Hver morgen møter jeg et kunstverk uten svar. 

Bildet er en påminnelse om min plass i verden. En vekker like nødvendig som de to bøttene med kaffe jeg trenger for å komme i gang. 

Hvem er jeg? Er jeg han som en gang kommer til å dø uten svar på den aller største gåten; Hvem er du? 

Selv om bildet heter Uten tittel, er den ikke uten betydning. Inger Bergitte Sæverud malte frem bildet gjennom mange lag av meninger og intensjoner. Hun var meningssterk, noe jeg tidlig fikk erfare. Som tenåring ble jeg invitert til middag hjemme hos familien Hvoslef/Sæverud. Der fikk jeg servert brun ris, noe jeg aldri hadde smakt. «Amerikanere spiser vel bare HVIT POLERT RIS!», freste Inger Bergitte.

Av en eller annen merkelig grunn glemmer jeg aldri hvordan denne uskyldige replikken traff meg. Jeg tenker det henger sammen med min amerikanske oppvekst og væremåte. Jeg var marinert i prosessert underholdning, baseball og enkle svar da jeg som 11-åring flyttet til Norge. Norge på 70-tallet føltes fremmed. Norsk kultur føltes fremmed. Den norske væremåten var fremmed. Radikale samtidskunstnere var hinsides fremmed. Det var et merkelig og forvirrende univers for en som elsket The Andy Williams Show. 

Men møtet med samtidsmusikk og kunst var skjellsettende. Mine amerikanske holdepunkter ble revet i stykker og jeg svevde retningsløst mellom en kultur bygd på enkle svar, og kunst uten svar. Når jeg tenker på tiden vi lever i slår det meg hvor virksom denne kampen mellom det skråsikre og det åpne er.  Er det dette 2020-tallets kulturkrig handler om? De ufeilbare løgnene, maktens språk og meningenes forsøk på å kuppe fortellingene om våre liv. Livene som i virkeligheten er full av ambivalens, spørsmål og hverdager som mangler språk?

Legendariske Gunnar Danbolt skrev boken, Under en farget himmel – Et kunstnerportrett av Inger Bergitte Sæverud. Boka kom ut fem år etter at hun døde. Om bildet Uten tittel, skriver han:

«Problemet oppstår når vi spør oss hvordan denne formen skal forstås. Hva er den for noe? Hva forestiller den?  Det finnes det ikke noe sikkert svar på, fordi kunstneren gjennom en lengre prosess har assosiert seg frem til den, og akkurat av den grunn var ute av stand til å si noe om det.»

Danbolt skriver godt om maleriet: «Når vi står foran slike bilder som dette, er det de estetiske kvalitetene vi først og fremst blir opptatt av, og det mener vi, som modernistene, de sansbare egenskapene.»

Jeg har brukt mye tid på å prøve finne ut av det gåtefulle kunstverket. Det brenner innenfor den grå rammen, og det går en rød blodig linje fra topp til bunn gjennom figurene i midten. Det røde lynet var for meg lenge et bilde på hjerteinfarktet som brått endte Inger Bergittes liv. 

I det siste har jeg sett noe som ligner en trang fjord-passasje i øverste hvite firkant. Ser jeg ut av et vindu et sted i Hardangerfjorden? Jeg vet ikke, men her er det stein og gråvær i en røff ramme. Lag på lag med penselstrøk som utfordrer mitt behov for å kategorisere, finne mening, finne svar og kontroll. 

Hvordan skal jeg forholde meg til dette bildet?

«Hvordan skal jeg forholde meg til dette vesenet? – er til syvende og sist et estetisk spørsmål», sa den amerikanske samfunnsforsker Gregory Bateson. Gåtene vi møter i hverandre er kanskje de samme vi møter i kunsten? Hva slags kreatur er det jeg hører i musikken til Helge Steen? Hva slags vesen er det jeg leser i poesien til Mona Høvring? Hvordan skal jeg forholde meg til det Inger Bergitte Sæverud har manet frem på lerretet?

Jeg kjenner meg veldig heldig som lever et liv i samspill med estetikken. Det å ikke vite, ikke ha svarene på alt, er merkelig nok betryggende og trøstefullt. Det gir rammer og frihet til å finne ut av min egen plass i tilværelsen. Det er langt fra The Andy Williams Show til kunstverk som ikke gir svar!

Filosofen Heidegger mente vi ikke kjenner tilstedeværelsens sanne, midlertidige natur, om vi ikke er villige til å konfrontere vår egen død. Jeg tenker at det er mer produktivt å forsone seg med alt vi ikke kommer til å forstå når vi en gang dør. Å akseptere sin egen død, er å akseptere det vi aldri får vite. Det vil for alltid være et helt univers som vil være skjult for oss.

