9. Novemer var jeg på konferanse i regi av Kulturtanken. Det handlet om Kvalitet i kunst og kultur for barn og unge.

I løpet av noen få hektiske timer skulle vi forfatte «kvalitetsprinsipper» med utgangspunkt i begreper som risikovilje, mangfold, kunstnerisk autonomi, læring, underholdning og refleksjon, for å nevne noe. Mange satt med verdifull praktisk erfaring som hadde vært veldig nyttig å bygge på, men det ble det ikke tid til.

I stedet ble vi jaget fra tema til tema og nærmest pisket til å skrive halvtenkte tanker på små gule lapper. Det hele utartet seg som et norgesmesterskap i hurtig-forumleringskunst.

Hva skulle dette være godt for egentlig?

Her var produsenter og formidlere (og noen stakkars få kunstnere) fra hele landet samlet for å reflektere og samtale om kvalitet. De kunne ha gitt dette hellige kulturpolitiske honørordet kjøtt og blod med årevis med erfaringer fra det å skape, forske, tilrettelege, formidle og møte barn og unge med musikk, teater, dans, sirkus, bøker, filmer, bildekunst. En gylden anledning ble skuslet bort i et overregissert gruppearbeid uten annet mål enn å gi Kulturtanken legitimitet for å starte en årelang utredningsarbeid om kvalitet.

Var ikke Kulturrådets fireårige lange forskningsprogram om samme tema, kvalitet brukandes til noe?

Hva er det med kulturbyråkratiet som bruker så mye tid og ressurser på å problematisere og utrede kulturpolitiske floksler?

Hvorfor skal det brukes så mye tid og penger på luftgitar-spilling med begreper, når det er langt viktigere ting å snakke om?

Det pågår kulturkriger som barn og unge står midt oppe i. Store endringer nå og i nær fremtid som den oppvoksende generasjoner må lære seg å håndtere. Da er ikke hule begreper om kunstens autonomitet det vi skal bruke tid og penger på.

Kulturtanken har planer om å bruke mange år på å utrede kvalitet i kunst og kulturformidling til barn og unge.

Det bør de få slippe å gjøre.

Møteleder fra Kulturtanken sa at vi aldri kan snakke nok om kvalitet.

Ja, men kanskje det har blitt snakket nok om dette i kulturbyråkratiet?

Kanskje de  burde snakke mindre om kvalitet, og mer om hvordan kunstneriske ytringer virker inn på våre liv?

Fra SUPRA 2018 – Heidi Tronsmo/Glenn Erik Haugland

#Kulturtanken #Kulturrådet #Kvalitet

Det er ikke mulig å snakke om musikalske lytteropplevelser uten å samtidig å snakke om sansene.

Eller det sanselige.

En musikalsk opplevelse har for meg alltid vært mer enn noe som kun har med øregangene å gjøre. Jeg tenker på musikk og opplever musikk som noe fysisk. Og metafysisk. Og visuelt. Det er i alle fall minst et par sanser til i sving når jeg hører på eller komponerer musikk.

Som anmelder har jeg ofte brukt ordet sanselig om musikalske opplevelser som oppleves som sublime, sjelfulle eller fulle av liv. Jeg kan føle meg berørt av musikken, eller den musikalske fremførelsen. Og når jeg skriver berørt, så er ikke det nødvendigvis emosjonelt. Det er fysisk. Sånn som her når den svenske klarinettisten Martin Fröst spiller andre satsen fra Mozarts klarinettkonsert. Det tar pusten fra meg.

 

Det blir ikke mere sanselig enn dette. 

Men hva betyr egentlig det? At noe er sanselig? Jeg kan kanskje ikke gi noen fasitsvar på det, lytteopplevelsen må jo nødvendigvis være subjektiv. Men for meg så har dette alt å gjøre med det å lytte tredimensjonalt. Mine livserfaringer spiller med når jeg lytter til Fröst/Mozart. Jeg blir satt til en annen tid, jeg kan fysisk føle hvordan musikken har med luft, pust å gjøre, og jeg befinner meg i noe uendelig vakkert og skjørt. Musikken får meg til å holde pusten, i frykt for at noe vil bli knust. 

Det er sanseløst vakkert.

Men det mangler noe.

