Det eneste jeg er redd for…

Det er like før start på 400 meter hekk, VM i friidrett 2019. Nrk sitter på tribunen sammen med Leif Olav Alnes, treneren til vår favoritt, Karsten Warholm.  «Hva er du redd for kan skje, nå like før start?», spør journalisten. «Redd?», svarer Alnes. «Nei, det eneste jeg er redd for er om det ikke blir noe utvikling»

Jeg er ganske sikker på at den underfundige og kloke løpetreneren visste hva han sa. Utvikling er nøkkelen til å leve meningsfulle liv. Alle er avhengig av positiv utvikling, av forbedring for å føle mening med tilværelsen kunne filosofen Einar Duenger Bøhn fortelle oss da han var med på lanseringen av TronTalks i mai.

Personlig utvikling er viktig, men også felleskapet og samfunnet trenger utvikling for å være attraktive og meningsfulle for oss som bor her og andre. Hva er det som må til for at Nord Østerdalen skal utvikle seg? Det er flere svar på det. Næringsutvikling, kulturutvikling, et breiere tilbud til alle, osv. Etter å ha bodd her i et år er jeg imidlertid opptatt av uenigheten. For å være mere presis, jeg er bekymret for måten vi er uenige på her i dalen.

Uenighet er livsviktig for samfunnsutviklingen. For der mange tenker likt, tenkes det ikke særlig godt. Politisk uenighet og uenighet basert på verdier og ulike virkelighetsoppfattelse, er avgjørende for å finne de beste løsningene og inspirerer til nye idéer og tiltak. En god debatt og arena for uenighet tuftet på respekt for at vi er ulike, er som en friidrettsarena der de beste løsningene og idéer kappes om å vinne frem. En god uenighetskultur er det som har gjort demokratiet til den beste måten å organisere samfunnet på.

Det er imidlertidig forskjell på uenighet. Den gode uenigheten bygger på respekt og forståelse av et felles mål, som til eksempel å gjøre Nord Østerdalen mere attraktiv for tilflytting. Den dårlige uenigheten handler om å hevde seg selv og de som er enige med deg ved bruk av hersketeknikker, harselering eller uthenging. Den dårlige uenigheten florer gjerne i kommentarfeltene, der hvor alle kan skrive det de vil uten å måtte stå til ansvar for det. Den dårlige uenigheten dyrker polarisering, lufttette ekkokammer og seg-selv-nok holdninger. Den dårlige uenigheten har en tendens til å bøye fakta eller blåse en lang marsj i disse og driver gode folk ut av politikken og samfunnsdebatten på grunn av hets og trusler.

I en god debattkultur kveles ikke uenigheten og karakteriseres som «bråk». I et godt demokrati er ulikhet positivt og det er høyt under taket for høyttenkning. I en god uenighetskultur er det godt med rom for kritikk og andre synsvinkler. En god uenighetskultur er i tillegg fundamentert i fakta. Når ordførerene i Tynset og Alvdal eksempelvis fremstiller WWF som en organisasjon med svin på skogen, er det bra at folk er kritiske og sier at dette faktiske er helt feil.

På den annen side kan mange være redde for seg selv sin familie, arbeidsplass, kultur eller hjemsted. Det er menneskelig å være redd, beskytte seg, og kanskje lukke seg for hva andre måtte mene om verden. I en tid der polarisering øker, må vi snakke mere om hva det vil si å være menneske. Vi må skape nye rom for tanker, ettertanker og debatt. Vi må skape en god uenighet der det er trygt å ytre seg og være den man er. Det er dette jeg vil prøve å få til med TronTalks. 

Festivalen TronTalks som for første gang arrangeres i år foregår på Tynset Kulturhus med gode folk som Sigrid Ekran, Tone Sofie Aglen, Thomas Holland Eriksen og Henrik Syse. Lørdag 8. august skal vi snakke om vilje og viljestyrke. Hvilken rolle spiller den i våre liv? 

TronTalks er en arena der alle kan delta og der det skal være høyt under taket for uenighet. Hva vil du? Hva vil jeg? Vil vi det samme? Hva vil vi med Nord Østerdalen?

Det eneste jeg er redd for er at det ikke blir noen utvikling i Nord Østerdalen, verdens fineste sted. Det er ingenting å være redde for om vi åpner for mere god uenighet og flere tanker om hvordan denne fjellregionen kan utvikle seg. 