Vi er besatt av det skjulte! Besatt av å finne svar på det vi ikke vet. I dag fører denne besettelsen folk ut i konspirasjonsteorier, som lemen stupende i havet. Det du ikke vet om, har du heller ikke godt av å vite, sies det. Men min farmor ble nesten 105 år gammel, hun var for nysgjerrig til å dø.

Hvem er du? Hvem er vi for hverandre? Hvem er vi til sammen? Å møte og fundere over den gåtefulle andre, er en evigvarende prosess. Et livslangt arbeid. Kanskje er det et estetisk spørsmål. Kanskje kunst kan gi oss svar på tilværelsen ved å ikke ha svarene! Kanskje et gåtefullt maleri kan vise vei gjennom livet?

Without a title – Without an answer – Without meaning?

Every morning I encounter a work of art without an answer. 

The image is a reminder of my place in the world. A wake-up call as necessary as the two buckets of coffee I need to get going. 

Who am I? Am I one whom one day will die without an answer to the greatest riddle of all: Who are you? 

Although the picture is called Untitled, it is not without significance. Inger Bergitte Sæverud painted the picture through many layers of opinions and intentions. She was opinionated, something I experienced as a young man. I was invited to dinner at the home of the Hvoslef/Sæverud family. There I was served brown rice, it was new to me. “Yes, because Americans only eat WHITE POLISHED RICE!”. Inger Bergitte almost spitted the words.

For some strange reason, I’ll never forget how this innocent remark struck me. I think it has something to do with my American upbringing and demeanor. I was marinated in processed entertainment, baseball and simple answers when I moved to Norway at the age of 11. Norway in the 70s felt foreign. Norwegian culture felt foreign. The Norwegian way of life was foreign. Radical contemporary artists were beyond foreign. It was a strange and confusing universe for someone who loved The Andy Williams Show. 

My encounter with contemporary music and art was groundbreaking. My American reference points were torn apart and I floated directionlessly between a culture built on simple answers and art without answers. When I think about the times we live in, I’m struck by how true this battle between the confident and the open is.  Is this what the culture war of the 2020s is all about? The infallible lies, the language of power and opinions hijacking the narratives of our lives. Lives that in reality are full of ambivalence, questions and everyday lives that lack language?

The legendary Gunnar Danbolt wrote the book Under a colored sky – An artist’s portrait of Inger Bergitte Sæverud. The book was published five years after her death. About the untitled picture, he writes:

“The problem arises when we ask ourselves how this form should be understood. What is it? What does it represent?  There is no definite answer to this, because the artist has built it through a long process of association, and for that very reason was unable to say anything about it.”

“When we stand in front of pictures like this, it is the aesthetic qualities that we are first and foremost concerned with, and by that we mean, like the modernists, the sensory qualities.”

I’ve spent a lot of time trying to figure out the enigmatic artwork. There is a fire within the gray frame, and a red bloody line runs from top to bottom through the figures in the middle. For a long time, the red lightning bolt was an image of the heart attack that abruptly ended Inger Bergitte’s life. 

Lately, I’ve seen what looks like a narrow fjord passage in the top white square. Am I looking out of a window somewhere in the Hardangerfjord? I don’t know, but here there are rocks and gray weather in a rough frame. Layer upon layer of brushstrokes that challenge my need to categorize, find meaning, find answers and control. 

How should I relate to this picture?

“How should I relate to this creature? – is ultimately an aesthetic question,” said the American social scientist Gregory Bateson. Perhaps the riddles we encounter in each other are the same ones we encounter in art? What kind of creature am I hearing in Helge Steen’s music? What kind of creature am I reading in Mona Høvring’s poetry? How should I relate to what Inger Bergitte Sæverud has conjured up on the canvas?

I feel very lucky to live a life in daily interaction with aesthetics. Not knowing, not having the answers to everything, is strangely reassuring and comforting. It provides a framework and freedom to find my own place in life. It sure is a long way from The Andy Williams Show to works of art that don’t provide answers!

The philosopher Heidegger believed that we don’t know the true, temporary nature of presence unless we are willing to confront our own death. I think it’s more productive to come to terms with everything we won’t understand when we die. To accept our own death is to accept what we will never know. There will forever be a whole universe that will be hidden from us.

We are obsessed with the hidden! Obsessed with finding answers to what we don’t know. Today, this obsession leads people into conspiracy theories, like lemmings plunging into the sea. What you don’t know, you don’t need to know, they say. But my grandmother was almost 105 years old, she was too curious to die.

Who are you? Who are we to each other? Encountering and pondering the enigmatic «other» is a perpetual process. A lifelong work. Perhaps it is an aesthetic question. Perhaps art can give us answers to life by not having the answers! Perhaps an enigmatic painting can show us the way through life?