Det har vært en intens kreativ uke med mine synkronsvømmende venner i Pelagia, Heidi Tronsmo og Øivind Hånes.

En pelagisk uke handler om å fylle studio med vann og musisere oss frem til rare, vare og unike øyeblikk som vi hermetiserer, bearbeider og matcher med poesien til Øivind. I det pelagiske landskapet flyter det av klarinetter, lyder fra andre rom, trekkspill, bassklarinett, xafoon, saxofon, piano, melodika, rop, pust, avslappede og spente stemmebånd, kald og varm sang.

Øivind tester en tekst

Heidi, bassklarinetten og jeg

Det pelagiske har med åpne vannmasser å gjøre. Jeg liker å tenke på det som det som befinner seg like under havoverflaten. Dette har også en hel del med vårt prosjekt å gjøre. I Pelagia veies teksten opp mot mer eller mindre formulerte lydbilder.

Eller er det snarere lydskulpturer?

Sånn som i dette sporet: Reisen over Khaibar. Mektig, nølende, pustende, nølende.

Musikken kan være illustrerende, kontrapunktisk eller utfyllende i forhold til Øivinds lesing. Den kan også leve sitt eget liv. Være i sin egen boble, eller i sitt eget farvann. I dette prosjektet skifter musikken fokus fra å være den som fører ordet, til å bli ført av ordet.

Nå vi jobber skjer det forunderlige ting. Vi overrasker hverandre med øyeblikk der alt kommer sammen og klaffer som om vi har øvd på akkurat denne felles bevegelsen i 30 år. Musikken spinner sitt forunderlige vev også når vi ikke spiller sammen. Kanskje bare med tanke på det pelagiske?

Vi er som familie, sier Øivind. Vi har jo kjent hverandre siden tidlig på 80-tallet.

Tilslutt et bloddryppende ferskt spor fra Pelagia. Ja, det er faktisk spilt inn i dag! I dette sporet har jeg komponert en vokallinje til Heidi som Øivind og jeg har lagt oss forsiktig rundt. Musikken har her omfavnet teksten i sitt fuktige grep og gjort den til en del av en musikalsk struktur. Gjentagende, men aldri helt likt. Svømmende men samtidig håndfast.

Det kommer mer Pelagia

#ØivindHånes #Gyldendal #HeidiTronsmo #Pelagia #Lydskulpturer #Lydpoesi