Tale i forbindelse med åpningen av utstillingen Slekt og Samfunn, Tøysentralen, Tolga 4. juli 2026

Kunstneren henter ut et snitt fra omgivelsene.

Kunstneren henter sitt materiale fra et sted MIDT BLANT OSS ALLE. 

Fra hverdager, fra små og store steder, fra relasjoner.

Det er de samme hverdagene, de samme stedene, de samme relasjoner som vi alle tilbringer tiden vår i. 

Kunstneren er et hverdagsmenneske som alle andre som skaper noe det hverdagslige blikket IKKE LEGGER MERKE TIL.

Kunstnerens utsnitt fra omgivelsene blir til materialet som kunstneren så former i SIN EGEN FORESTILLINGSVERDEN. Kunstneren tar et grep og skaper noe nytt. 

En ny måte å se tilværelsen på. 

Et nytt blikk, en ny side. 

Kunsten stopper tiden og åpner nye rom for nye erfaringer, nye tanker og om mulig, en fornyet kontakt med VÅRE EGNE MINNER, FØLELSER OG EGNE SANSER.

Var det slik du så oss?

Er det sånn det ser ut for deg?

Det nye blikket kan oppleves provoserende, uvant, ukjent. For kunstnerens arbeid med materialet har tatt sine egne veier. 

Arbeidet er blitt til i et EGET univers med EGNE sett av regler, i en EGEN tidsfølelse der erfaringer fra kunstnerens EGET liv har lagt forutsetningene.

Det skaper undring. Reiser spørsmål. Gir en ny erfaring. 

Det finnes ikke bare 1-én måte å oppfatte tilværelsen på. Det finnes mange. Kunstneren åpner nye rom, nye måter å se hverdagen på. 

Om vi åpner oss for det kunstneriske blikket blir livet brått FLERSPORS. 

Det vante og kjente får selskap av nye fortellinger. Hverdagene kan beskrives på flere måter. Hverdagene blir ALDRI like hverdagslige lenger?

I kunstnerens arbeid blir relasjonene til samfunnet, kulturen, slekta og historien utfordret. Fortellingen om samfunnet, kulturen, slekta og historien er langsomme og felleskapsbyggende. Kunsten på sin side handler ikke først og fremst om felleskapet, den handler om det individuelle blikket, det hypersubjektive. 

KUNSTEN UTFORDRER KULTUREN. 

Komponisten John Persen sa for 25 år siden det slik: 

«Kunst er et særegent og unikt språk, og en egenartet uttrykksform som henvender seg til menneskelivets indre og dypere dimensjoner, mens kultur dreier seg om felles normer, tradisjoner, alle typer menneskelige aktiviteter..

I mange tilfellet står kunst og kultur i et sterkt motsetningsforhold til hverandre. Kultur kan på den måten være kunstens verste fiende»

John Persen var den som forøvrig den som tok initiativ til Kunstneraksjonen på 80-tallet.

Selv om kunstneren har hentet sitt materiale fra felleskapet blir den gjennom arbeidet til et kunstnerisk uttrykk takket være kunstnerens egne følelser, fornemmelser, intuisjon, minner, tanker og blikk. Vi som møter kunstverket kan kanskje kjenne igjen deler av utgangspunktet, men det vi møter er først og fremst noe eget, noe nytt, noe fremmed, kanskje noe du IKKE LIKER.

I dag vokser det frem en ny type habitat i rakettfart. Et teknologisk univers som gir seg ut for å være sosial og som gir seg ut til å ha svar på alt du spør om. Et univers som vil oppdra våre barn og forme vårt syn på omgivelsene. Et univers som erstatter virkeligheten. ALGORITMENES UNIVERS. 

Slekt og samfunn må vike for algoritmene. Nå handler alt om hva vi liker, hva vi bruker tid på og hvor vi setter blikket.

Algoritmene korrigerer ikke. 

Algoritmene skaper ingenting. 

Algoritmene isolerer oss fra hverandre slik at mangfoldene ikke lenger blir virksomme. 

Algoritmene relaterer oss kun til oss selv. 

En algoritmisk tilværelse er et tilbakesteg. 

Vi slutter å tenke. 

Vi slutter å handle. 

Virkelige følelser erstattes med emojies og iscenesatte instagram-poster. 

Vi imiterer maskinen. 

Vi tørster etter det virale. 

TAKKET VÆRE ALGORITMENE SLEKTER VI MER PÅ OSS SELV, VÅRE EGNE LIKES ENN FAMILIEN OG SLEKTA. 

Helvete er ikke lenger de andre.

Helvete er en overdose av oss selv.

Takket være algoritmene er Margaret Thatchers famøse ord i ferd med å bli sanne: «There is no such thing as society». 