Mere åpenhet og mere demokrati, var refrenget etter terrorangrepene 22. juli for 9 år siden. Kanskje på tide å begynne nå?

Velkommen til TronTalks

Glenn Erik Haugland

Festivalsjef

  • En appell

Viljen til å styre samfunnsutviklingen har ikke tatt pause på grunn av Covid-19, det har bare bitt vanskeligere å få øye på hvem som nå får det som de vil.

Selv om hjulene langsomt er i ferd med å rulle igjen, har korona-pandemien skapt et vakuum, en unntakstilstand med tusenvis uten arbeid og mange tusen innestengte i egne hjem. De strenge smittevernstiltakene fører i tillegg til at kulturen rammes ekstra hardt og ikke kan utøve rollen som felleskapsbyggende prosjekt. 

Korona-epidemien er mer enn noe annet en unntakstilstand for felleskapsfølelsen.

Krisen er også en mulighet for de som har ressurser og viljen til å utnytte unntakstilstanden. Mens du karantene-slumrer er det andre som jobber for sine egne interesser. De får det som de vil.

Hva skjedde med klima-aksjonene? Før unntakstilstanden var skolestreiker og Gretha Thunberg på alles lepper og det blåste en grønn vind gjennom verden. Et vindu for bærekraftig forandring åpnet seg takket være engasjement fra en ny generasjon som hadde våknet til. Svart energi ville noe annet, og for noen uker siden vedtok Stortinget tidenes gavepakke til oljeindustrien, uten protesterende barn og ungdommer på Stortingsplassen. Over alt i verden meldes det om det samme – den grønne omstillingen taper terreng under pandemien.

Hvordan er et slikt stemningsskifte mulig? Det var mer enn økonomien som stoppet opp da Koronaen tok over verden. Aksjoner, protester og folkebevegelser ble plutselig satt på vent. Demokratiet handlet plutselig om informasjonsarbeid fra helsevesenet, mens store økonomiske pakker fløy ut av små komitéer. Covid-19 har satt demokratiske endringsprosesser på pause, i alle fall de som legger restriksjoner på tunge næringslivsaktører.

Det er ingen tvil om at Koronapandemien vil endre samfunnet, og det er blitt sagt at vi ikke vil se endringene før etter lang tid. Det stemmer ikke. Endringene skjer nå, og de skjer i stor fart.

Det skjer endringer i samfunnet mens vi ligger under digitale dyner og melker strømmetjenster for halvgode tv-serier. Endringene skjer mens alle øyne er vendt mot Statsministerens daglige pressekonferanser. Endringene skjer fordi noen utøver endringsvilje mens likegyldigheten vokser og frykten for å bli smittet suger oksygenet ut av rommet.

I en artikkel i The New York Times før helgen pekte kommentator David Leonhardt på samfunnsendringer pandemien allerede har satt i gang. Mindre og sårbare næringslivsaktører bukker under, lokale medier og butikker kaster inn håndkle og de store selskapene blir enda større.

Parallelt skjer det endringer med oss som individer, endringer i vaner og viljen til å gjøre en innsats. Lærere melder økende passivitet hos elever. Nettmøter på Zoom, FaceTime eller Skype samt kommentarfelt-kommunikasjon endrer våre sosiale evner radikalt når blikkene flakser rundt på skjermen i stedet for å møtes ansikt til ansikt.

Lenge før Covid-19, pekte psykolog Elke Rønning på konsekvensene av økende bruk av skjermer blant de unge. Viljestyrken og evnen til å konsentrere seg blir svekket av de mange timene med skjerm som fyller hverdagen, hevdet hun. At dusjen av dopamin som sosiale medier gir deg virker passiviserende, burde være enkel vitenskap.

Vi vet enda ikke hva hjemmekontorets tidsalder vil gjøre med arbeidslivet. For flere er det blitt mere tidskrevende å gjennomføre arbeidsoppgaver og grensene mellom arbeid og fritid er blitt mere utydelig. Høye skuldre og digital stress har lagt en tung tåke over kommunikasjonen, men også refleksjonsnivået og nytenkningen. Nettet kan levere all den faktabaserte informasjonen du trenger, men aldri den irrasjonelle, emosjonelle eller tilfeldige informasjonen eller kroppsspråket som fysiske møter kan gi. Forståelsen av tilværelsen og hverandre hviler på langt mer enn det fakta og fornuft kan levere.

