Jeg har i mange år kombinert livet som kunstner med det å være politiker. Jeg har sittet som representant for Venstre i to kommunestyrer, har vært kulturutvalgsleder, leder for to lokallag, medlem i fylkesstyret og nå også medlem av formannskapet i Os. Det begynner å bli en grei politiker-cv.

Å kombinere det politiske arbeidet med jobben min som komponist har aldri vært lett. Som kunstner jobber jeg med fiksjon. Jeg skaper musikk og narrativ som ikke skal forståes bokstavelig, men oppleves som sannferdige på et menneskelig nivå. Å bli trodd som kunstner er noe helt annet enn å vinne tillit og sanke stemmer som politiker.

Politikeren under valgkampen for 3 år siden.

Mange av mine kollegaer i kunsten har brennhete meninger og er rett som det er ute og flagger engasjementet sitt på Facebook. Stort sett befinner disse seg på den sosialistisk side i politikken og rett som det er får jeg så ørene flagrer for å være sentrumspolitiker. Sosialliberalismen kom imidlertid tidlig inn i mitt liv, takket være en fantastisk samfunnsfaglærer på Reginald Bennett Elementary School i Boiceville, Upstate New York. Han var en engasjert liberaler med klokketro på Robert Kennedy.

 

Jeg bestemte meg tidlig for å ta konsekvensene av mitt politiske engasjement og faktisk gjøre en jobb som lokalpolitiker. Å være skippertak-aktivist, eller facebook-politiker ligger ikke for meg. Som politiker er det mange saker å sette seg inn i, og mange, lange møter. Hvor skal den nye skolen plasseres? Hvordan styrker vi barnevernet? Skal vi prioritere bedre mat på omsorgsenteret eller ny gang og sykkelvei? Skal det være 5 eller 7 medlemmer i det nye samarbeidsutvalget? Å være folkevalgt ombudsperson er et tungtveiende tillitsverv som må tas på største alvor.

Spørsmålet er om alvoret og ansvaret som følger med politikervervet lar seg kombinere med jobben som illusjonist/narr/skapende kunstner. Hva skal folk tro på og hvem hører de når jeg uttaler meg i offentligheten? Den ansvarlige politikeren, eller han som finner på så mye rart?

 

Listen to me, don’t listen to me
Talk to me, don’t talk to me
Dance with me, don’t dance with me
No
Beep-beep

David Bowie: Fashion

I fjor stod jeg på scenen på Cornerteateret, Bergen for første gang og spilte den fiktive rollen som «Glenn Erik» i forestillingen Det kommer til å regne.

– «Glenn Erik» er en tragikomisk komponist som hele livet har vært over gjennomsnittet besatt av sammenhenger. 
– «Glenn Erik» komponerer virkeligheten.
– De som kjenner «Glenn Erik» har måtte lide seg gjennom langtekkelige hjemmesnekrede teorier og merkverdige løsninger på verdensproblemene. 
– «Glenn Erik» har luftige tanker om sin egen betydning.
 

I rollen som det 56 år gamle skjermtrollet, kjente jeg for alvor på dilemmaet å være både kunstner og politiker.

Som politiker ønsker jeg å tjene de som har stemt på meg og bygge tillit, som kunstner er det kun min hypersubjektive boble som betyr noe.

Også i kunstmusikk-kretser er det en tendens til å se ned på de som ikke helt og fullt er dedikert til kunsten sin. Slik samfunnet utvikler seg er det en forsømmelse å ikke være mer reflektert over hvilken rolle vi spiller som kunstnere. Denne realitetsorienteringen er minst like viktig som det kunstneriske arbeidet.

Jeg er stolt over det jeg har fått til som politiker.

Vi som er lokalpolitikere er arbeidshestene i demokratiet.

#kunstnerpolitiker #RobertKennedy #sosialliberalisme #GlennErik