Blikket vårt, likes, det vi skriver, tiden vi bruker på nettet er i ferd med å tygge i stykker de urgamle relasjonene. Slekt og samfunn er i ferd med smuldre opp. 

Når Tøysentralen har satt overskriften SLEKT OG SAMFUNN på denne utstillingen, så er det mer som står på spill enn det vanetenkningen kanskje får oss til å tro.

I ARBEIDET, ELLER KAMPEN MOT ALGORITMENES KOLONISERING AV VÅRE LIV, SPILLER KUNSTEN OG KUNSTNEREN PÅ LAG MED KULTUREN, SLEKT OG SAMFUNN. 

Kunsten kan hjelpe oss å se, lytte og sanse på nye måter. Kunsten kan få oss til å tenke over det vi opplever. Kulturen, slekt og samfunn minner oss om hvem vi egentlig er.

Kunstens viktigste bidrag er imidlertid annerledesheten. I kampen mot LIKES, alt det vi liker, er kanskje kunstens evne til å vekke det vi IKKE LIKER, det viktigste. 

Dette møter vi igjen som deltaker i en slekt og et samfunn. 

Det er ikke alle vi liker. 

Det kan være en tante, en onkel, søsken, foreldre, besteforeldre eller andre. Det kan være en nabo, en person som tar mye plass i lokalsamfunnet, en ukjent. 

Vi liker dem ikke, men fordi vi er i familie og fordi vi bor på samme sted, så tvinges vi likevel til å utstå og forholde oss til dem. 

NETTOPP DETTE Å TÅLE OG LEVE MED ALLE VI IKKE LIKER UTVIDER VÅR MENNESKELIGHET. 

Vi utfordres til å tåle det utålige og finne ut av de vi egentlig ikke ønsker å ha noe med. Slik trener vi opp toleranse og innlevelse i andres liv – empati. 

Kunstens evne til å være utålig, vanskelig å like, provoserende, uvant og ukjent blir til utfordringer som tøyler vår menneskelighet. Selv om kunsten vi ser her i dag utfordrer slekt, samfunn og kulturen så spiller den på lag med de gamle felleskapene som et felles bolverk mot en algoritmisk katastrofe.

DET VI IKKE LIKER OG MEN LIKEFULLT FORHOLDER OSS TIL ER KREVENDE.

EN HÅPLØS NABO, EN BRÅKETE ONKEL ELLER ET ABSTRAKT KUNSTVERK ER KREVENDE.

DET VI IKKE LIKER OG MEN LIKEFULLT FORHOLDER OSS TIL ER DET SOM VIL REDDE OSS.

SLIK HAR DET BESTANDIG VÆRT.

THERE IS NO SUCH THING AS AN ALGORITHMIC SOCIETY.

Det algoritmiske felleskapet finnes ikke.

Kunsten er anti-algortimisk.

Kunstneren lever kanskje vanlig liv, men det er ikke sant.

Kunstneren henter fra et sted midt blant oss alle, former materialet i sitt egen forestillingsverden, tar et grep og skaper noe nytt. Om vi er villige til å la nysgjerrigheten lede an, villige til å forholde oss og arbeide oss inn i kunstverket, så utvider vi perspektivene og blir mere motstandsdyktige mot alt som bryter ned fellesskapet. 

Slik blir Kristin Skriverviks åkle-prosjekt UNDERVEIS mer enn komplekse mønstre, finurlig teknikker, utholdne veversker eller spor på isen mellom Tolga og Røros. Rytmer brytes, mønstrer ser ut til å kollapse for så å gjenoppstå. Tradisjonshåndverk blir til abstrakte signaler og antydninger som får oss til å se en gang til. Hva er det som skjer her? Er det selve livet som presser seg frem i arbeidets rutinepregede hverdagstrav? Vi er underveis, men hvor skal vi?

Jannicke Lie ser på de rommene vi ferdes i som ulike arena der uventede møter oppstår. Skyggene vi kaster av oss, lyset som skifter og kommer fra nye vinkler, speilingene. Alt er i bevegelse, hele tiden. Mulighetene for å oppleve og erfare noe uventet, noe vidunderlig, ein våg vi ikkje visste um, er der for den som er åpen og nysgjerrig. MOBILE heter installasjonen. Den er kompromissløs fysisk. Den er virkelig. Det virkelig magiske som oppstår i fysiske skyggebilder er sannelig mer magisk enn det enhver AI-modell kan genere. Helt enkelt fordi den finnes KUN i det fysiske rommet der du og jeg også befinner oss i.

