Det er ikke mulig å snakke om musikalske lytteropplevelser uten å samtidig å snakke om sansene.

Eller det sanselige.

En musikalsk opplevelse har for meg alltid vært mer enn noe som kun har med øregangene å gjøre. Jeg tenker på musikk og opplever musikk som noe fysisk. Og metafysisk. Og visuelt. Det er i alle fall minst et par sanser til i sving når jeg hører på eller komponerer musikk.

Som anmelder har jeg ofte brukt ordet sanselig om musikalske opplevelser som oppleves som sublime, sjelfulle eller fulle av liv. Jeg kan føle meg berørt av musikken, eller den musikalske fremførelsen. Og når jeg skriver berørt, så er ikke det nødvendigvis emosjonelt. Det er fysisk. Sånn som her når den svenske klarinettisten Martin Fröst spiller andre satsen fra Mozarts klarinettkonsert. Det tar pusten fra meg.

 

Det blir ikke mere sanselig enn dette. 

Men hva betyr egentlig det? At noe er sanselig? Jeg kan kanskje ikke gi noen fasitsvar på det, lytteopplevelsen må jo nødvendigvis være subjektiv. Men for meg så har dette alt å gjøre med det å lytte tredimensjonalt. Mine livserfaringer spiller med når jeg lytter til Fröst/Mozart. Jeg blir satt til en annen tid, jeg kan fysisk føle hvordan musikken har med luft, pust å gjøre, og jeg befinner meg i noe uendelig vakkert og skjørt. Musikken får meg til å holde pusten, i frykt for at noe vil bli knust. 

Det er sanseløst vakkert.

Men det mangler noe.

Jeg lytter til Fröst gjennom headsettet mens jeg ser han på YouTube, og kjenner at jeg savner å være i det samme rommet og puste i den samme luften som klarinettisten og orkesteret. Vel er de i sin egen boble, dypt konsentrert, lyttende, men jeg vet at den akustiske tilstedeværelsen ville ha gitt meg flere sanseinntrykk som jeg ikke får gjennom denne videoen. Den visuelle opplevelsen er i tillegg redigert. Gjennom kamera-produksjonen kommer jeg riktignok nærmere fingerne til solisten, det forsiktige anslaget til fiolinene og de lukkede øynene, men ved å ikke være tilstede i konsertsalen kan jeg ikke la blikket vandre fra orkester til dirigent til de som sitter ved siden av meg. Gjennom mikrofonene er også rommet redigert. Det akustiske er borte.

Det er på en måte litt sanseløst.

Det får meg til å tenke på denne formen for overlevering av inntrykk og all kommunikasjon via nett. Hva er det vi mister og hvordan påvirker det de ulike sansene at stadig mer formidles og kommuniseres via skjermene?

Når du leser dette, så vet du ingenting om kroppspråket mitt, hvilke rom jeg befinner meg i, om jeg har noe lyd på eller når på dagen jeg skriver dette. Alt samme vesentlig informasjon for å fullt ut forstå/oppleve. Det du får er en redigert tekst, en liten flik av det jeg egentlig tenker på. Jeg ønsker jo at du skal forstå dette, men det er store sjanser for at du kan lese denne teksten på en helt annen måte og dermed misforstå.

Kanskje er det sånn med all kommunikasjon på nett at begrensingene i skjermene reduserer en dypere forståelse? Og når sanseinntrykkene reduseres, hva gjør det med oss? Jeg for min del kan bli sliten og irritert. Ja, kanskje også finne på å skrive noe dumt til noe andre. Kan nettirritasjon bli til netthat?

På engelsk så brukes uttrykket Common sense om sunn fornuft eller alminnelig fornuft. Men uttrykket ble i tidligere tider også brukt om å forstå helt og fullt. Altså når alle sanser spiller sammen og man danner seg et inntrykk av virkeligheten. Sam-sanse kanskje?. Come to your senses er også et uttrykk som passer å hente frem.

Å bruke alle våre sanser for å forstå virkeligheten, er det vi egentlig er skapt til å gjøre.

Alt annet er sanseløst.

Klapp igjen maskinen og legg vekk smarttelefonen. Virkeligheten venter.

#CommonSense #Mozart #MartinFröst #Sanseløst