Komponisten har rett, drep komponisten!

Harald S

Harald Sæverud, tegnet av Inger Bergitte Sæverud

I går kveld var jeg på Litteraturhuset i Bergen for å høre Tore Vagn Lid og Annabel Guaita samtale om Harald Sæverud, en av «Norges aller fremste komponister», som det står i Store Norske Leksikon. «Hva nå?» var spørsmålet Tore og Annabel stilte seg i serien «Notelangs». De har, som meg, vokst opp med Sæverud som en komponist alle visste om og hadde et forhold til. Han var en levende legende.

I dag er Sæveruds musikk så og si forsvunnet fra offentligheten. Hva skjedde? Svaret er sammensatt. Kanskje det henger sammen med mangel på promotør, forlag eller agent som jobber for at musikken blir spilt? Kanskje det har noe med alle anekdotene som henger ved Sæveruds musikk? Kanskje det dreier seg om musikkens særegenhet – at det er vanskelig å gå i dialog med det Sæverudske universet? Det henger definitivt sammen med at samtalen rundt den klassiske musikken og samtidsmusikken er i ferd med å stilne av.

Ved feiringen av Harald Sæveruds 100 års dag, skrev jeg et verk på bestilling fra jubileet:

Jeg prøvde å komme inn under huden på Haralds musikk, han hadde jo vært så positiv til meg og min musikk. Jeg lyttet gjennom absolutt alt av Sæveruds pianomusikk, og tenkte at jeg kanskje kunne begynne der «Kjempeviseslåtten» sluttet? Men nei, jeg fikk det ikke til. Det endte opp i et basketak med Sæverud! «I Tried to Strangle Harald Sæverud» ble en kamp med den gamle kamphanen. 

Kanskje dette stykke sier noe om hvor vanskelig det er å nærme seg Sæverud? Harald var VELDIG tydelig på hvordan musikken hans skulle spilles og oppfattes. Men hadde han enerett på hvordan hans musikk skulle gjøres?

Vennskapet med Sæverud-familien, er noe av det som har definert meg og mitt karrierevalg. Jeg er takknemelig for at de åpnet hjemmet sitt for meg, og på samme tid åpnet for en mulighet jeg ikke visste fantes.

Jeg var og er fortsatt nær venn med Trond Sæverud, sønn av komponistkollega Ketil Hvoslef og barnebarn av Harald Sæverud. Trond og jeg improviserte sammen, han på fiolin og jeg på saxofon. Etterhvert skrev jeg ned passasjer og mindre stykker som Trond og jeg spilte og improviserte over. Dette ble starten på mitt liv som profesjonell komponist. Jeg har vært heldig som har fått lov til å skrive så mye musikk for Trond.

Trond Sæverud og jeg i 1985. Bergens Tidende besøkte oss i Norges Musikkhøgskoles studio i forbindelse med min eksamenskonsert.

I 1997 vant Trond og jeg Spellemannsprisen for albumet vårt: Ghosts.

 

Jeg kommer til å skrive mer om Sæverud, både Harald og Trond i årene fremover, men avslutter dette innlegget med en historie fra da min yngste datter, Ragnhild ble født (Hun er også profesjonell komponist!). Det var den 17. april, samme dag som Harald Sæveruds fødselsdag og instruksen fra den nervøse pappaen var klar: 

«Blir det en gutt, så skal han hete Harald Sæverud Tronsmo Haugland».

 

For de som ikke fikk med seg seansen i går kveld kan den sees/høres i sin helhet her:

 

#Sæverud #GlennErikHaugland #kunstmusikk

 

0 kommentarer

  1. Det er vel likevel sånn at så å si alle norske komponister, forfattere og kunstnere med tyngden av sitt kunstnerskap før, si, 1980, er nesten helt glemt. Nasjonalbiblioteket har en serie gående med foredrag om «Fortidens folkelesning», fra Collett til Borgen, og kunsten er jo ikke å finne de glemte. Utfordringen er snarere å se de som ennå huskes. Munch, Grieg, Hamsun. Alle andre er i praksis for de spesielt interesserte. På 1970-tallet kunne vi guttene i gaten rope «Arne Nordheim!» til hverandre når vi hørte en rar lyd og vi hadde lest Nordahl Grieg på skolen. Den pessi-optimistiske tolkningen av dette er at hukommelsen bare er kort, og kortere enn før, når det gjelder all «høykultur». Men populærmusikk og film er umiddelbart tilgjengelig for mange flere nå, og der blir jeg stadig slått av hvor mye folk kan om historien. Stilig å hente frem Sæverud, men har han ikke egentlig hatt et overraskende langt etterliv, sammenliknet med folk som Egge, Mortensen, Tveitt?

    Liker

  2. Det er liten tvil at den langsomme kunstmusikken sliter med å finne plass i info-teknologiens tid. Formatet til musikken vår, der den krever tid og tredimensjonal lytting, passer helt enkelt ikke inn. Selv er jeg ikke så opptatt av hvem som blir glemt eller husket, og jeg vil heller ikke skrike atonale klagesanger over den sakte kvelningen av kunstmusikken. MEN, jeg syns det er gøy å skrive og snakke om disse tingene. Hva så om det blir mellom oss 10? Kanskje det en dag kommer noen som lurer på hva vi her borte ved baren snakker om?

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s