Innlegg om inkludering @Ingeborgdagene 23. april 2023

For fire-fem år siden lurte flere av oss om verden var i ferd med å gå av hengslene. Sosiale medier hadde forvandlet seg til en kampsone, løgnene til USA’s president Donald Trump ble mer og mer surrealistiske og demonstrasjonene ble stadig flere og voldsomme.

Februar 2019 skrev jeg i dagboka:

«Sosiale medier er blitt slagmarken som forvandler saklige diskusjoner til mesterskap i fornedrelse.» 

«Vi må stoppe opp og tenke mere.

Vi må møtes og snakke sammen på et tanketorg.

Vi må snakke om hva det vil si å være menneske på 2020-tallet.»

Dette ble kimen til en festival som fikk navnet TronTalks, oppkalt etter fjellet Tron, selve grunnsteinen i Nord-Østerdalen. Fjellet som hadde inspirert, løftet frem tanker og innsikter hos Hulda Garborg, Arne Garborg, Ivar Mortensson Egnund og den indiske filosofen Baral.

Arne Gaborg og Baral på Tronfjellet

Tilbake til dagboka fra 2019:

«Jeg har uhelbredelig tro på fellesskapets evne til å finne de beste løsningene gjennom samtaler basert på respekt og samhold. Jeg er felleskaps-gründer og tenker på mitt arbeid som komponist som mer enn å sette sammen toner, men som noe jeg gjør for å tilføre flokken nye, kanskje uventede innsikter.» 

Disse tankene ble selve fundamentet for TronTalks som startet opp året etter og fikk tilnavnet Den tenkende festivalen. Når vi her i dag skal snakke om inkludering slo det meg at arbeidet med TronTalks-festivalen handler om inkludering. 

TronTalks er et demokratibyggende prosjekt. På TronTalks lytter vi til hverandre og til ukjent, fremmed musikk. Vi snakker sammen i panelsamtaler, i grupper – også kalt kommentarfelt – og vi snakker sammen over en øl. Nye og kanskje ukjente tanker møtes på et tanketorg som TronTalks.

TronTalks-festivalen er aktivisme. TronTalks er et horn i siden på sløvsinn, ignoranse, vanetenkning, ekskludering og hat. Målet med TronTalks er å få flere til å tenke. 

Å tenke er slitsomt, men det må til. For tenkning styrker vårt menneskelig immunforsvar mot manipulering, undertrykkelse og det digitales overtakelse av absolutt alle aspekter av våre liv. 

Å tenke er et kreativt arbeid.

Jeg tenker, ergo skaper jeg.

Jeg har vært skapende kunstner siden 9 års alderen og har brennende tro på det kreative. Ikke bare som et kunstnerisk arbeid, men også som en måte å løse konflikter, skape nye felleskap og motarbeide utenforskap. 

Inkluderingsarbeid kan ligne på fredsarbeid, og få har mere erfaring med konfliktløsninger enn fredsforsker Johan Galtung. Han sier:  Kreativitet ligger i grenselandet mellom det emosjonelle og intellektuelle og er en av de viktigste ingredienser i arbeidet med å løse konflikter. Fredsforskeren Galtung mener litt av hvert, og har en gang sagt at nordmenn er altfor lite kreative til å kunne løse konflikter. Det kan virke som en flåsete ting å si, men kanskje har han et poeng? 

Norge regnes som et av verdens mest konforme land preget av en homogen befolkning og høy tillit. Det skal vi som nasjon på en måte være glade for, fordi det har vist seg å være en suksessformel. Det er ikke olje som har sørget for at Norge gjør det bra, det er vår evne til å samarbeide. Men den norske monokulturen har  samtidig også gjort oss til et land det er vanskelig å bli integrert i.

Liketenkning og monokultur er gift for kreativiteten. Der hvor mange tenker likt, tenkes det dårlig. 

Å på den annen side tenke utenfor boksen, tenke kritisk, omgi seg med innpulser fra flere, ulike kulturer og mennesker med andre erfaring, er det som gir kreativiteten mat.

For at vi skal kunne løse utfordringer, være innovative og skapende trenger vi et rikt og motsetningsfullt mangfold. Det er flere gode grunner til at vi trenger å utvide rommet for at flere som i dag føler utenforskap er inkludert. Det er ingen tvil om at folk med andre erfaringer bidrar til å løfte frem kreativitet.

Samfunnet trenger altså å inkludere flere mennesker med ulike erfaringer for å motarbeide liketenkning. Men den aller viktigste motivasjonen for å jobbe for inkludering handler om arbeidet mot utenforskap.

