Fake Music

«Litteraturen har kun en forpliktelse, og det er å være sann», skriver Karl Ove Knausgård. Det samme gjelder for all kunst, kunne man lett legge til. Men hva vil det si å være sannferdig når løgner gjentas med kraft og hyppighet til de fremstår som sanne? Er din sannhet bedre enn min? Og mens vi krangler om hva som er faktisk helt sant, produseres og spres falske nyheter med en intensitet vi aldri før har sett. Er det forskrudd å prøve å forstå falske nyheter som uttrykk for noe sannferdig? Og hva gjør oppmerksomhetsjaget og suget etter breaking news med evnen til å gjenkjenne det sannferdige?

Fake news er kommet for å bli. Hardtslående retorikk likeså. Omgangstonen er blitt hardere, mere komprimissløs, spesielt i kommentarfeltene der avstanden gir spillerom for hatytringer. Samtidig sliter kunstmusikken med å gjøre seg relevant. Hvor blir det av rommet for det komplekse, det tilbaketrukne eller de vanskelige spørsmålene?

Anstendigheten står på spill. Forståelsen av historien står på spill. Den felles forståelsen av hvilken vei utviklingen går står på spill. Det sannferdige står på spill.

Dette er bakteppet for konsertproduksjonen Fake Music. Konserten som består av en serie verker komponert med tanke på å stå sammen, er et tids(lyd)bilde fra en tid preget av fragmentering, Trump, økonomisk uro og en oppblomstring av rasisme. En musikalsk aksjon som adresserer ulike sannheter.

Fake Music er resultatet av et nært samarbeid mellom den unge pianisten Inger Kristine Riber og komponisten Glenn Erik Haugland.  Konserten består av 5 enkeltstående verk med ulik besetning. 

 

1. This is not a concert, is it? Solo klaver

John Cage ble en gang spurt om hva han syns om Händels musikk: «I dont like to be pushed», var svaret. I dette soloverket handler det kun om det å pushe. Musikken er energisk og fremoverlent. Stikkord: Liberal intoleranse. 

2) What the frogs eyes tell the frogs brain. 

Klaver og Accordion.

Hva er det vi egentlig ser? Hvordan forstår vi verden? Den danske vitenskapsjournalisten Tor Nørretranders skrev i boken «Merk verden – en beretning om bevissthet» om den amerikanske banebrytende forskningen innen kognitiv vitenskap. «What the frogs eye tells the frogs brain» er navnet på studiet som synliggjorde gapet mellom det øyet kunne oppfatte og det hjernen registrete. «Froskens ubevisste sitter i øynene på den»

3) Scandal is the new cool. 

Fiolin, Accordion & Klaver

Digital aggresjon skaper nye former for utenforskap. De siste årenes oppblomstring av rasehat må konfronteres, men er dette egentlig en distraksjon, en  avledningsmanøver for at vi ikke skal få øye på de store strukturelle omleggingene i økonomien der de rike blir enda rikere? I dette verket møter økt aggresjon en spiritual  fra komponistens amerikanske barndom der han sang i et kirkekor sammen med afro-amerikanske barn.: «We are climbing Jacobs Ladder» (https://en.wikipedia.org/wiki/We_Are_Climbing_Jacob%27s_Ladder)

 

4) Loving the (hidden) ugly.

Fiolin & Klaver 

Det uhyrlige er en del av det vakre og omvendt: «Fair is foul and foul is fair» (MacBeth) Vi trenger å anerkjenne det stygge vi bærer på innsiden for å forstå fullt ut hvem vi er. I arbeidet med dette verket brukte komponisten mye tid på å forstå hvordan parasitter – stygge, skjulte små vesener alt levende bærer inne i seg, – påvirker vår oppførsel. Det virker å være en klar forbindelse mellom det ukjent/underbevisste og det redselsfulle.

 

5) Fake Music.

Fiolin, Cello, Accordion, Klaver & Slagverk.

«Julaften, 9 år gammel» – stod det på en lapp komponisten hadde skrevet til seg selv under arbeidet med dette verket – En kveld spekket med umulige forventninger og bunnløse skuffelser. Vakkert, grelt, enkelt, komplekst. Uforståelig og samtidig gjenkjennelig. Musikken er ikke nødvendigvis det den gir seg ut for å være, men kanskje det kaotiske bærer noe dypt personlig gjemt i skuffelsen over at ting ikke ble som man trodde.