Jeg lytter til Fröst gjennom headsettet mens jeg ser han på YouTube, og kjenner at jeg savner å være i det samme rommet og puste i den samme luften som klarinettisten og orkesteret. Vel er de i sin egen boble, dypt konsentrert, lyttende, men jeg vet at den akustiske tilstedeværelsen ville ha gitt meg flere sanseinntrykk som jeg ikke får gjennom denne videoen. Den visuelle opplevelsen er i tillegg redigert. Gjennom kamera-produksjonen kommer jeg riktignok nærmere fingerne til solisten, det forsiktige anslaget til fiolinene og de lukkede øynene, men ved å ikke være tilstede i konsertsalen kan jeg ikke la blikket vandre fra orkester til dirigent til de som sitter ved siden av meg. Gjennom mikrofonene er også rommet redigert. Det akustiske er borte.

Det er på en måte litt sanseløst.

Det får meg til å tenke på denne formen for overlevering av inntrykk og all kommunikasjon via nett. Hva er det vi mister og hvordan påvirker det de ulike sansene at stadig mer formidles og kommuniseres via skjermene?

Når du leser dette, så vet du ingenting om kroppspråket mitt, hvilke rom jeg befinner meg i, om jeg har noe lyd på eller når på dagen jeg skriver dette. Alt samme vesentlig informasjon for å fullt ut forstå/oppleve. Det du får er en redigert tekst, en liten flik av det jeg egentlig tenker på. Jeg ønsker jo at du skal forstå dette, men det er store sjanser for at du kan lese denne teksten på en helt annen måte og dermed misforstå.

Kanskje er det sånn med all kommunikasjon på nett at begrensingene i skjermene reduserer en dypere forståelse? Og når sanseinntrykkene reduseres, hva gjør det med oss? Jeg for min del kan bli sliten og irritert. Ja, kanskje også finne på å skrive noe dumt til noe andre. Kan nettirritasjon bli til netthat?

På engelsk så brukes uttrykket Common sense om sunn fornuft eller alminnelig fornuft. Men uttrykket ble i tidligere tider også brukt om å forstå helt og fullt. Altså når alle sanser spiller sammen og man danner seg et inntrykk av virkeligheten. Sam-sanse kanskje?. Come to your senses er også et uttrykk som passer å hente frem.

Å bruke alle våre sanser for å forstå virkeligheten, er det vi egentlig er skapt til å gjøre.

Alt annet er sanseløst.

Klapp igjen maskinen og legg vekk smarttelefonen. Virkeligheten venter.

#CommonSense #Mozart #MartinFröst #Sanseløst

Det har vært en intens kreativ uke med mine synkronsvømmende venner i Pelagia, Heidi Tronsmo og Øivind Hånes.

En pelagisk uke handler om å fylle studio med vann og musisere oss frem til rare, vare og unike øyeblikk som vi hermetiserer, bearbeider og matcher med poesien til Øivind. I det pelagiske landskapet flyter det av klarinetter, lyder fra andre rom, trekkspill, bassklarinett, xafoon, saxofon, piano, melodika, rop, pust, avslappede og spente stemmebånd, kald og varm sang.

Øivind tester en tekst

Heidi, bassklarinetten og jeg

Det pelagiske har med åpne vannmasser å gjøre. Jeg liker å tenke på det som det som befinner seg like under havoverflaten. Dette har også en hel del med vårt prosjekt å gjøre. I Pelagia veies teksten opp mot mer eller mindre formulerte lydbilder.

Eller er det snarere lydskulpturer?

Sånn som i dette sporet: Reisen over Khaibar. Mektig, nølende, pustende, nølende.

Musikken kan være illustrerende, kontrapunktisk eller utfyllende i forhold til Øivinds lesing. Den kan også leve sitt eget liv. Være i sin egen boble, eller i sitt eget farvann. I dette prosjektet skifter musikken fokus fra å være den som fører ordet, til å bli ført av ordet.

Nå vi jobber skjer det forunderlige ting. Vi overrasker hverandre med øyeblikk der alt kommer sammen og klaffer som om vi har øvd på akkurat denne felles bevegelsen i 30 år. Musikken spinner sitt forunderlige vev også når vi ikke spiller sammen. Kanskje bare med tanke på det pelagiske?

Vi er som familie, sier Øivind. Vi har jo kjent hverandre siden tidlig på 80-tallet.

Tilslutt et bloddryppende ferskt spor fra Pelagia. Ja, det er faktisk spilt inn i dag! I dette sporet har jeg komponert en vokallinje til Heidi som Øivind og jeg har lagt oss forsiktig rundt. Musikken har her omfavnet teksten i sitt fuktige grep og gjort den til en del av en musikalsk struktur. Gjentagende, men aldri helt likt. Svømmende men samtidig håndfast.