Utenforskap er livsfarlig. Ferdig snakka. 

Men når er man inkludert? Hva skal til for å føle seg inkludert?

Inkluderingsarbeidet er på et plan selvsagt et politisk anliggende. I politikken handler det om å finne løsninger som sikrer rettigheter for alle, tilrettelegging for de som trenger det og andre mere overordnede tiltak mot utenforskap. 

Men politikken og det offentlige strekker ikke til. Inkludering handler om langt mer enn rettferdighet og like rettigheter for alle. Det handler om å bygge sollide uenighetsfelleskap og å endre negative tanker og følelser rettet mot de som av ulike årsaker står utenfor. Det handler om å vinne «hearts and minds». Med andre ord, det handler om å endre tanker og følelser, kanskje på begge sider av gjerdet?

Jeg elsker politikk. I politikken settes felles utfordringer ut på anbud. I full offentlighet konkurrerer politikere, aktivister og alle som vil om å komme med de beste ideene, de beste løsningene. Sakene vurderes ulikt avhengig av politisk ideologi, verdigrunnlag, fagfelt og livssituasjon. Gjennom en offentlig samtale og et saksbehandlings-rituale finner felleskapet frem til den beste løsningen. En løsning som har vært gjennom debatter, mer eller mindre gode forslag og kompromisser.

Politikken er en arena for uenighet og forskjellighet som på sitt beste lar alle sider av en sak få komme til ordet. Det er en arena som mange følger med på og som fungerer som en mal, et forbilde på hvordan vi kan løse felles utfordringer gjennom et uenighetsfelleskap. Flertallsvedtaket er ikke det viktigste med politikken, det er den offentlige samtalen som betyr noe. Den kan engasjere, lære oss noe og skape en dypere forståelse om vår forskjellighet og hvorfor samfunnet fungerer slik det gjør. 

Eksempel på et dårlig uenighetsfelleskap

I politikken må viktige kamper kjempes og vinnes for at ulike typer minoriteter får de samme vilkårene for et godt liv som det en hvit, blond, blåøyd, heterofil mann i 60-årene har. Å vinne over antipatier, vinne over negative tanker og følelser slik at alle som faller utenfor virkelig føler seg inkludert – er et omfattende samfunnspsykologisk og kulturelt arbeid. Her kommer politikken til kort.

Et inkluderingsarbeid som engasjerer og har kraft i seg til å endre tanker og følelser, krever oppfinnsomhet, modning og eksponeringsterapi. 

Hvilke forventninger har den som står utenfor til det å bli inkludert?

Hva skal til for å virkelig føle seg inkludert?

Hva med de som er innenfor?

Er de villige til endrer seg, komme med innrømmelser, og koste på seg den tiden som trengs for å venne seg til nye mennesker?

Ulike meninger, kulturer og verdier må nødvendigvis bryne seg mot hverandre, eksempelvis i et uenighetsfelleskap som politikken. Den som er inkludert og den som vil inkluderes må bli kjent med hverandre og forskjelligheten. Det er først når ulikhetene blir tydlige og ligger åpent i dagslyset at arbeidet med å finne løsninger kan lykkes. Hvis vi ikke velger å se motsetningene i øyne risikerer vi konflikter som ikke lar seg løse. Vi risikerer det noen vil kalle svenske tilstander, strukturell og systematisk undertrykkelse og sementert utenforskap.

Hva skal til for å føle seg inkludert?

På portalen inn til Apollon-templet i Delphi stod innskriften: Kjenn deg selv. Den greske filosofen Sokrates la til: Det uutforskede liv er ikke verdt å leve

“gnothi seauton,” Kjenn deg selv

Som nevnt handler TronTalks om å snakke mer om hva det vil si å være menneske på 2020-tallet. Årets TronTalks handler om følelsenes plass i våre liv, her og nå. I innledningen til boka Livsfilosofi skriver Arne Næss om den grove og uforsvarlige undervurderingen av følelsenes plass i samfunnet. Filosofen mente at mange begynner for sent med å reflektere over sitt eget liv. Næss ønsket å få flere til å ta retningen på sin egen tilværelse opp til ny vurdering.

Følelseslivet vårt spiller en mye større rolle i samfunnet enn det mange kanskje er villige til å innrømme.

Alle snakker om følelser – men få – nesten ingen – snakker om hva følelsene betyr. Skal vi finne ut av hva det vil si å føle seg inkludert, må vi være villige til å gå dypere enn emojiene og Facebookstatusen. Skal vi finne ut hva det vil si å føle seg inkludert må vi gå bakenfor det strukturelle, juridiske og politiske. Skal vi finne ut hva det vil si å føle seg inkludert må vi snakke fritt og åpent om hvordan det føles både å stå i et utenforskap, og å kanskje verne om et sosialt og kulturelt innenforskap. Vi kan ikke forstå hvordan vi fungerer sosialt, kulturelt eller som samfunn uten å forstå oss selv og hvorfor vi reagerer og handler på følelser.