Et slitesterkt samhold bygges ved å være tilstede, i samme rom, på samme sted, fysisk. Samholdet handler om samtaler, kulturopplevelser og demokratiske prosesser som engasjerer og involverer de mange, ikke de få. Om Koronakrisen og viljen til dugnad utnyttes av få sterke aktører som vil endre samfunnet til sin fordel, vil det kunne få alvorlige konsekvenser for demokratiet.

Viljen er drivkraften for alt som skjer. Viljen er en verdensmakt, skriver Henrik Ibsen i De unges forbund. Det er den fortsatt. Spørsmålet er hvem som skal eie viljen. I idretten snakkes det ofte om at den som vil mest vinner. Slik er det med samfunnsutviklingen også. Utviklingen kan ikke overlates til noen få ressurssterke aktører mens vi andre kryper inn under digitale dyner og NettTv-koser oss i påvente av at koronaen slipper tak.

Likegyldighet og slapphet som karantene, hjemmekontor og hjemmeundervisningen har ført til tærer på samholdet. Mens felleskapsbyggende aktører som kultur og idrett ligger med brukket rygg, kan likegyldighet få større skadepotensiale enn oppblomstringen av trafikk på nettsteder fra ytre høyre som PST nylig advarte mot.

Hva vil du? 

Vil du være en aktiv deltaker og eie viljen til å styre utviklingen? 

Eller skal andre få det som de vil?

Velkommen til den aller første TronTalks. 8. August på Tynset. Årets tema er VILJE. https://www.trontalks.no/trontalks-2020-program/

Jeg kan føle meg truet av at det blir flere fremmedkulturelle i samfunnet.

Jeg kan mene at demokratiet ikke virker i kampen mot klimaendringene. 

Jeg kan lengte etter en revolusjon, et nytt samfunn uten kapitalisme.

Men det er først når jeg mobiliserer vilje til å handle at følelser og meninger blir noe som kan få konsekvenser for andre.

Det er først når jeg handler at det som en gang har vært abstrakt, blir konkret. Handling forutsetter vilje til å sette tanker, følelser, impulser, fornemmelser eller idéer ut i livet. Det abstrakte blir dermed en virksom hendelse, en del av samfunnets dramaturgi.

Men først når det blir vilje bak ordene. Det krever sitt. Det må mobliseres, øves, trenes, prøves ut og gjentas over tid. Det må villes, villes og villes.

Men hva skjer om viljen får overtak og tanken bak blir utydelig eller forsvinner?

Hva skjer når intensjonen kommer i skyggen av hendelser og konsekvenser av handlingene i seg selv?

Det er uten unntak hendelsene, handlingene og konsekvensene det rapporteres om i mediene. Det ligger i sakenes natur. Hendelser skaper nyheter, langt mindre tankene bak. Det bakenforliggende «hvorfor?» må letes opp fra skyggene.

Kulemerker etter terrorangrep på en moské i Bærum

For tiden er det tett mellom rapportene om voldlige hendelser, skandaler og politisk bajaseri. Har vi helt mistet hodet? Når kulene peprer veggene på moskéen og rasistene lager apelyder på europeiske fotballbaner, har da viljen til å handle på de mørkeste innstinktene tatt overhånd? Har evnen til å stoppe opp og tenke over våre handlinger blitt svekket? Har tenkningen blitt svekket?

Dette filteret.

Denne kunstpausen.

Denne omtanken.

Dette lille stoppet.

Det lille øyeblikket der du kan få tenke deg om.

Tenke over det du ville si, tenke over det du vil gjøre.

Refleksjonen.

Hannah Arendt mente at nazisten Adolf Eichmann hadde feilet det å tenke da han ledet arbeidet med å utrydde jødene. Det var fravær av tenkning og refleksjon som hadde gjort Holocaust mulig. Nazistene gjorde alt de kunne for å bryte ned tenkningen og refleksjonen, mente Arendt. Utførelsen av jødeutryddelsen krevde vilje til handling, det var ikke rom til å tenke seg om.

Hannah Arendt, 1969. Foto: AP

Viljen til å gjennomføre nazistenes vanvittige idéer hadde vunnet over omtanken.

Hva var viktigst for de som gjennomførte jødeutryddelsen?

