Pappas refleksjoner om Ragnhilds album Arvelinjer

Menneskeslekten snakket musikk lenge før hjernen utviklet seg til å snakke et språk. 

Som barn kommer vi ordløse inn i verden men vi forstår det viktigste tidlig, kanskje allerede før vi blir født. Vi tar inn verden gjennom fornemmelser, intuisjon, intellekt, sanser, språk og ikke minst følelser. Følelsene spenner og avspenner kroppen, får blodet til å flyte fritt eller stivne til is. Barnet forstår betydningen av følelser før det blir født.

Språket på sin side, speiler erfaringer, også emosjonelle. Men ord alene kan fort misforstås og mistolkes. De kan kastes opp ned, splitte og egge til livsfarlige utfall mot andre. Hvordan kan vi forstå helt og fullt uten å se ansiktsuttrykket, lese kroppsspråket eller høre tonefallet til den andre? Hvordan kan vi leve oss inn i andres liv uten å møtes eller dyplytte?

Jeg skriver disse ordene samme uke som Ragnhild Tronsmo utgir sin ordløse album Arvelinjer. Ragnhild er min yngste datter. Hun har sovnet til musikk i armene til hennes mor, Heidi og meg. Hun har danset til musikk med storesøster siden hun kunne gå, og vi har musisert sammen som familie hele livet. Celloen til Ragnhild har vært en del av kroppen siden hun var fem år gammel.

Den første musikken Ragnhild hørte var Heidis sang mens hun ventet på å komme ut og skrike til verden. Verden snakker ordløst til det ufødte barnet. Det lille barnet babler og synger med et sinnrikt register før ordene og språket kommer på plass. Barnets utvikling speiler menneskehetens utvikling. Selv om våre forfedre var like sosialt intelligente som det vi er i dag, hadde menneskeapene for 3-4 millioner år siden enda ikke utviklet ord. De kommuniserte med bruk av ansiktsuttrykk, kroppsspråk og vokaliseringer. De kommuniserte med ordløs musikk. 

I dag omgis vi av en annen type ordløs musikk. Musikk som illustrerer stemning eller spenning i film, serier, dokumentar, på kjøpesenteret eller i nyhetene dominerer det vi hører som et vegg-til-vegg teppe. Sakte men sikkert slutter vi å lytte til denne jevne strømmen av lyd. Musikken forvandles til en møbel. Den illustrerende musikken tar over mens musikken som prøver å snakke uten ord, den som hjelper oss å forstå andre, forsvinner.

Musikken er mest virksom og mest krevende når den prøver å snakke uten ord. Hva er det den prøver å si? Vi kan lett gjenkjenne det umiddelbare, forstå følelsene i tonefallet. Mmmm. Hæ? Huff.. Oi! Aaahhh. Men når den snakkende, ordløse musikken flyter avgårde på sin egen reise inn i nye komponerte eller improviserte rom, er det flere som faller av. De som tar seg tid til å lytte spør etter kontekst, et spor som det går an å forfølge inn i det ukjente musikaliserte landskapet. 

Musikk som står på egne bein tilbyr et handlingsrom, en frihet til å tolke eller bare la lyttingen leke rundt med assosiasjoner og forestillingsevne.

Musikken til Ragnhild er en tredimensjonal følelsesladet gjengivelse av kvinnene i familien vår. En familie som står henne nær, så nær at den beskrivende, illustrerende avstanden er borte. Musikken på Arvelinjer er mamma Heidi, er gomor Johanne og oldemor Anne. Musikken gjenoppliver menneskene. Jeg hører musikalske hologrammer og oppdager nye sider av kvinner jeg selv har levd tett på. Hva det det du følte?

Tekstingen er borte, den mysende avstanden er borte, alt som reduserer personen til noe mindre enn levende er borte. Tilbake står ordløse mennesker modellert i Ragnhilds cello. Fulle av drømmer, nær følelsene og mer tilstede enn det jeg noen gang selv kan huske.