Å kjenne seg selv er å erkjenne følelseslivet som en visdom vi har opparbeidet oss gjennom tusenvis av år. Å kjenne seg selv er å finne ut hva sorg betyr, hva skam betyr, hva glede, frykt og sinne betyr. Følelser er ikke noe vi mennesker bare har, følelser har betydning.

Vår måte å oppleve verden på, vår væremåte, er satt sammen av følelser, tanker, reaksjoner og adferd. Følelser blir til tanker og omvendt. Nietzsche sier: Tanker er skygger av våre følelser – bestandig mørkere, tommere og enklere.

Et velkjent ordtak sier:

Vær obs på dine tanker og følelser, for de blir dine ord.

Vær obs på dine ord, for de blir dine handlinger.

Vær obs på dine handlinger, for de blir dine vaner.

Vær obs på dine vaner, for de blir dine verdier.

Lær deg å kjenne dine verdier, for de blir din skjebne.

Skal vi forstå hva som skal til for å føle seg inkludert, må vi forstå følelsenes betydning. Skal vi forstå hva som skal til for å endre tanker og følelsene til samfunn som skaper utenforskap, må vi forstå følelsenes betydning.

Media er relativt gode til å rette fokus på ulike utenforskap og hvordan disse tenker og føler. Vi hører mindre fra de som er innenfor. Det vil si, vi hører mindre fra hvordan det tenkes og føles fra innenforskapet.

Bare det å prøve å forestille seg hvordan det tenkes, føles og handles i et innenforskap er så ukjent terreng at det føles som et minefelt.

Et innenforskap kan være en kultur, en menighet, en vennegjeng, en bygd, en stamme, et miljø, en flokk, en gjeng eller en familie. Å søke sammen til et større eller mindre felleskap er noe vi har gjort siden tidenes morgen. Det handler om å søke trygghet, og å få noe gjort. «Sammen er vi sterke.» «Vi må løfte i flokk». Det norske felleskapet, den norske konformiteten, vårt samfunns suksessoppskrift handler om nettopp dette. 

Å stå utenfor flokken var i urtiden ensbetydende med døden i det kalde nord. Utenforskap var livsfarlig.

Men hvordan er det i dag? 

Er vi fortsatt stammemennesker i hodet, slik historiker Yuval Noah Harari hevder?

Hvorfor og hvordan dannes nye stammer?

Når vet du at du er innenfor?

Hvordan blir en sosial gruppering, en kultur, et samfunn ekskluderende?

Hvorfor er det å ekskludere en del av det å danne et felleskap?

Og ikke minst: Hvorfor føles det fortsatt så livsviktig å være del av et felleskap?

Ulike felleskap dannes, popper opp og forsvinner. I dag kanskje fortere enn noensinne. Det føles i alle fall slik takket være de såkalte sosiale mediene. Fjorårets TronTalks handlet om oppmerksomhetsøkonomien og bygget i sin helhet på Lena Lindgrens bok Ekko

Lindgren skriver om hvordan mediateknologi og sosiale medier forsterker og utnytter våre naturlige instinkter. Vi lærer av hverandre og skaper samhold ved å imitere hverandres oppførsel. De rikeste mennesker på kloden har forstått dette og bygd en industri som utnytter dette instinktet hos oss. De har skapt en overvåkningsteknologi der vi selv, vår oppmerksomhet er produktet. En av de viktigste måtene å holde oss online på flest mulig timer i døgnet handler om å engasjere oss emosjonelt. 

Jeg liker å teste ut de ulike TronTalks-temaene på folk jeg møter. Når jeg forteller menn på min alder i Alvdal at vi i år skal snakke om følelser, får jeg solide garantier på at de da kommer til å holde seg unna.

Alle snakker om følelser, sa en en annen jeg snakket med. Hun har rett, tenkte jeg. Alle snakker om følelser. Det virker så uendelig lett å snakke om depresjoner og angstlidelser. På Instagram, Facebook, SnapChat går det i mentale problemer blant de unge, emoji-bonanza blant eldre kvinner og i kommentarfeltene herjer sinte menn på min alder. Alle er tilsynelatende fulle av følelser, men er de virkelig det? Er digitale følelser jevngodt med ekte følelser?