AGNES BTFFN er tilstede overalt, har øyne for mulighetene som finnes overalt, hun er også i bevegelse. Hun har øyne for å forme tilværelsen i sitt eget blikk. Hun kan bruke emballasje til skape en skulptur. Emballasjen mister sin opprinnelige funksjon og blir del av en performance som skaper uorden. Kunstneren skaper uro i det vante og tilforlatelige, hun tar på seg rollen som «den andre», den fremmede. Her på Tøysentralen viser BFTTN tegninger, maleri, skulptur og performance under navnet TwixT. Er det provoserende? Vanskelig å like? Vi trenger en som er vanskelig å like.

Er det de opprinnelige kjerneverdiene i et samfunnet Marius Reed jakter etter i skulpturen STENDERVERK? Han har funnet kjerneved som er intakt fra den første offentlige barnehagen i Tynset og viser den sammen med digitaliserte tegninger fra den gamle og nye skolen i8 Tylldalen.  Når er noe nytt, når er det gammelt? Når er det behov for endringer? Er det når det kommer nye krav og føringer fra et utvalg satt ned av et direktorat, satt ut i politikk gjennom et departement, et stortings-vedtak, et fylkestings-vedtak et kommunestyre-vedtak? Eller er det når gulvet under skolebarna råtner på rot? Kanskje det var klokskapen i den gamle skolen som viser å være det vi trenger for å møte det nye. I møte med det algoritmiske?

I Gisle Harrs figurer blir vi minnet på hvordan vi kan håndtere og prosessere tilværelsen gjennom lek. Gjennom å forme slekt og samfunn som miniatyr-skulpturer i leketøyformat, blir menneskene håndterbare figurer vi kan plukke opp og lage te-selskap sammen med, ta med ut på tur, og føre en fiktiv samtale med. Harr ønsker å rette fokus på hvordan samfunnet bygger på normer/regler/sosiale koder som vi tilegner oss som barn, tilpasser oss og lever i henhold til l- ivet ut. Er kollektive forestillinger om helter og hverdagsmennesker urokkelige størrelser?

Fra Dalsbygda kommer Astrid Grue med fortellinger om sterke kvinner og MALM. Begge deler finnes det rikelig av her i Nord-Østerdalen. De går som en rød tråd gjennom historien og berggrunnen. Stam-moren bærer arven, minner og livskraft. Hun er myndig og sårbar på samme tid i møtet med harske vintrer og skiftende tider. Malmen har gitt grunnlag for gruvesamfunn som har kommet og gått. Stor byer som Røstvangen på Kvikne ble bygget for så å bli sprengt i fillebiter når de ikke lenger var lønnsomme. Hvor finnes det bestandige? I fjellgrunnen under beina våre, eller i livskraften fra mødre gjennom en uendelig lang arvelinje?

Historien formes av menn. Det er selvsagt ikke sant, men noe vi likefullt har måtte forholde oss til i generasjoner. Nå skjer det endringer. Kvinners fortellinger, kvinnenes historie vokser frem og gir oss en ny, sannere, helere bilde av det som har skjedd og det som skjer nå. Vibeke Sjøvoll forteller kystkvinnenes historie gjennom båtryer i verket BREV HJEM. «Stripan vart no sånn som tankan dine va» – siterer Sjøvoll. Ut av rammene sprenger det seg frem en ny fortelling, en sanselig fortelling om kraften i det å ha tilgang på et begrenset materiale – lange tråder på den ene siden og et glatt vev på den andre. Visst finnes det flere sider av virkeligheten.

«Det finnes ingen ildsted som ditt eget» – er et irsk ordtak som ligger til grunn for Ester Breslin sammenknytting av hennes irske røtter og hennes nåværende hjem i Tylldalen. Silketrykkene er laget av kull fra hennes egen skog. Varmen er universell. Ild, det å holde seg varm rundt et bål , en ovn, et ildsted er selve grunnlaget for vår eksistens. Kunnskapen om hva som skulle til er nøkkelen til menneskedyrets suksess. Kullet, som sørget for varme arbeid og samfunn, ble også det som viste seg å true vår eksistens i dag. 

Ståle Blæsterdalen skriver klokt om sitt arbeid: «Å arbeide med bilder fortoner seg ofte som en sammensmeltingsprosess, der det dreier seg om å føye det indre landskap, fantasiens, sammen med den ytre gjenkjennbare. Flere meningslag kan være lagt inn, tanker som skal ligge under og vibrere som resonansen i et instrument. Mye ligger i det å prøve å komme under det ytre for å finne noe av naturens upolerte direkthet, de usynlige sammenhengene i tilværelsen.» Det er så godt sagt, så sannferdig. Så naturlig og så kunstferdig på samme tid. Natur og kunst møtes her – i sammensmeltingen mellom et indre landskap og naturen.

Gratulerer alle 9 med tankevekkende kunst.

Takk for at dere minner oss på at livet, samfunnet og slekta ikke er algoritmisk, ikke befinner seg på Facebook, men er virkelig og vanskelig.