Jeg kan føle meg truet av at det blir flere fremmedkulturelle i samfunnet.

Jeg kan mene at demokratiet ikke virker i kampen mot klimaendringene. 

Jeg kan lengte etter en revolusjon, et nytt samfunn uten kapitalisme.

Men det er først når jeg mobiliserer vilje til å handle at følelser og meninger blir noe som kan få konsekvenser for andre.

Det er først når jeg handler at det som en gang har vært abstrakt, blir konkret. Handling forutsetter vilje til å sette tanker, følelser, impulser, fornemmelser eller idéer ut i livet. Det abstrakte blir dermed en virksom hendelse, en del av samfunnets dramaturgi.

Men først når det blir vilje bak ordene. Det krever sitt. Det må mobliseres, øves, trenes, prøves ut og gjentas over tid. Det må villes, villes og villes.

Men hva skjer om viljen får overtak og tanken bak blir utydelig eller forsvinner?

Hva skjer når intensjonen kommer i skyggen av hendelser og konsekvenser av handlingene i seg selv?

Det er uten unntak hendelsene, handlingene og konsekvensene det rapporteres om i mediene. Det ligger i sakenes natur. Hendelser skaper nyheter, langt mindre tankene bak. Det bakenforliggende «hvorfor?» må letes opp fra skyggene.

For tiden er det tett mellom rapportene om voldlige hendelser, skandaler og politisk bajaseri. Har vi helt mistet hodet? Når kulene peprer veggene på moskéen og rasistene lager apelyder på europeiske fotballbaner, har da viljen til å handle på de mørkeste innstinktene tatt overhånd? Har evnen til å stoppe opp og tenke over våre handlinger blitt svekket? Har tenkningen blitt svekket?

Dette filteret.

Denne kunstpausen.

Denne omtanken.

Dette lille stoppet.

Det lille øyeblikket der du kan få tenke deg om.

Tenke over det du ville si, tenke over det du vil gjøre.

Refleksjonen.

Hannah Arendt mente at nazisten Adolf Eichmann hadde feilet det å tenke da han ledet arbeidet med å utrydde jødene. Det var fravær av tenkning og refleksjon som hadde gjort Holocaust mulig. Nazistene gjorde alt de kunne for å bryte ned tenkningen og refleksjonen, mente Arendt. Utførelsen av jødeutryddelsen krevde vilje til handling, det var ikke rom til å tenke seg om.

Viljen til å gjennomføre nazistenes vanvittige idéer hadde vunnet over omtanken.

Hva var viktigst for de som gjennomførte jødeutryddelsen?

Idéen om at jøder ikke bør eksistere, eller viljen til å gjennomføre utryddelsen i seg selv?

Var det dette som var Viljens triumf?

Når får vilje til handling overtak og blir til ren vilje og ren handling uten tanke, omtanke eller tid til å tenke seg om?