Kanskje tillegges de digitale følelsesutbruddene for stor betydning? Enten  så+ blir folk krenka, oppfarne og reagerer allergisk, eller så overflommes nettet av støttegrupper, sympatierklæringer, hjerter og roser. Å stå rakt og fastholde på nyanser eller saklighet er nesten umulig når skittstormene eller sympatibølgen herjer som verst.

Har du lagt merke til hvor fort det går over? Hvor snare vi er til å glemme? På nettet er alt «content» – flyktig og forbipasserende innhold som skal fange oppmerksomheten. De som styrer plattformene er ikke interesserte våre følelser, tanker, verdier, felleskap eller verdighet. For dem er alt content – innhold som skal sørge for å holde oss limt til skjermene.

Det er med andre ord ikke på skjermene du vil finne varige felleskap. Det er ikke på skjermene du kan måle om du er innenfor eller utenfor. Det er ikke på skjermene du kan finne et ekte uenighetsmangfold. 

Skal vi lære å kjenne oss selv må vi legge bort skjermene.

Skal vi endre tanker og følelser slik at folk kan føle seg inkludert på ordentlig, må vi legge bort skjermene.

Vi er ikke våre skjermer.

Vi må reddes fra den digitale oppførselen, den digitale kulturen og de digitale følelsene. Dette er rett og slett ikke oss.

Inn som en livbøye kommer kreativitet, kunst og kulturopplevelse. En kunstopplevelse kan minne oss om hvem vi er som mennesker. På godt og vondt. Det er så mye jeg kunne ha snakket om. Hvordan musikk spiller opp mot måten vi relaterer oss til hverandre på. Hvordan en konsert, et galleribesøk eller teaterforestilling kan være en lavterskel inngang til en samtale, et tilfeldig møte, kanskje en ny relasjon. Hvordan vi kan se et annet menneske i et helt annet lys etter å ha stått på scenen eller sunget eller spilt sammen i et kor eller korps. 

Til slutt ønsker jeg å dvele litt ved hvordan en deltakende kunst og kulturopplevelse kan få oss til å lytte dypere. Jeg skriver musikk som krever sin lytter. På TronTalks er samtidsmusikk en del av samtalen. Denne for noen, krevende musikken, skaper gode lytteforhold. Når folk nærmest tvinges til å lytte til musikk de ofte ikke har et forhold til fra før, blir de ekstra lydhøre for panelsamtalen. Lytting åpner opp for den andre. En situasjon der det lyttes dypt og konsentrert smitter over på hvordan vi forstår oss selv og andre på. Vi blir aktiviserte, våkne og mere deltakende.

Tilhørighet handler om å bli sett og hørt. Å bli lyttet til er motgiften til all ignoranse. Å lytte dypt til den andre bringer frem mennesket bak ordene. Det bygger tillit og er inkludering i sin reneste form.

Et samfunn som kjenner seg selv, har selvtillit og er villig til å prøve noe nytt, noe kreativt, har de beste forutsetninger til å lykkes med integrering. Det krever mot, tid og en god porsjon eksponeringsterapi. Det krever at vi legger bort skjermene. Det krever at vi lytter og ser hverandre, men det handler aller mest om å skape nye innenforskap ved bruk av vår kreative evne til å lage og dyrke nye fortellinger om hvem vi er.

Fra Ingeborgdagene 23.04.2023

Artist Thomas Tvedt, Glenn Erik Haugland, Artist, Forfatter og aktivist Ella Marie Hætta Isaksen og Kunstkritiker og forfatter Bjørn Hatterud

  • En appell

Viljen til å styre samfunnsutviklingen har ikke tatt pause på grunn av Covid-19, det har bare bitt vanskeligere å få øye på hvem som nå får det som de vil.

Selv om hjulene langsomt er i ferd med å rulle igjen, har korona-pandemien skapt et vakuum, en unntakstilstand med tusenvis uten arbeid og mange tusen innestengte i egne hjem. De strenge smittevernstiltakene fører i tillegg til at kulturen rammes ekstra hardt og ikke kan utøve rollen som felleskapsbyggende prosjekt. 

Korona-epidemien er mer enn noe annet en unntakstilstand for felleskapsfølelsen.

Krisen er også en mulighet for de som har ressurser og viljen til å utnytte unntakstilstanden. Mens du karantene-slumrer er det andre som jobber for sine egne interesser. De får det som de vil.