Music Fake er finansiert med støtte fra Norsk Kulturråd. I løpet av 2019 skal musikerne komme sammen i en produksjonsperiode og arbeide ut konserten. 

 

 

Musikere

Inger Kristine Riber – Klaver

Heidi Lousujärvi – Trekkspeill

Sini Simonen – Fiolin

Tomas Nilsson – Slagverk

Gunnar Hauge – Cello

 

Musikk

Glenn Erik Haugland

 

Klar melding, takk!

Syv forventninger til den kommende kulturmeldingen.

Kulturpolitikken har rykket opp fra politikkens bakgård til en plass i rampelyset. Når  statsråd Listhaug må trekke seg på grunn av et Facebookinnlegg, eller et hundretalls amerikanske aviser går sammen for å forsvare seg mot angrep fra verdens mektigste leder, så sier det noe om bølgene Trine Skei Grande skal sjøsette en ny kulturmelding i.

Kulturmeldinger har de siste årene vært forsiktige knebøyninger og rituelle oppramsinger av tingenes tilstand. I en tid der mange aktivt skaper og promoterer egne sannheter, bør en slik melding være alt annet enn tilbakelent. En ny kulturmelding må åpne for nye innsikter og nye kulturpolitiske svar. Det er vår virkelighetsforståelse, vår evne til tenke kritisk, til å tilpasse oss, og forstå de mange motstridende narrativ som fyller dagene våre; vårt selvbilde som er i spill. En ny kulturmelding må ha noe å melde og skapende kunstnerisk virksomhet bør være kjernen i det kulturpolitiske svaret. 

Kunstpolitikk bør være generatoren i en ny kulturpolitikk.

Kulturpolitikk handler om felleskapet, om hvem vi ønsker å være som et «vi».  Kulturpolitikk handler om samtalene, språket, bildene, minnene, lydene og fortellingene som definerer felleskapet. Kunsten og det kreative kulturlivet spiller en nøkkelrolle i all utvikling. Om kulturpolitikk handler om å dyrke et større «vi», handler kunstpolitikk om det motsatte. Kunstneren er en hypersubjektiv aktør som først og fremst er et «jeg» med sitt eget trollsyn. Kunstpolitikk handler om hvordan det offentlige kan hjelpe frem den beste kunsten.

Det er viktig å skille mellom kulturpolitikk og kunstpolitikk. En politikk for felleskapet og en politikk for individuelle skapende kunstnere krever vidt forskjellige virkemidler, selv om mye av det vi dyrker som norsk kultur en gang er blitt skapt av en forfatter, komponist, filmskaper eller billedkunstner.

Målet for kunstpolitikken må være å skape et enda større spillerom for kritisk fritenking og det skapende. Politikere må våge å framsnakke kunst på samme måte som USAs president Kennedy gjorde det da han snakket om hvordan en kunstner styrket «fiberet i vårt felleskap» ved å skrive bøker, komponere musikk eller fotografere.

Den nye kulturmeldingen er også nødt til å ta inn over seg og svare på en rekke urovekkende tendenser. Enkle, fascistiske ideer virker tiltrekkende, og blokkerer for kompleksitet, selvinnsikt og empati. Motgiften er det frivillige kulturlivets evne til å virke samlende, pressens evne til å sette spørsmålstegn ved maktpersoners narrativ og kunstens evne til å minne oss på hvem vi er på godt og vondt. Forførende fiksjon og forbannet diktning bør overlates til kunstnerne, og ikke politikere i lederposisjoner. Det er vi som er proffene.

Å kunne skille mellom sant og ikke sant, vil bli stadig viktigere. Sosiale mediers evige tilstedeværelse er som skapt for å pumpe opp og mangfoldiggjøre usannheter til å fremstå som sanne. Bruken av kunstig intelligens vil i fremtiden  utfordre vår oppfatning av hvem vi er som mennesker. Det kulturpolitiske svaret på dette er å stimulere til kritisk tenkning, evnen til å føle empati, evnen til å fantasere, skape og forestille seg og ikke minst gjennom kunst og kulturopplevelser minne folk på hvem vi er og hvem vi aldri kan bli.