Det kommer mer Pelagia

#ØivindHånes #Gyldendal #HeidiTronsmo #Pelagia #Lydskulpturer #Lydpoesi

Jeg har i mange år kombinert livet som kunstner med det å være politiker. Jeg har sittet som representant for Venstre i to kommunestyrer, har vært kulturutvalgsleder, leder for to lokallag, medlem i fylkesstyret og nå også medlem av formannskapet i Os. Det begynner å bli en grei politiker-cv.

Å kombinere det politiske arbeidet med jobben min som komponist har aldri vært lett. Som kunstner jobber jeg med fiksjon. Jeg skaper musikk og narrativ som ikke skal forståes bokstavelig, men oppleves som sannferdige på et menneskelig nivå. Å bli trodd som kunstner er noe helt annet enn å vinne tillit og sanke stemmer som politiker.

Politikeren under valgkampen for 3 år siden.

Mange av mine kollegaer i kunsten har brennhete meninger og er rett som det er ute og flagger engasjementet sitt på Facebook. Stort sett befinner disse seg på den sosialistisk side i politikken og rett som det er får jeg så ørene flagrer for å være sentrumspolitiker. Sosialliberalismen kom imidlertid tidlig inn i mitt liv, takket være en fantastisk samfunnsfaglærer på Reginald Bennett Elementary School i Boiceville, Upstate New York. Han var en engasjert liberaler med klokketro på Robert Kennedy.

 

Jeg bestemte meg tidlig for å ta konsekvensene av mitt politiske engasjement og faktisk gjøre en jobb som lokalpolitiker. Å være skippertak-aktivist, eller facebook-politiker ligger ikke for meg. Som politiker er det mange saker å sette seg inn i, og mange, lange møter. Hvor skal den nye skolen plasseres? Hvordan styrker vi barnevernet? Skal vi prioritere bedre mat på omsorgsenteret eller ny gang og sykkelvei? Skal det være 5 eller 7 medlemmer i det nye samarbeidsutvalget? Å være folkevalgt ombudsperson er et tungtveiende tillitsverv som må tas på største alvor.

Spørsmålet er om alvoret og ansvaret som følger med politikervervet lar seg kombinere med jobben som illusjonist/narr/skapende kunstner. Hva skal folk tro på og hvem hører de når jeg uttaler meg i offentligheten? Den ansvarlige politikeren, eller han som finner på så mye rart?

 

Listen to me, don’t listen to me
Talk to me, don’t talk to me
Dance with me, don’t dance with me
No
Beep-beep

David Bowie: Fashion

I fjor stod jeg på scenen på Cornerteateret, Bergen for første gang og spilte den fiktive rollen som «Glenn Erik» i forestillingen Det kommer til å regne.

– «Glenn Erik» er en tragikomisk komponist som hele livet har vært over gjennomsnittet besatt av sammenhenger. 
– «Glenn Erik» komponerer virkeligheten.
– De som kjenner «Glenn Erik» har måtte lide seg gjennom langtekkelige hjemmesnekrede teorier og merkverdige løsninger på verdensproblemene. 
– «Glenn Erik» har luftige tanker om sin egen betydning.
 

I rollen som det 56 år gamle skjermtrollet, kjente jeg for alvor på dilemmaet å være både kunstner og politiker.

Som politiker ønsker jeg å tjene de som har stemt på meg og bygge tillit, som kunstner er det kun min hypersubjektive boble som betyr noe.

Også i kunstmusikk-kretser er det en tendens til å se ned på de som ikke helt og fullt er dedikert til kunsten sin. Slik samfunnet utvikler seg er det en forsømmelse å ikke være mer reflektert over hvilken rolle vi spiller som kunstnere. Denne realitetsorienteringen er minst like viktig som det kunstneriske arbeidet.

Jeg er stolt over det jeg har fått til som politiker.

Vi som er lokalpolitikere er arbeidshestene i demokratiet.

#kunstnerpolitiker #RobertKennedy #sosialliberalisme #GlennErik 

I forbindelse med min tekst om Harald Sæverud for noen dager siden ble det snakk om kunstmusikkens trange kår. At den offentlige samtalen om klassisk musikk og samtidsmusikk er blitt mer lavmælt, nærmest mumlende.

Kulturer utvikler seg, greit nok. Men at stadig færre snakker om musikk som kunst, er ikke det samme som at ingen lenger danser Charleston. 