Hva skjedde med klima-aksjonene? Før unntakstilstanden var skolestreiker og Gretha Thunberg på alles lepper og det blåste en grønn vind gjennom verden. Et vindu for bærekraftig forandring åpnet seg takket være engasjement fra en ny generasjon som hadde våknet til. Svart energi ville noe annet, og for noen uker siden vedtok Stortinget tidenes gavepakke til oljeindustrien, uten protesterende barn og ungdommer på Stortingsplassen. Over alt i verden meldes det om det samme – den grønne omstillingen taper terreng under pandemien.

Hvordan er et slikt stemningsskifte mulig? Det var mer enn økonomien som stoppet opp da Koronaen tok over verden. Aksjoner, protester og folkebevegelser ble plutselig satt på vent. Demokratiet handlet plutselig om informasjonsarbeid fra helsevesenet, mens store økonomiske pakker fløy ut av små komitéer. Covid-19 har satt demokratiske endringsprosesser på pause, i alle fall de som legger restriksjoner på tunge næringslivsaktører.

Det er ingen tvil om at Koronapandemien vil endre samfunnet, og det er blitt sagt at vi ikke vil se endringene før etter lang tid. Det stemmer ikke. Endringene skjer nå, og de skjer i stor fart.

Det skjer endringer i samfunnet mens vi ligger under digitale dyner og melker strømmetjenster for halvgode tv-serier. Endringene skjer mens alle øyne er vendt mot Statsministerens daglige pressekonferanser. Endringene skjer fordi noen utøver endringsvilje mens likegyldigheten vokser og frykten for å bli smittet suger oksygenet ut av rommet.

I en artikkel i The New York Times før helgen pekte kommentator David Leonhardt på samfunnsendringer pandemien allerede har satt i gang. Mindre og sårbare næringslivsaktører bukker under, lokale medier og butikker kaster inn håndkle og de store selskapene blir enda større.

Parallelt skjer det endringer med oss som individer, endringer i vaner og viljen til å gjøre en innsats. Lærere melder økende passivitet hos elever. Nettmøter på Zoom, FaceTime eller Skype samt kommentarfelt-kommunikasjon endrer våre sosiale evner radikalt når blikkene flakser rundt på skjermen i stedet for å møtes ansikt til ansikt.

Lenge før Covid-19, pekte psykolog Elke Rønning på konsekvensene av økende bruk av skjermer blant de unge. Viljestyrken og evnen til å konsentrere seg blir svekket av de mange timene med skjerm som fyller hverdagen, hevdet hun. At dusjen av dopamin som sosiale medier gir deg virker passiviserende, burde være enkel vitenskap.

Vi vet enda ikke hva hjemmekontorets tidsalder vil gjøre med arbeidslivet. For flere er det blitt mere tidskrevende å gjennomføre arbeidsoppgaver og grensene mellom arbeid og fritid er blitt mere utydelig. Høye skuldre og digital stress har lagt en tung tåke over kommunikasjonen, men også refleksjonsnivået og nytenkningen. Nettet kan levere all den faktabaserte informasjonen du trenger, men aldri den irrasjonelle, emosjonelle eller tilfeldige informasjonen eller kroppsspråket som fysiske møter kan gi. Forståelsen av tilværelsen og hverandre hviler på langt mer enn det fakta og fornuft kan levere.

Et slitesterkt samhold bygges ved å være tilstede, i samme rom, på samme sted, fysisk. Samholdet handler om samtaler, kulturopplevelser og demokratiske prosesser som engasjerer og involverer de mange, ikke de få. Om Koronakrisen og viljen til dugnad utnyttes av få sterke aktører som vil endre samfunnet til sin fordel, vil det kunne få alvorlige konsekvenser for demokratiet.

Viljen er drivkraften for alt som skjer. Viljen er en verdensmakt, skriver Henrik Ibsen i De unges forbund. Det er den fortsatt. Spørsmålet er hvem som skal eie viljen. I idretten snakkes det ofte om at den som vil mest vinner. Slik er det med samfunnsutviklingen også. Utviklingen kan ikke overlates til noen få ressurssterke aktører mens vi andre kryper inn under digitale dyner og NettTv-koser oss i påvente av at koronaen slipper tak.

Likegyldighet og slapphet som karantene, hjemmekontor og hjemmeundervisningen har ført til tærer på samholdet. Mens felleskapsbyggende aktører som kultur og idrett ligger med brukket rygg, kan likegyldighet få større skadepotensiale enn oppblomstringen av trafikk på nettsteder fra ytre høyre som PST nylig advarte mot.

Hva vil du? 

Vil du være en aktiv deltaker og eie viljen til å styre utviklingen? 

Eller skal andre få det som de vil?

Velkommen til den aller første TronTalks. 8. August på Tynset. Årets tema er VILJE. https://www.trontalks.no/trontalks-2020-program/