det ene er et dokument fra landets politiske ledelse som adresserer noe av det mest bekymringsfulle i vår tid. En marsjordre for de som styrer og finansierer kulturfeltet og et mulighetsrom for kunstnere og kulturarbeidere. Meldingen er klar: Landet trenger kunst og kultur for å verne om menneskeligheten. Store ord.

Den andre er en sang. En følelse og livsituasjon fanget i ord, følt stemmebruk og en komposisjon som våger å være nær uperfekt. «Is there a soul there?» synger Emilie Nicolas mens Freddy-fan ikke vet hvordan han skal takle det overveldende møtet med sangen og kanskje noe i seg selv som er umulig å vise på direktesendt tv.

Ja, det er regissert.

Det ene er storpolitikk. Det andre kanskje årets tv-øyeblikk.

Men det har betydning. På hver sin måte.

På grunn av tiden vi lever i. Og timingen.

Kulturmeldingen kommer i en tid da liberale demokratier er truet av retorikk og løgn fra ledere som nyter tillit fra millioner av mennesker. Fakta er i spill. Journalistikken er under angrep. Storpolitikk er blitt underholdning. Gubber på min alder slenger ut møkk i kommentarfeltene fordi de kjeder seg. Hva skal de bruke all tiden sin til?

words_matter-2045100-2-1543311270576

Kulturminsteren snakker om dannelse. Om å lære å skille mellom fakta og fiksjon. Kulturmeldingen holder opp kunstens virkekraft som kreativ og kritisk korrektiv til omgivelsene. Uten kunsten, ingen kultur. Kulturmeldingen snakker om kulturens kraft som samlende. Det handler om idéer, tanker, følelser og perspektiv som som blir artikulert og får vekt.

Kulturmeldingen er et dokument fullt av ord. Noen har ment festtale og honnørord. Andre mener det er for mye ord og for lite handling.

Politikk handler om løsninger og retorikk. Politikk er idéer omsatt til lover og bevilgninger. Konkrete ordre, tiltak og et uttrykk for vilje og retning: Slik gjør vi det her – sier politikken.

Mye av den politiske agendaen den siste tiden har handlet om ordenes vekt. Leder for Krf, Knut Arild Hareide har sammen med de av oss i Venstre som var mot å gå i regjering med FrP, sagt gang på gang: ORD BETYR NOE. Det handler om verdier.

Words matter stod det på demonstrantenes plakater når Trump besøkte en synagoge som ble rammet av høyreekstrem terror for noen uker siden. Sylvi Listhaug måtte gå av som Justisminister på grunn av ordene hun skrev på Facebook om Ap og terror.

Ord betyr noe, også når de kommer i form av en kulturmelding. Trine Skei Grandes kulturmelding er ingen tilfeldig sammenstilling av honnørord og feel good fraser. Det er ord som handler om verdier. Rette ord til rett tid.

WORD!

Men dette vet statsråden og hele hennes departement; alt som kommer nå vil bli målt opp mot kulturmeldingen. Ord må følges opp med handling, med lover og bevilgninger. Det nytter ikke å skrive at kunst og kultur er ytringer med samfunnsbyggende kraft om den som lager kunsten ikke har penger til neste husleie.

Og for å utøve min rolle som kritisk kunstner: Kulturmeldingen snakker varmt om den nye digitale virkeligheten. For varmt? Har meldingen glemt av vi lever i praksisen og ikke i bytes og digitale koder?

En kulturmelding kan ikke og skal heller ikke synge slik Emilie Nicolas gjør. Men det er i praksisen, når skjermene er gjemt i lommene eller lagt hjemme at vi erfarer hva det vil si å være del av et felleskap. Det er i den kulturelle praksisen sanselige opplevelser som skaper spor blir til.

truth-166853_1920-1-620x342

Den siste tiden har jeg vært i debatt med Kulturtanken om vi trenger en nasjonal samtale om kvalitet. Jeg mener vi ikke trenger en byråkratisk kvalitetssamtale. Kvalitet diskuteres hele tiden og blir til basert på erfaringer fra det praktiske i møte med nye idéer. Som en sa i en kommentar til debatten: man kan ikke bake en kake bare fordi man har sett et bilde av hvordan den skal se ut tilslutt. Det må gjøres. Prøves og feiles. Øves. Med mel, sukker og riktig varme i ovnen.

Nok om det. Kulturens kraft og Feel fine handler om ord og musikk som betyr noe utover seg selv og konteksten de fremføres i.

Det handler om at tiden og timingen og hvordan ordene og musikken virker som noe langt viktigere enn egeninteresser, egne preferanser og egne behov.

skjermbilde_2018_11_25_21-2045100-1-1543180321285

#kulturmedlingen #kulturenskraft #TrineSkeiGrande #P3Gull #EmilieNicolas #Word! #Feelfine

9. Novemer var jeg på konferanse i regi av Kulturtanken. Det handlet om Kvalitet i kunst og kultur for barn og unge.

I løpet av noen få hektiske timer skulle vi forfatte «kvalitetsprinsipper» med utgangspunkt i begreper som risikovilje, mangfold, kunstnerisk autonomi, læring, underholdning og refleksjon, for å nevne noe. Mange satt med verdifull praktisk erfaring som hadde vært veldig nyttig å bygge på, men det ble det ikke tid til.

I stedet ble vi jaget fra tema til tema og nærmest pisket til å skrive halvtenkte tanker på små gule lapper. Det hele utartet seg som et norgesmesterskap i hurtig-forumleringskunst.

Hva skulle dette være godt for egentlig?

img_4745-2045100-1-1541792844825

Her var produsenter og formidlere (og noen stakkars få kunstnere) fra hele landet samlet for å reflektere og samtale om kvalitet. De kunne ha gitt dette hellige kulturpolitiske honørordet kjøtt og blod med årevis med erfaringer fra det å skape, forske, tilrettelege, formidle og møte barn og unge med musikk, teater, dans, sirkus, bøker, filmer, bildekunst. En gylden anledning ble skuslet bort i et overregissert gruppearbeid uten annet mål enn å gi Kulturtanken legitimitet for å starte en årelang utredningsarbeid om kvalitet.

Var ikke Kulturrådets fireårige lange forskningsprogram om samme tema, kvalitet brukandes til noe?

Hva er det med kulturbyråkratiet som bruker så mye tid og ressurser på å problematisere og utrede kulturpolitiske floksler?

Hvorfor skal det brukes så mye tid og penger på luftgitar-spilling med begreper, når det er langt viktigere ting å snakke om?

Det pågår kulturkriger som barn og unge står midt oppe i. Store endringer nå og i nær fremtid som den oppvoksende generasjoner må lære seg å håndtere. Da er ikke hule begreper om kunstens autonomitet det vi skal bruke tid og penger på.

Kulturtanken har planer om å bruke mange år på å utrede kvalitet i kunst og kulturformidling til barn og unge.

Det bør de få slippe å gjøre.

Møteleder fra Kulturtanken sa at vi aldri kan snakke nok om kvalitet.

Ja, men kanskje det har blitt snakket nok om dette i kulturbyråkratiet?

Kanskje de  burde snakke mindre om kvalitet, og mer om hvordan kunstneriske ytringer virker inn på våre liv?

Fra Supra 2018

Fra SUPRA 2018 – Heidi Tronsmo/Glenn Erik Haugland

#Kulturtanken #Kulturrådet #Kvalitet