Harald Sæverud, tegnet av Inger Bergitte Sæverud

I går kveld var jeg på Litteraturhuset i Bergen for å høre Tore Vagn Lid og Annabel Guaita samtale om Harald Sæverud, en av «Norges aller fremste komponister», som det står i Store Norske Leksikon. «Hva nå?» var spørsmålet Tore og Annabel stilte seg i serien «Notelangs». De har, som meg, vokst opp med Sæverud som en komponist alle visste om og hadde et forhold til. Han var en levende legende.

I dag er Sæveruds musikk så og si forsvunnet fra offentligheten. Hva skjedde? Svaret er sammensatt. Kanskje det henger sammen med mangel på promotør, forlag eller agent som jobber for at musikken blir spilt? Kanskje det har noe med alle anekdotene som henger ved Sæveruds musikk? Kanskje det dreier seg om musikkens særegenhet – at det er vanskelig å gå i dialog med det Sæverudske universet? Det henger definitivt sammen med at samtalen rundt den klassiske musikken og samtidsmusikken er i ferd med å stilne av.

Ved feiringen av Harald Sæveruds 100 års dag, skrev jeg et verk på bestilling fra jubileet:

Jeg prøvde å komme inn under huden på Haralds musikk, han hadde jo vært så positiv til meg og min musikk. Jeg lyttet gjennom absolutt alt av Sæveruds pianomusikk, og tenkte at jeg kanskje kunne begynne der «Kjempeviseslåtten» sluttet? Men nei, jeg fikk det ikke til. Det endte opp i et basketak med Sæverud! «I Tried to Strangle Harald Sæverud» ble en kamp med den gamle kamphanen. 

Kanskje dette stykke sier noe om hvor vanskelig det er å nærme seg Sæverud? Harald var VELDIG tydelig på hvordan musikken hans skulle spilles og oppfattes. Men hadde han enerett på hvordan hans musikk skulle gjøres?

Vennskapet med Sæverud-familien, er noe av det som har definert meg og mitt karrierevalg. Jeg er takknemelig for at de åpnet hjemmet sitt for meg, og på samme tid åpnet for en mulighet jeg ikke visste fantes.

Jeg var og er fortsatt nær venn med Trond Sæverud, sønn av komponistkollega Ketil Hvoslef og barnebarn av Harald Sæverud. Trond og jeg improviserte sammen, han på fiolin og jeg på saxofon. Etterhvert skrev jeg ned passasjer og mindre stykker som Trond og jeg spilte og improviserte over. Dette ble starten på mitt liv som profesjonell komponist. Jeg har vært heldig som har fått lov til å skrive så mye musikk for Trond.

Trond Sæverud og jeg i 1985. Bergens Tidende besøkte oss i Norges Musikkhøgskoles studio i forbindelse med min eksamenskonsert.

I 1997 vant Trond og jeg Spellemannsprisen for albumet vårt: Ghosts.

Jeg kommer til å skrive mer om Sæverud, både Harald og Trond i årene fremover, men avslutter dette innlegget med en historie fra da min yngste datter, Ragnhild ble født (Hun er også profesjonell komponist!). Det var den 17. april, samme dag som Harald Sæveruds fødselsdag og instruksen fra den nervøse pappaen var klar: 

«Blir det en gutt, så skal han hete Harald Sæverud Tronsmo Haugland».

 

For de som ikke fikk med seg seansen i går kveld kan den sees/høres i sin helhet her:

 

#Sæverud #GlennErikHaugland #kunstmusikk