Kan marginaliseringen av kunstmusikk være et symptom på en mer radikal endring? En lytte-erfaring som er i ferd med å forsvinne?

Frem til midten av forrige århundre var det å gå på konserter med klassisk musikk en relativ vanlig måte å få nye impulser på. Om det finnes et skifte i historien, en hendelse eller nyvinning som endret måten vi lyttet til musikk på, hva skulle det være? Kanskje innføringen av filmen og fjernsynet – bevegelige bilder med lyd? 

Det er mulig det er gjort forskning som tar for seg forholdet mellom visuelle og auditive inntrykk. Bevegelige bilder og «talking heads» har en tendens til å ta oppmerksomheten bort fra musikken. Det tror jeg de fleste kan være enige i.

Filmmediets inntog i kulturen endret mye. Tenk bare på hvor sofistikert og kompleks instrumentalmusikken hadde blitt i årene før spillefilmen og etterhvert fjernsynet bergtok vår oppmerksomhet.

Kunstmusikk var en naturlig del av dannelsen. Den allmenne interessen for Gustav Mahlers nye symfoni, Harald Sæverud eller Maurice Ravel var stor. Folk hadde helt andre forutsetninger til å forstå kodene og betydningen av en symfoni i 1918 enn i 2018. I dag er det mange som ikke vet hva en komponist er.

Hva skjedde på veien? 

Det er ingen tvil om at det har vært et interesseskifte. Ingenting å gjøre med det. Jeg lengter ikke tilbake til gode gamle dager der komponisten var Gud og det gikk et gisp gjennom publikum ved møtet med en ukjent akkord.

Her finnes det flere mulige forklaringer og mistanker :

• Demokratiseringen av kunsten og kulturen. 
• Verdenskrigene og modernismens effekt på kunstmusikken. 
• Hvordan massemediene bedekker vår oppmerksomhet vegg-til-vegg.
• Det multikulturelle samfunnet.

Alt dette kan imidlertid få lov til å ligge inntil videre. Poenget er at det å lytte tredimensjonalt, forstå koder og finne betydninger i kunstmusikk, ny eller gammel, er blitt marginalisert.

Er det trist? 

Er en utvikling der stadig færre forstår musikk som kunstform et tap?

Gjør det noe med vår menneskelighet om vi ikke lenger evner å finne mening i musikk som kunstform?

Ja.

Ja, jeg tror det.

Å lytte til og finne betydninger i et musikalske narrativ er kanskje noe av det mest forunderlige og avanserte vi gjør som mennesker. Å lytte til et komponert musikalsk forløp er en lek med kodet lyd og innebærer nærkontakt med følelser, idéer og energier. Å lytte til kunstmusikk er å møte uttrykk som vi kanskje ikke helt forstår, men forstår likefullt med hud og hår.

Kanskje vi helt enkelt blir dårligere lyttere om denne delen av vår kultur skulle forsvinne helt?

«We’re Lying» – Glenn Erik Haugland

Skrevet i 1994 for den svenske kvartetten: «Pärlor för svin».

#charleston #Sæverud #kunstmusikk #samtidsmusikk #klassiskmusikk #lytte #Ravel #Gesualdo

Alle øyne er rettet mot den neste skandalen og den neste uhyrlige kommentaren. Det er avhengighetsskapende og det har til og med fått et navn: TrumpFix. Det beskriver sensasjonshungeren og følelsen av å bli opprørt over den amerikanske presidenten. Det handler om å bli underholdt.

Makten til Trump står og faller på underholdningsverdien. Underholdning som skaper avhengighet og fyller oppmerksomheten vår med luft, på samme måte som snop og fast food fyller kroppen med mat uten næring. 

Vi blir det vi spiser, sies det. 

Og vi blir det vi velger å ta inn av informasjon.

Underholdning har selvsagt sin funksjon. Det kan være godt å koble av. Se en halvdårlig film på Netflix. Høre på lettbent pop fra ungdomstida. Men det handler om nettopp det: Å koble av. Slippe å tenke.

Men på akkurat samme måte som at dårlig mat bryter ned helsa, vil et ensidig kosthold av underholdning bryte ned tenkningen.

De virkelige utfordringene blir borte i tåken.

Samfunnsendringer og politikk som har stor betydning for våre liv blir vedtatt i det stille.

Små, berikende hverdagshendelser forsvinner i støyen.

