9. Novemer var jeg på konferanse i regi av Kulturtanken. Det handlet om Kvalitet i kunst og kultur for barn og unge.

I løpet av noen få hektiske timer skulle vi forfatte «kvalitetsprinsipper» med utgangspunkt i begreper som risikovilje, mangfold, kunstnerisk autonomi, læring, underholdning og refleksjon, for å nevne noe. Mange satt med verdifull praktisk erfaring som hadde vært veldig nyttig å bygge på, men det ble det ikke tid til.

I stedet ble vi jaget fra tema til tema og nærmest pisket til å skrive halvtenkte tanker på små gule lapper. Det hele utartet seg som et norgesmesterskap i hurtig-forumleringskunst.

Hva skulle dette være godt for egentlig?

Her var produsenter og formidlere (og noen stakkars få kunstnere) fra hele landet samlet for å reflektere og samtale om kvalitet. De kunne ha gitt dette hellige kulturpolitiske honørordet kjøtt og blod med årevis med erfaringer fra det å skape, forske, tilrettelege, formidle og møte barn og unge med musikk, teater, dans, sirkus, bøker, filmer, bildekunst. En gylden anledning ble skuslet bort i et overregissert gruppearbeid uten annet mål enn å gi Kulturtanken legitimitet for å starte en årelang utredningsarbeid om kvalitet.

Var ikke Kulturrådets fireårige lange forskningsprogram om samme tema, kvalitet brukandes til noe?

Hva er det med kulturbyråkratiet som bruker så mye tid og ressurser på å problematisere og utrede kulturpolitiske floksler?

Hvorfor skal det brukes så mye tid og penger på luftgitar-spilling med begreper, når det er langt viktigere ting å snakke om?

Det pågår kulturkriger som barn og unge står midt oppe i. Store endringer nå og i nær fremtid som den oppvoksende generasjoner må lære seg å håndtere. Da er ikke hule begreper om kunstens autonomitet det vi skal bruke tid og penger på.

Kulturtanken har planer om å bruke mange år på å utrede kvalitet i kunst og kulturformidling til barn og unge.

Det bør de få slippe å gjøre.

Møteleder fra Kulturtanken sa at vi aldri kan snakke nok om kvalitet.

Ja, men kanskje det har blitt snakket nok om dette i kulturbyråkratiet?

Kanskje de  burde snakke mindre om kvalitet, og mer om hvordan kunstneriske ytringer virker inn på våre liv?

Fra SUPRA 2018 – Heidi Tronsmo/Glenn Erik Haugland

#Kulturtanken #Kulturrådet #Kvalitet