Før andre får det som de vil

  • En appell

Viljen til å styre samfunnsutviklingen har ikke tatt pause på grunn av Covid-19, det har bare bitt vanskeligere å få øye på hvem som nå får det som de vil.

Selv om hjulene langsomt er i ferd med å rulle igjen, har korona-pandemien skapt et vakuum, en unntakstilstand med tusenvis uten arbeid og mange tusen innestengte i egne hjem. De strenge smittevernstiltakene fører i tillegg til at kulturen rammes ekstra hardt og ikke kan utøve rollen som felleskapsbyggende prosjekt. 

Korona-epidemien er mer enn noe annet en unntakstilstand for felleskapsfølelsen.

Krisen er også en mulighet for de som har ressurser og viljen til å utnytte unntakstilstanden. Mens du karantene-slumrer er det andre som jobber for sine egne interesser. De får det som de vil.

Hva skjedde med klima-aksjonene? Før unntakstilstanden var skolestreiker og Gretha Thunberg på alles lepper og det blåste en grønn vind gjennom verden. Et vindu for bærekraftig forandring åpnet seg takket være engasjement fra en ny generasjon som hadde våknet til. Svart energi ville noe annet, og for noen uker siden vedtok Stortinget tidenes gavepakke til oljeindustrien, uten protesterende barn og ungdommer på Stortingsplassen. Over alt i verden meldes det om det samme – den grønne omstillingen taper terreng under pandemien.

Hvordan er et slikt stemningsskifte mulig? Det var mer enn økonomien som stoppet opp da Koronaen tok over verden. Aksjoner, protester og folkebevegelser ble plutselig satt på vent. Demokratiet handlet plutselig om informasjonsarbeid fra helsevesenet, mens store økonomiske pakker fløy ut av små komitéer. Covid-19 har satt demokratiske endringsprosesser på pause, i alle fall de som legger restriksjoner på tunge næringslivsaktører.

Det er ingen tvil om at Koronapandemien vil endre samfunnet, og det er blitt sagt at vi ikke vil se endringene før etter lang tid. Det stemmer ikke. Endringene skjer nå, og de skjer i stor fart.

Det skjer endringer i samfunnet mens vi ligger under digitale dyner og melker strømmetjenster for halvgode tv-serier. Endringene skjer mens alle øyne er vendt mot Statsministerens daglige pressekonferanser. Endringene skjer fordi noen utøver endringsvilje mens likegyldigheten vokser og frykten for å bli smittet suger oksygenet ut av rommet.

I en artikkel i The New York Times før helgen pekte kommentator David Leonhardt på samfunnsendringer pandemien allerede har satt i gang. Mindre og sårbare næringslivsaktører bukker under, lokale medier og butikker kaster inn håndkle og de store selskapene blir enda større.

Parallelt skjer det endringer med oss som individer, endringer i vaner og viljen til å gjøre en innsats. Lærere melder økende passivitet hos elever. Nettmøter på Zoom, FaceTime eller Skype samt kommentarfelt-kommunikasjon endrer våre sosiale evner radikalt når blikkene flakser rundt på skjermen i stedet for å møtes ansikt til ansikt.

Lenge før Covid-19, pekte psykolog Elke Rønning på konsekvensene av økende bruk av skjermer blant de unge. Viljestyrken og evnen til å konsentrere seg blir svekket av de mange timene med skjerm som fyller hverdagen, hevdet hun. At dusjen av dopamin som sosiale medier gir deg virker passiviserende, burde være enkel vitenskap.

Vi vet enda ikke hva hjemmekontorets tidsalder vil gjøre med arbeidslivet. For flere er det blitt mere tidskrevende å gjennomføre arbeidsoppgaver og grensene mellom arbeid og fritid er blitt mere utydelig. Høye skuldre og digital stress har lagt en tung tåke over kommunikasjonen, men også refleksjonsnivået og nytenkningen. Nettet kan levere all den faktabaserte informasjonen du trenger, men aldri den irrasjonelle, emosjonelle eller tilfeldige informasjonen eller kroppsspråket som fysiske møter kan gi. Forståelsen av tilværelsen og hverandre hviler på langt mer enn det fakta og fornuft kan levere.

Et slitesterkt samhold bygges ved å være tilstede, i samme rom, på samme sted, fysisk. Samholdet handler om samtaler, kulturopplevelser og demokratiske prosesser som engasjerer og involverer de mange, ikke de få. Om Koronakrisen og viljen til dugnad utnyttes av få sterke aktører som vil endre samfunnet til sin fordel, vil det kunne få alvorlige konsekvenser for demokratiet.

Viljen er drivkraften for alt som skjer. Viljen er en verdensmakt, skriver Henrik Ibsen i De unges forbund. Det er den fortsatt. Spørsmålet er hvem som skal eie viljen. I idretten snakkes det ofte om at den som vil mest vinner. Slik er det med samfunnsutviklingen også. Utviklingen kan ikke overlates til noen få ressurssterke aktører mens vi andre kryper inn under digitale dyner og NettTv-koser oss i påvente av at koronaen slipper tak.

Likegyldighet og slapphet som karantene, hjemmekontor og hjemmeundervisningen har ført til tærer på samholdet. Mens felleskapsbyggende aktører som kultur og idrett ligger med brukket rygg, kan likegyldighet få større skadepotensiale enn oppblomstringen av trafikk på nettsteder fra ytre høyre som PST nylig advarte mot.

Hva vil du? 

Vil du være en aktiv deltaker og eie viljen til å styre utviklingen? 

Eller skal andre få det som de vil?

Velkommen til den aller første TronTalks. 8. August på Tynset. Årets tema er VILJE. https://www.trontalks.no/trontalks-2020-program/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s