Kanskje vi blir så distraherte fra det virkelige liv at vi glemmer hvem vi er?

Å være online 24/7, er noen mange sliter med. Selv vokste jeg opp med Tv-skjermen som en del av mitt DNA. Lyder, bilder, musikk fylte dagene fra så langt tilbake som jeg kan huske. Jeg har tenkt mye på hva det vil si å være en del av den aller første generasjonen skjermtroll. Daytime Tv var noe helt nytt i 1961. En tv som aldri ble slått av.

I forestillingen Det kommer til å regne (Cornerteateret, Bergen 2017) var dette et sentralt tema: 

Kan Glenn Eriks liv, væremåte, erfaringer eller oppførsel si noe om samfunnet i dag? 

Ja, sånn som samfunnet fremstår i dag gjennom alle tenkelige skjermer? 

Lett å påvirke, alltid beredt, flakkende, blir fort distrahert, veldig sans for det spektakulære og det dramatiske, liker å fremstille seg selv gjennom halvsanne, små-dramatiske anekdoter, drar veldig fort linjer og tegner opp sammenhenger mellom fenomener i verden som ikke nødvendigvis henger sammen eller er sant, er påståelig, vil heller se filmen enn å lese boken, syns det er hardt å tenke, evig unntakstilstand, liker å se hva som skjer, ja, du vet jo aldri..

 

Skjermene er weapons of mass distraction.

Fake News og skandaleoppslagene får oss til å se en annen vei, slik en tryllekunstner distraherer sitt publikum mens han utfører sine triks.

Følger du med, eller bare følger du med?

 

 

 

 

 

Harald Sæverud, tegnet av Inger Bergitte Sæverud

I går kveld var jeg på Litteraturhuset i Bergen for å høre Tore Vagn Lid og Annabel Guaita samtale om Harald Sæverud, en av «Norges aller fremste komponister», som det står i Store Norske Leksikon. «Hva nå?» var spørsmålet Tore og Annabel stilte seg i serien «Notelangs». De har, som meg, vokst opp med Sæverud som en komponist alle visste om og hadde et forhold til. Han var en levende legende.

I dag er Sæveruds musikk så og si forsvunnet fra offentligheten. Hva skjedde? Svaret er sammensatt. Kanskje det henger sammen med mangel på promotør, forlag eller agent som jobber for at musikken blir spilt? Kanskje det har noe med alle anekdotene som henger ved Sæveruds musikk? Kanskje det dreier seg om musikkens særegenhet – at det er vanskelig å gå i dialog med det Sæverudske universet? Det henger definitivt sammen med at samtalen rundt den klassiske musikken og samtidsmusikken er i ferd med å stilne av.

Ved feiringen av Harald Sæveruds 100 års dag, skrev jeg et verk på bestilling fra jubileet:

 

Jeg prøvde å komme inn under huden på Haralds musikk, han hadde jo vært så positiv til meg og min musikk. Jeg lyttet gjennom absolutt alt av Sæveruds pianomusikk, og tenkte at jeg kanskje kunne begynne der «Kjempeviseslåtten» sluttet? Men nei, jeg fikk det ikke til. Det endte opp i et basketak med Sæverud! «I Tried to Strangle Harald Sæverud» ble en kamp med den gamle kamphanen. 

Kanskje dette stykke sier noe om hvor vanskelig det er å nærme seg Sæverud? Harald var VELDIG tydelig på hvordan musikken hans skulle spilles og oppfattes. Men hadde han enerett på hvordan hans musikk skulle gjøres?

Vennskapet med Sæverud-familien, er noe av det som har definert meg og mitt karrierevalg. Jeg er takknemelig for at de åpnet hjemmet sitt for meg, og på samme tid åpnet for en mulighet jeg ikke visste fantes.

Jeg var og er fortsatt nær venn med Trond Sæverud, sønn av komponistkollega Ketil Hvoslef og barnebarn av Harald Sæverud. Trond og jeg improviserte sammen, han på fiolin og jeg på saxofon. Etterhvert skrev jeg ned passasjer og mindre stykker som Trond og jeg spilte og improviserte over. Dette ble starten på mitt liv som profesjonell komponist. Jeg har vært heldig som har fått lov til å skrive så mye musikk for Trond.

Trond Sæverud og jeg i 1985. Bergens Tidende besøkte oss i Norges Musikkhøgskoles studio i forbindelse med min eksamenskonsert.

I 1997 vant Trond og jeg Spellemannsprisen for albumet vårt: Ghosts.