Idéen om at jøder ikke bør eksistere, eller viljen til å gjennomføre utryddelsen i seg selv?

Var det dette som var Viljens triumf?

Når får vilje til handling overtak og blir til ren vilje og ren handling uten tanke, omtanke eller tid til å tenke seg om? 

«Om komposisjon handler mer om vilje enn kunnskap, så hadde vi kalt det VILLST, og ikke KUNST

Denne sarkastiske tilbakemeldingen fra studietiden på Musikkhøgskolen har brent seg fast. Ikke hadde jeg de samme kunnskapene som flere av mine medstudenter, og ikke var jeg interessert i å fortape meg i sats-tekniske spissfindigheter. 

For meg var det langt viktigere ting som stod på spill.

Ung komponist som bedriver Villst på Høvikodden. Eksamenskonsert 1985.

I dag har jeg svaret jeg ikke klarte å formulere i Nordahl Bruns gate en svett dag i 1981. Å skape uten kunnskap om komposisjonsverktøyene eller musikkhistorien er umulig. På den annen side: et musikkverk uten energi, intensitet eller tilstedeværelse vil aldri kunne lette fra rullebanen. Uten en sterk vilje, en dedikert intensjon som gjør musikken unik ut over et kyndig stykke arbeid er musikken død.

Når jeg underviser unge komponister eller utfører fagutvalgsarbeid er dette spørsmål jeg alltid vender tilbake til:

Hva vil denne musikken?

Hva er hensikten?

Hvorfor er den blitt til?

Hva vil du?

Å bli komponist handlet for meg om en intens ønske om å bli noe annet enn det oppveksten bød på av valgmuligheter. Å skrive musikk ble en måte å søke seg til og konstruere et annet og bedre liv med rom for min egen musikalitet og interesser. Min musikk var og er fortsatt fundert i et sterkt viljes-driv, men jeg leter fortsatt.

Iscenesatt komponist, Høvikodden 1983

Where there’s a will, there’s a way.

En av de mest fundamentale friheter vi som kunstnere har er friheten til å gå egne veier. Skape det vi forestiller oss, handle som vi vil og la det stå til. La gå at jeg ikke kan komponere musikk med det tekniske håndverket som en Bach, men jeg kan lage mine egne teknikker, egne regler og egen logikk. For meg er det faktisk ingenting som er mere interessant enn kunstnere som gjør nettopp dette helt og fullt, kompromissløst og hemningsløst. Et eget univers med en egen alternativ virkelighetsforståelse.

Dont try this in the real world!

Å lage egne regler og følge sin egen logikk fungerer dårlig i det sosiale samspillet, samfunnet eller i politikken. Å leve i en hypersubjektiv boble i møtet med andre mennesker er helt enkelt uforenlig med et velfungerende samfunn. Alle kan ikke få det som de vil, sies det. Selv om fri vilje er en viktig forutsetning for et moderne liv, så vil et samfunn der folk ikke er villige til å inngå komprimisser, ta hensyn til andres behov og interesser, helt enkelt bryte sammen.

Forunderlig nok har vi i dag, i 2019, politiske ledere som agiterer og styrer med bruk av egen logikk, egne regler og alternative virkelighetsforståelser. Det har blitt et utbredt politisk handlingsmønster med den amerikanske presidenten Donald Trump som den mest høylytte. Viljestyrte politikere som er kompromissløse og hemningsløse. Handlingene, retorikken og væremåten smitter. Stadig flere føler de kan ta seg friheter, ta saken i egne hender eller slenge om seg med nedsettende og rasistiske holdninger. Ut med fakta, forskning og historiske realiteter. 

Det er sånn fordi jeg vil at det skal være sånn.

Er enkelte maktmenneskers hypersubjektive vilje i ferd med å ta overhånd? 

Er denne viljen på ville veier i ferd med å kvele tenkningen?

På den annen side:

Viljen min ga livet mitt en retning.

For meg var det et gode som også andre har hatt glede av.

Jeg vil skape noe nytt til forundring, glede og ettertanke.

Kall det villst eller kunst eller hva som helst!

En sterk vilje kan være bra og den kan være ødeleggende. Nøkkelen ligger i å kjenne til og bruke livet til å lære stadig mer om hva det er du vil. Rent bortsett fra det er det vel Kardemommeloven som gjelder.