Jeg har syv forventninger til den nye kulturmeldingen:

1. Kulturmeldingen må være ambisiøs. Politikken må våge å snakke høyt om betydningen av det nyskapende.

2. Kulturmeldingen må by på nye fortellinger om felleskapet. Vi trenger nye selvbilder, nye perspektiv og nye identiteter for å møte dagens utfordringer.

3. Kulturmeldingen må bidra til å bedre vår selvinnsikt som samfunn og individer.

4. Kunstens kompleksitet er en motgift til forenkling og maktmisbruk.

5. Kulturmeldingen må stimulere til sosial nytenking. Hvor er de nye møteplassene og hvor møtes vi når alle neser synes å være vendt mot smarttelefonen?

6. Kulturmeldingen må prioritere innlevelse og innsikt og det forunderlige fremfor passiv underholdning.

7. Kulturmeldingen må stimulere til nye idéer om samfunnsutvikling. I møte med overveldende informasjonsstrømmer trengs kreativ nytenkning og kritisk tenking.

Skaperkraft har gjennom menneskets historie alltid vært viktig for vår utvikling. Historiker Yuval Noah Harari, forfatteren av blant annet «Sapiens», sier dette: «Glem programmering, det viktigste vi kan lære våre barn er å skape og gjenskape.» 

Skapende arbeid handler om å bruke fantasien, leve seg inn i andres liv og oppøve evnen til kritiske valg, både for den som skaper og for de som oppsøker ny musikk, film, bøker, dans, teater og billedkunst. Når vi nå står overfor avgjørende valg for fremtiden, trenger vi mer deltakelse, mer empati, mer kritisk tenking og mer skaperkraft.

Vi setter sammen det vi sanser og vekter det mot den vi føler vi er. Våre livssituasjon, opplevelser, erfaringer, våre og andres fortellinger – alt dette er med på å definere hvem vi er.

Det er din egen oppfatning av virkeligheten du komponerer. Ditt syn på samfunnet rundt deg. Ditt syn på andre mennesker.

Vi komponerer oss selv inn i vår egen virkelighet. I møtet med andre er det annerledes. Vi kan planlegge og se for oss hvordan vi skal møte andre. Skal eg være tøff i tryne? Skal eg smile og ta det med det gode? Skal eg overse han/hun? Skal eg vise følsomhet?

Men møtet med andre lar seg ikke styre av et pre-komponert forløp. Møtet med andre er uforutsigbart og full av improviserte øyeblikk. Vi kan øve og forestille oss hvordan slike møter blir, men aldri helt kontrollere situasjonen.

På sosiale medier er det annerledes. Her har vi kontroll. Her kan vi velge å gå inn eller tre ut alt ettersom. Her kan vi velge å være en annen enn den vi egentlig er. Her kan vi lyve. Her kan vi kontrollere komposisjonen/virkelighetsbildet på en helt annen måte.

Det fine med å være komponist er at vi stadig kan komponere nye virkeligheter. Vi kan revidere tidligere virkelighetsoppfatninger og vi kan lage nye virkeligheter som står i kontrast til det vi komponerte i går. Ikke minst kan vi komponere oss inn i hvordan det er å være noen andre.

For et år siden hadde jeg premiere på DET KOMMER TIL Å REGNE – Glenn Erik komponerer virkeligheten. Selvsagt var det mye av meg og mitt i konsertforestillingen, men spørsmålet var om et hyper-subjektivt prosjekt som denne kunne si noe om OSS?

Som komponist er hovedoppgaven min å lage best mulig musikk. For å klare det må eg være kritisk. Eg må være åpen for andre måter å gjøre ting på. Eg må bygge møysommelig min musikk, være insisterende på det eg tror på og samtidig hele tiden være i bevegelse, korrigere mitt syn på hva som er sant. Og komponere nytt, igjen og igjen.

En komponist skaper, omskaper og gjenskaper seg selv hver eneste dag. 

Sånn er det med oss alle.

Denne bloggen vil sakte men sikkert fylles med tekster om hva jeg tenker om min egen og andres musikk. Her vil jeg også fortelle om hvordan jeg ser på tilværelsen og om ulike observasjoner og filosofiske refleksjoner. Ikke minst vil bloggen inneholde politiske og aktuelle meningsutbrudd.

Musikk handler om liv.