Jeg kommer til å skrive mer om Sæverud, både Harald og Trond i årene fremover, men avslutter dette innlegget med en historie fra da min yngste datter, Ragnhild ble født (Hun er også profesjonell komponist!). Det var den 17. april, samme dag som Harald Sæveruds fødselsdag og instruksen fra den nervøse pappaen var klar: 

«Blir det en gutt, så skal han hete Harald Sæverud Tronsmo Haugland».

 

For de som ikke fikk med seg seansen i går kveld kan den sees/høres i sin helhet her:

 

#Sæverud #GlennErikHaugland #kunstmusikk

 

I 1999 gav improvisasjonsmusikerne i Spunk ut sin debut-album. Den fikk navnet «Det eneste jeg vet er at det ikke er en støvsuger». Jeg tenkte at tittelen på albumet må ha kommet etter musikerne hadde blitt spurt om å beskrive musikken sin. Kanskje det.

For noen dager siden hadde jeg min egen musikalske støvsuger-opplevelse. Det var en av disse skippertakene der det skulle ryddes, kastes søppel, tørke støv, vaskes og støvsuges i samme sveip. Av en eller annen merkelig grunn så liker jeg å holde på med sånt. Jeg liker å se hvor kronglete jeg kan lage det til for meg selv. Det er en slags logistikk-leik.

Jeg kan starte med å gå ut med tomflasker, komme inn igjen med en bøtte som stod ute, ta oppvaskkluten og tørke av kjøkkenskap mens bøtta fylles med varmt vann, la kluten føre meg ut til stua, plukke av døde blader på plantene, bære disse ut til utgangsdøren, koble til støvsugeren og begynne å støvsuge i gangen, slippe støvsugeren midt i døren, rydde vekk aviser ut til vedskjulet, ta med ved inn i stua, plukke opp støvkluten og fortsette tørke støv, gå ut med headset og notater som har blitt liggende på stuebordet, hente opp støvsugeren igjen og fortsette der den slapp, osv. osv.

Midt i lørdagsryddingen slo det meg: DETTE ER JO AKKURAT SOM MUSIKKEN MIN! De gangene jeg står fritt til å komponere. Når musikken ikke er underlagt en scenisk dramaturgi eller skal stå sammen med en tekst. Da former jeg musikken på samme måten som jeg utfører husarbeid.

Jeg komponerer lørdagsvasken!

Musikken min er gjerne som bevissthetsstrømmer (stream of conscioness), men ikke helt det. Det ligger noen arbeidsoppgaver der i forveien som venter på å bli tatt hånd om. Noen øyeblikk, tema eller motiv, klanger som må bearbeides og vikles ut i kortere eller lengre strekk.

Men jeg er fri til hoppe fra det ene til det andre, komme tilbake for å fullføre en idé når jeg finner det for godt, men også la ting stå uferdige. La det henge og slenge litt. Det er ikke så om å gjøre å sluttføre hver bidige innspill. Kanskje spindelvevet som henger i kroken kan komme godt med en annen dag, i et annet musikkstykke?

Fra forestillingen «Det kommer til å regne» Cornerteateret 2017.

Foto: Odin Nordhagen

Fake Music

«Litteraturen har kun en forpliktelse, og det er å være sann», skriver Karl Ove Knausgård. Det samme gjelder for all kunst, kunne man lett legge til. Men hva vil det si å være sannferdig når løgner gjentas med kraft og hyppighet til de fremstår som sanne? Er din sannhet bedre enn min? Og mens vi krangler om hva som er faktisk helt sant, produseres og spres falske nyheter med en intensitet vi aldri før har sett. Er det forskrudd å prøve å forstå falske nyheter som uttrykk for noe sannferdig? Og hva gjør oppmerksomhetsjaget og suget etter breaking news med evnen til å gjenkjenne det sannferdige?

Fake news er kommet for å bli. Hardtslående retorikk likeså. Omgangstonen er blitt hardere, mere komprimissløs, spesielt i kommentarfeltene der avstanden gir spillerom for hatytringer. Samtidig sliter kunstmusikken med å gjøre seg relevant. Hvor blir det av rommet for det komplekse, det tilbaketrukne eller de vanskelige spørsmålene?

Anstendigheten står på spill. Forståelsen av historien står på spill. Den felles forståelsen av hvilken vei utviklingen går står på spill. Det sannferdige står på spill.

Dette er bakteppet for konsertproduksjonen Fake Music. Konserten som består av en serie verker komponert med tanke på å stå sammen, er et tids(lyd)bilde fra en tid preget av fragmentering, Trump, økonomisk uro og en oppblomstring av rasisme. En musikalsk aksjon som adresserer ulike sannheter.

Fake Music er resultatet av et nært samarbeid mellom den unge pianisten Inger Kristine Riber og komponisten Glenn Erik Haugland.  Konserten består av 5 enkeltstående verk med ulik besetning. 

 

1. This is not a concert, is it? Solo klaver

John Cage ble en gang spurt om hva han syns om Händels musikk: «I dont like to be pushed», var svaret. I dette soloverket handler det kun om det å pushe. Musikken er energisk og fremoverlent. Stikkord: Liberal intoleranse. 

2) What the frogs eyes tell the frogs brain. 

Klaver og Accordion.

Hva er det vi egentlig ser? Hvordan forstår vi verden? Den danske vitenskapsjournalisten Tor Nørretranders skrev i boken «Merk verden – en beretning om bevissthet» om den amerikanske banebrytende forskningen innen kognitiv vitenskap. «What the frogs eye tells the frogs brain» er navnet på studiet som synliggjorde gapet mellom det øyet kunne oppfatte og det hjernen registrete. «Froskens ubevisste sitter i øynene på den»

3) Scandal is the new cool. 

Fiolin, Accordion & Klaver

Digital aggresjon skaper nye former for utenforskap. De siste årenes oppblomstring av rasehat må konfronteres, men er dette egentlig en distraksjon, en  avledningsmanøver for at vi ikke skal få øye på de store strukturelle omleggingene i økonomien der de rike blir enda rikere? I dette verket møter økt aggresjon en spiritual  fra komponistens amerikanske barndom der han sang i et kirkekor sammen med afro-amerikanske barn.: «We are climbing Jacobs Ladder» (https://en.wikipedia.org/wiki/We_Are_Climbing_Jacob%27s_Ladder)

 

4) Loving the (hidden) ugly.

Fiolin & Klaver 

Det uhyrlige er en del av det vakre og omvendt: «Fair is foul and foul is fair» (MacBeth) Vi trenger å anerkjenne det stygge vi bærer på innsiden for å forstå fullt ut hvem vi er. I arbeidet med dette verket brukte komponisten mye tid på å forstå hvordan parasitter – stygge, skjulte små vesener alt levende bærer inne i seg, – påvirker vår oppførsel. Det virker å være en klar forbindelse mellom det ukjent/underbevisste og det redselsfulle.

 

5) Fake Music.

Fiolin, Cello, Accordion, Klaver & Slagverk.

«Julaften, 9 år gammel» – stod det på en lapp komponisten hadde skrevet til seg selv under arbeidet med dette verket – En kveld spekket med umulige forventninger og bunnløse skuffelser. Vakkert, grelt, enkelt, komplekst. Uforståelig og samtidig gjenkjennelig. Musikken er ikke nødvendigvis det den gir seg ut for å være, men kanskje det kaotiske bærer noe dypt personlig gjemt i skuffelsen over at ting ikke ble som man trodde.

Music Fake er finansiert med støtte fra Norsk Kulturråd. I løpet av 2019 skal musikerne komme sammen i en produksjonsperiode og arbeide ut konserten. 

 

 

Musikere

Inger Kristine Riber – Klaver

Heidi Lousujärvi – Trekkspeill

Sini Simonen – Fiolin

Tomas Nilsson – Slagverk

Gunnar Hauge – Cello

 

Musikk

Glenn Erik Haugland

 

Klar melding, takk!

Syv forventninger til den kommende kulturmeldingen.

Kulturpolitikken har rykket opp fra politikkens bakgård til en plass i rampelyset. Når  statsråd Listhaug må trekke seg på grunn av et Facebookinnlegg, eller et hundretalls amerikanske aviser går sammen for å forsvare seg mot angrep fra verdens mektigste leder, så sier det noe om bølgene Trine Skei Grande skal sjøsette en ny kulturmelding i.

Kulturmeldinger har de siste årene vært forsiktige knebøyninger og rituelle oppramsinger av tingenes tilstand. I en tid der mange aktivt skaper og promoterer egne sannheter, bør en slik melding være alt annet enn tilbakelent. En ny kulturmelding må åpne for nye innsikter og nye kulturpolitiske svar. Det er vår virkelighetsforståelse, vår evne til tenke kritisk, til å tilpasse oss, og forstå de mange motstridende narrativ som fyller dagene våre; vårt selvbilde som er i spill. En ny kulturmelding må ha noe å melde og skapende kunstnerisk virksomhet bør være kjernen i det kulturpolitiske svaret. 

Kunstpolitikk bør være generatoren i en ny kulturpolitikk.

Kulturpolitikk handler om felleskapet, om hvem vi ønsker å være som et «vi».  Kulturpolitikk handler om samtalene, språket, bildene, minnene, lydene og fortellingene som definerer felleskapet. Kunsten og det kreative kulturlivet spiller en nøkkelrolle i all utvikling. Om kulturpolitikk handler om å dyrke et større «vi», handler kunstpolitikk om det motsatte. Kunstneren er en hypersubjektiv aktør som først og fremst er et «jeg» med sitt eget trollsyn. Kunstpolitikk handler om hvordan det offentlige kan hjelpe frem den beste kunsten.

Det er viktig å skille mellom kulturpolitikk og kunstpolitikk. En politikk for felleskapet og en politikk for individuelle skapende kunstnere krever vidt forskjellige virkemidler, selv om mye av det vi dyrker som norsk kultur en gang er blitt skapt av en forfatter, komponist, filmskaper eller billedkunstner.

Målet for kunstpolitikken må være å skape et enda større spillerom for kritisk fritenking og det skapende. Politikere må våge å framsnakke kunst på samme måte som USAs president Kennedy gjorde det da han snakket om hvordan en kunstner styrket «fiberet i vårt felleskap» ved å skrive bøker, komponere musikk eller fotografere.

Den nye kulturmeldingen er også nødt til å ta inn over seg og svare på en rekke urovekkende tendenser. Enkle, fascistiske ideer virker tiltrekkende, og blokkerer for kompleksitet, selvinnsikt og empati. Motgiften er det frivillige kulturlivets evne til å virke samlende, pressens evne til å sette spørsmålstegn ved maktpersoners narrativ og kunstens evne til å minne oss på hvem vi er på godt og vondt. Forførende fiksjon og forbannet diktning bør overlates til kunstnerne, og ikke politikere i lederposisjoner. Det er vi som er proffene.

Å kunne skille mellom sant og ikke sant, vil bli stadig viktigere. Sosiale mediers evige tilstedeværelse er som skapt for å pumpe opp og mangfoldiggjøre usannheter til å fremstå som sanne. Bruken av kunstig intelligens vil i fremtiden  utfordre vår oppfatning av hvem vi er som mennesker. Det kulturpolitiske svaret på dette er å stimulere til kritisk tenkning, evnen til å føle empati, evnen til å fantasere, skape og forestille seg og ikke minst gjennom kunst og kulturopplevelser minne folk på hvem vi er og hvem vi aldri kan bli.

Jeg har syv forventninger til den nye kulturmeldingen:

1. Kulturmeldingen må være ambisiøs. Politikken må våge å snakke høyt om betydningen av det nyskapende.

2. Kulturmeldingen må by på nye fortellinger om felleskapet. Vi trenger nye selvbilder, nye perspektiv og nye identiteter for å møte dagens utfordringer.

3. Kulturmeldingen må bidra til å bedre vår selvinnsikt som samfunn og individer.

4. Kunstens kompleksitet er en motgift til forenkling og maktmisbruk.

5. Kulturmeldingen må stimulere til sosial nytenking. Hvor er de nye møteplassene og hvor møtes vi når alle neser synes å være vendt mot smarttelefonen?

6. Kulturmeldingen må prioritere innlevelse og innsikt og det forunderlige fremfor passiv underholdning.

7. Kulturmeldingen må stimulere til nye idéer om samfunnsutvikling. I møte med overveldende informasjonsstrømmer trengs kreativ nytenkning og kritisk tenking.

Skaperkraft har gjennom menneskets historie alltid vært viktig for vår utvikling. Historiker Yuval Noah Harari, forfatteren av blant annet «Sapiens», sier dette: «Glem programmering, det viktigste vi kan lære våre barn er å skape og gjenskape.» 

Skapende arbeid handler om å bruke fantasien, leve seg inn i andres liv og oppøve evnen til kritiske valg, både for den som skaper og for de som oppsøker ny musikk, film, bøker, dans, teater og billedkunst. Når vi nå står overfor avgjørende valg for fremtiden, trenger vi mer deltakelse, mer empati, mer kritisk tenking og mer skaperkraft.